På den første mandagen i oktober reiste Atle Antonsen seg såvidt fra stolen, i en krum stilling som skulle sikre at klappsetet holdt seg nede, tittet kjapt utover de rundt hundre menneskene som satt bak ham i en av Operaens største prøvesaler og hevet en hånd til hilsen, med et lite nikk. Den norsk-svenske regissøren Alexander Mørk-Eidem hadde akkurat introdusert den etter hvert folkekjære komikeren i rollen som fuglefangeren Papageno for resten av de medvirkende i høstens oppsetning av Wolfgang Amadeus Mozarts mest kjente opera, Tryllefløyten. Det kom applaus. Noen strakte hals, såvidt. Antonsens nikk falt i en kategori av gester som bare utføres av kjente personer, en gest som vennlig anerkjenner oppmerksomheten, men samtidig tar sympatisk avstand fra den: Takk, men nok om meg.

Helt nok var det imidlertid ikke.

Etter presentasjonen ble alle stående og prate oppglødd på scenegulvet, der det var lagt ut fargerike tegninger av kostymene. Antonsen var kledd i svart og hadde foldet armene over brystet. Fotografen og jeg gikk bort for å presentere oss. Han så mot alle menneskene som hadde begynt å søke sammen i klynger rundt i rommet. Han liker ikke å mingle, fortalte han, det gjør ham ukomfortabel.

– Det er derfor man blir skuespiller, er det ikke? sa han og humret litt stakkato.

– Jeg lurte jo litt på hva de syntes om at jeg skulle inn der, men jeg har ikke hørt noe annet enn at de synes det er gøy og positivt, sier Atle Antonsen om å jobbe med operasangere.
Ivar Kvaal

Tilbake på glattisen

Den egentlige klisjeen er vel at det er derfor man blir komiker, humor som en forsvarsstrategi, en avleder. Kanskje er det også derfor vi vet så lite om hvilke følelser som tumler rundt i den ruvende skikkelsen til en av Norges fremste komikere, som vel fortsatt er det han er best kjent som. Vi kjenner til prestasjonene hans på radio, skjerm og scene, en blankpusset rad av solide bragder: Team Antonsen , Uti vår hage , Misjonen , Dag , Spamalot . Mange kan sitere sketsjene hans (og det kommer de til å gjøre) – Ting som irriterer, glatte sko, mannen uten hals – men da jeg forsøker å erindre hva annet vi er vant til, er det bare dette som dukker opp: at han er morsom.

En annen ting jeg får høre om Antonsen, er at han er proff. Proff i Hollywood-betydningen av ordet, som vil si at han vet å gi av seg selv uten egentlig å avsløre noe som helst. Innrømmer han usikkerhet, er det i forbindelse med at han skal spille kong Arthur i Monty Pythons Spamalot eller synge opera for første gang. Alt han uttaler, handler enten direkte eller indirekte om jobb. Nesten samtidig med at kollegaen Harald Eia i høst la hodet på skakke i Morgenbladet og fortalte at han var ensom, prydet Antonsen forsiden av Dagbladet Magasinet, avbildet med skinnjakke, Carrera-solbriller og en dal av mørkt brysthår i en svart v-hals, seende ut som han var klar til å lage kvalm på en uteservering.

Det var noen uker etter denne hendelsen i sommer, da han muligens drapstruet komikeren Ørjan Burøe i en tekstmelding sent en kveld og senere unnskyldte seg med at han hadde vært full på den australske pappvinen Chill-out. Det var en tilsynelatende vond opplevelse for alle involverte, men selv tvunget opp i et trangt hjørne, tvunget til å beklage seg offentlig for en fylletabbe som fikk ham til å se ut som en feig voldsmann, klarte han seg fint. Han unnskyldte seg og var angrende, uten å kravle til gapestokken.

Hva skal egentlig til for å se et glimt av følelseslivet til Antonsen? Kanskje må han feile på noe vis, være sårbar. Denne vinteren skal han i hvert fall ut på glattisen. En komiker på en operascene: Det virker nesten uunngåelig at noe skulle slå sprekker.

– Det blir en familieforestilling, sier Antonsen om stykket han er med i. – Det er ikke sikkertalle Operaens venner blir like fornøyd, for tradisjonalister vil jo helst ha originaler.
Ivar Kvaal

Tryllefløyten møter Star Wars

Noen dager i oktober sitter jeg og ser prøvene på den nyeste tolkningen av Mozarts siste opera. Tryllefløyten hadde premiere første gang i Wien i 1791, og er et syngespill, en munter operaform som kombinerer sang og tale. Stykket åpner med at prins Tamino får i oppdrag av Nattens dronning å befri hennes datter Pamina fra den onde trollmannen Sarastro. Fuglefangeren Papageno, denne gangen gestaltet av Antonsen, ledsager ham gjennom en rekke forvirrende prøvelser.

I Alexander Mørk-Eidems totalrenoverte versjon er dessuten et par århundrer skrellet av og et ukjent antall lysår lagt til. Handlingen er plassert i en galakse, langt, langt vekk, og regissøren har latt seg inspirere av 1960-tallets rustikke science fiction-estetikk: romraketter i fisketråd, aluminiumsfolie, de første Star Wars-filmene, Blindpassasjer. På en fremmed planet har ekteskapet mellom Nattens dronning og Sarastro kræsjlandet. Datteren deres, Pamina, er fanget under jorden med pappaen sin, som har forskanset seg der sammen med planetens menn for å komme seg bort fra kvinnene som driver dem til vanvidd. Den Norske Opera kaller det «et skilsmissedrama in space».

Atle Antonsen spiller også hovedrollen i tv-serien Dag. Les anmeldelse av siste sesong her:

Denne dagen er hovedrolleinnehaverne i ferd med å øve inn scenen der Tamino og Papageno blir oppdaget i Sarastros palass for første gang. Det er andre uken med prøver. En massiv blank pyramide står skjøvet inn i et hjørne, og i midten av rommet står trollmannens trone, der den lystige svensken som spiller Sarastro, Henning von Schulman, sitter i en svart prestekutte laget av lange, blanke fjær. Rundt ham i ring står planetens menn og hytter med trestokker. Antonsen står litt bortenfor, i en grå Adidas-jakke, og ler hjertelig sammen med en høy brande, en av prestene i Sarastros brorskap, som i dag er iført en T-skjorte med turnédatoene til et sveitsisk hardrock-band.

– Er det noen som er gode på fotballrop? spør Mørk-Eidem.

Han feier opprømt rundt på gulvet og gir fysiske tilbakemeldinger på alt. En fyr som har varmet opp stemmebåndet på raden foran meg, foreslår «drep dommeren». Flere forslag nevnes av mennesker som åpenbart aldri har vært på en fotballkamp. Mørk-Eidem ser på Antonsen. Det er noe han gjør ofte, sjekker med ham hva som er morsomt. «Er det morsomt?» spør han.

Og Antonsen vet. Han er proff. Han er morsom. Selv når han synger rundt pianoet med landets beste falsetter, er han påfallende flink, til komiker å være. Han holder hånden i bukselommen under alle scenene sine, men det trenger kanskje ikke bety noe.

– Jeg hater ordet kjendis. Ved å bli kalt kjendis blir jeg plutselig kollega med folk som er med i Paradise Hotel. Og det er jeg ikke, sier Atle Antonsen.
Ivar Kvaal

Hater ordet kjendis

En uke senere, på en søndag, møter han meg på Postkontoret, en bar— og pizzarestaurant på Tøyen. Jeg foreslår at vi setter oss på to barkrakker, litt bort fra resten av gjestene, så han ikke skal føle seg på utstilling. Håpet er å legge til rette for en lun atmosfære som vil føles lett å åpne seg i, men det er uansett vanskelig på en barkrakk, fordi man må velge en veldig eksakt sittestilling, som enten blir skjev eller dinglende. Derfor, etter å ha vekslet noen ord om nabolaget der han bor, som nylig ble innlemmet i Grünerløkka bydel, finner vi et nytt bord, midt i lokalet, med små hauger av melis etterlatt på den blanke flaten, som han tøyser med er kokain.

«Humor er ikke alltid like lett», skrev Antonsen i en offentlig beklagelse i etterkant av drapstrussel-episoden med Ørjan Burøe. I medieoppstyret som fulgte, ble den vanskelige kontrasten mellom å være en bitende komiker og en norsk kjendis veldig tydelig. Antonsen ble nødt til å svare for det han selv kalte en «privat tekstmeldingstirade» til VG Rampelys. Han sa at det var et forsøk på humor som slo feil ut, og saken ble da også omtalt som om den på et eller annet nivå angikk alle som synes Antonsen er morsom.

Jeg spør hvordan det er, som komiker, å se seg selv utenfra i rollen som kjendis. Er det pinlig?

– Jeg hater det ordet kjendis, for det første. Ved å bli kalt kjendis blir jeg plutselig kollega med folk som er med i Paradise Hotel. Og det er jeg ikke. Og ja, jeg er veldig lite privat i offentligheten, sier han.

– Det er mange grunner til det, for det første er jeg ikke en sånn fyr som liker å åpne meg. Jeg er ikke noe flink til det. Jeg er litt vanskelig, ganske sær.

– Men er du komfortabel med den rollen du har fått i offentligheten?

– Det er klart det blir mye fokus på meg, i det jeg driver med. Det ligger en liten narsissist på lur som man bare må døyve og dempe. Det er naturstridig for meg å være kjent, for som person verdsetter jeg det ikke som en verdi i det hele tatt, jeg synes det er flås og tull. Det strider mot alt som er meg og min bakgrunn. Jeg kommer fra et arbeiderklassehjem i bunnen av Gudbrandsdalen, der skal du ikke stikke deg ut i utide.

Han tenker seg om.

– Samtidig så er jeg jo selvfølgelig oppmerksomhetssøkende, hvis ikke kunne jeg ikke gjort det jeg gjør. Åpenbart betyr det noe for meg. Det gir meg en slags verdi, en bekreftelse, som jeg åpenbart trenger, selv om jeg later som om jeg ikke trenger den, sier han.

– Det jeg egentlig står for, og det jeg driver med, utgjør dermed to motpoler, så jeg klarer aldri helt å finne meg til rette i det.

Regissør Alexander Mørk-Eideim har latt seg inspirere av sekstitallets science-fiction-estetikk i sin oppsetning av Tryllefløyten.
Ivar Kvaal

— Jeg er ikke så lettvint som folk tror

Første gang han traff regissør Alexander Mørk-Eidem, var da de begge søkte på Teaterhøgskolen da Antonsen var 19. Ingen av dem kom inn, i stedet begynte Mørk-Eidem på regilinjen og ble etter hvert en av Skandinavias mest ettertraktede regissører. Bare det siste året har han satt opp to suksessforestillinger i Oslo, Peer Gynt på Nationaltheatret og De tre musketerer på Folketeateret.

– Hvis Alexander spør deg, gidder du ikke spørre hvilket stykke det er engang, da sier du ja fordi han er den beste, sier Antonsen.

Han har snus under leppen, T-skjorte under frakken.

– Han er leken, skamløs, har alle de riktige fortegnene. Han skriver om Ibsen og Shakespeare, ikke mange tør det.

Regissør Alexander Mørk-Eidem har satt opp to av fjorårets mest suksessfulle teaterstykker i Oslo. Les portrettintervju med ham her:

Antonsens erfaring med Mozart begrenser seg til da han sammen med Mørk-Eidem medvirket i stykket Amadeus, som ble satt opp på Chateau Neuf av studentteateret. Etter at han takket ja til å fylle rollen som Papageno, en karakter han selv kaller «feig og veldig menneskelig», så han noen tradisjonelle oppsetninger av Tryllefløyten , blant annet en «alvorlig, halv-pompøs» versjon i Berlin.

– Det fantes jo ikke gøy, ikke i nærheten engang.

Han forsto derfor hva han ble bedt om da Mørk-Eidem tok kontakt.

– Jeg ble ikke spurt fordi jeg er byens beste baryton, men fordi Alex tror jeg kan tilføre stykket komikk. Jeg er en komiker som kan synge, jeg er ikke engang en sanger.

For å forberede seg har han tatt 35 sangtimer i Operaen, fordelt på et helt år. Han har løpt på tredemølle med den tyske versjonen av Tryllefløyten på øret, sunget høyt i kjelleren.

– Målet er at folk skal tenke at det er ålreit. Noe som er rart, fordi vanligvis vil jeg jo bli verdensmester.

Jeg nevner møtet vårt den dagen da han ble presentert for de andre medvirkende, sier at han virket litt ukomfortabel.

– Det er en følelse jeg kjenner igjen, medgir han.

– Jeg har absolutt noen sosiale sider, jeg også, som ikke er så … Jeg er ikke så lettvint som folk tror. Jeg må agere litt i sånne sammenhenger, ta på meg hammen og finne styrke. Det er så mange folk som er involvert i operaen, det er helt vanvittig omfattende. Jeg kjenner på den lille guttungen i meg da, midt oppi dette skal jeg stå, liksom.

– Det var latteren jeg jaktet på, lenge før jeg sto på en scene

La oss stoppe litt opp der. Antonsen vokste opp på Lillehammer, laget nærradio sammen med en kompis, var speider og russepresident. Den første gangen han forsto at han likte å stå på en scene, var da han spilte Vielgeschrey i Ludvig Holbergs Den stundesløse i skoleteateret på videregående.

– Da husker jeg at jeg fikk en del positive tilbakemeldinger.

– Gikk de på at du var morsom?

– Ja, det var latteren jeg jaktet på, men det begynte lenge før jeg sto på en scene. Jeg fant tidlig ut at humor var en plattform jeg behersket. Du vet jo hvordan det er i oppveksten, man kjemper desperat etter å finne sin plass, og da ble jeg klovnen.

– Humor er en veldig sår ting å bomme på?

– Ja. Det har tatt meg veldig mange år å bli trygg på å improvisere, for eksempel. Det er egentlig først nå at jeg har begynt å slappe mer av rundt det. Jeg er fortsatt veldig avhengig av trygge rammer.

– Det er ikke for å få deg til å sitte her og snakke om sårbarhet, lyver jeg, men jeg er litt interessert i det, akkurat i relasjon til humor.

– Det er ikke noe problem for meg å snakke om faglig sårbarhet, sier han.

– Det går bra.

– Hvordan lærer man seg å feile, å ikke være morsom?

Denne saken er hentet fra siste utgave av Aftenpostens kulturmagasin K.

– Det er både alder og erfaring. Jeg har ikke nødvendigvis mer selvtillit enn andre, men faglig har jeg en voldsom selvtillit. Det ligger i bunn. Jeg trenger bekreftelse når jeg ikke er trygg, da er det godt å få. Men jeg føler jo ikke noe inni meg, annet enn at jeg anerkjenner at det er godt å høre det.

Han er en av få kjente komikere i Norge som ikke har manager eller er tilknyttet en tv-kanal. Gjør alt selv. Det gir ham frihet til å gå for de gode prosjektene, fremfor pengene, sier han, noe som har lønnet seg: I fjor omsatte hans private selskap for 3,6 millioner kroner.

– Jeg har et administrativt gen. Jeg vet at Harald Eia hadde blitt sinna på meg, fordi han hater at man bruker sånne bilder, «gener bestemmer ikke over sånt», hadde han sagt. Men jo, ja, jeg er veldig opptatt av kontroll.

– Du nevnte improvisasjon, da må du vel slippe kontrollen?

– Det jeg hater mest, er å prøve ut nytt stand-up-materiale. Jeg hater å være dårlig, synes det er forferdelig, men jeg vet jo at det er det som må til for å bli bra. Det finnes ikke noe skumlere enn folks forventninger til deg. Det er derfor jeg forbereder meg så grundig. Samtidig finnes det jo ingenting som er kjedeligere enn forutsigbare komikere.

– Synes du selv at du er blitt morsommere med årene?

– Jeg vet ikke. Den siste tiden har jeg ikke konsentrert meg om å bli morsommere, jeg har fokusert på å gjøre ting som er annerledes, valgt prosjekter som lar meg uttrykke en annen side av meg profesjonelt enn bare den morsomme. Men jeg er nok blitt bedre, jeg har fått større bredde, og er flinkere i forhold til faget mitt. Jeg er glad i bredde. Veldig glad i bredde.

– Hvis alle andre er på tv, går jegtil scenen. Hvis alle erpå TVNorge, er ikke jeg det, sier Antonsen om karrierevalgene sine. – Jeg liker å ta vare på følelsen av å være en underdog, selv omjeg vet at jeg ikke erdet lenger.
Ivar Kvaal

– Det verste man kan høre som komiker, er at man bommer på tidsånden

En bås er blitt ledig lenger inne i lokalet. Jeg spør om vi kan flytte oss dit.

– Den båsen har du sittet og ventet på lenge, har du ikke? sier han og ler.

Da vi har satt oss, lener han seg tilbake mot den sykehusgrønne benkryggen. Kanskje slapper han av.

– Hva er det verste noen kan si om deg?

– Jeg tror det verste man kan høre som komiker, er at man har mistet det man hadde, at man bommer fullstendig på tidsånden. Det gjør man jo på et tidspunkt, men da vil man helst være den første til å oppdage det. Det er tungt som komiker å merke at du ikke er så morsom som du en gang var. Du trenger ikke alltid være best, men du må holde på med bra ting.

Jeg foreslår at det kanskje er som å ha vært veldig pen, og så bli gammel.

– Absolutt. Det er veldig sammenlignbart. Utenifra har det vært din helt klart sterkeste egenskap, det er identiteten din. Og så er det plutselig over. Da er det viktig å merke det tidlig nok til å kunne omstille seg. Begynne å gjøre andre ting, finne nye sjangere, som ikke krever at du er Team Antonsen.

– Er det det du driver med når du oppsøker andre arenaer, forbereder deg på dagen du ikke er morsom lenger?

– Ja, det er nok det. Det høres nesten ut som en slags plan, men det er ikke det. Det er tilfeldig, men kanskje ikke så dumt lagt opp likevel. Du merker at jeg har tenkt på det. Forhåpentligvis er det noen gode år igjen, før jeg må gjøre noe annet.

Det føltes naturlig å avslutte der. Angsten for å bli ubetydelig, for å miste relevans, det blir vel knapt mer sårt og eksistensialistisk enn det. Noen dager senere, da jeg skal i gang med å skrive, cruiser jeg nok jeg gang nettartikler om Antonsen for å sjekke opp et tall jeg synes å huske å ha lest et sted. Det er da jeg legger merke til at han sa det samme til God kveld, Norge i 2009: «Jeg har toppen ti gode år igjen som bra komiker.» Og til Dagbladet i 2011: «Det er jo ikke så veldig mange komikere som er blitt bedre etter passerte 50, så normalt bør jeg ha noen få gode år igjen.» Og til Natt og Dag i 2012: «Jeg tror jeg nærmer meg punktet der jeg er så god som jeg kan bli. Fem år til, tipper jeg.» Jeg var ikke den eneste som orkestrerte såre øyeblikk på Postkontoret den dagen. Og heller ikke den siste.

Jeg kommer på noe han fortalte da han noen dager tidligere hadde øvd inn en scene der prinsesse Pamina synger en av Tryllefløytens mest bevegende arier. Som Papageno skulle Antonsen rekke henne en hel masse servietter, som et komisk poeng – nok nå, tåreperse. Det ble forkastet. Ikke alt bør være morsomt. I noen tilfeller er det best å beholde de såre scenene.

Vil du lese mer om teater? Møt to av ildsjelene innen norsk teaterliv: