Norske Guro danser for britisk stjernedesigner

Hun har spilt i reklamefilm for Chanel og vært med i opera av Nick Cave. Til høsten skal norske Guro Nagelhus Schia danse for designeren Hussein Chalayan i London.

I den nye utgaven av Aftenpostens kulturmagasin K viser danser Guro Nagelhus Schia norsk mote over 14 sider. Kjole og skjørt fra Epilogue.
  • Kristin Valla

Foran en rad bleke boligblokker på Tøyen står Guro Nagelhus Schia (36) og balanserer på et søppelspann. Hun er kledd i en kort kjole fra Elisabeth Stray Pedersen med et sjal om midjen. De færreste ville ha vært i stand til å balansere så uanstrengt på et så vaklete underlag, men å trosse tyngdekraften er en del av jobben for Guro som danser. Det å være modell, derimot, er nytt.

– Jeg visste ikke helt hva dere forventet av meg, sier hun da jeg møter henne et par dager senere, på spisestedet Kolonialen på Bislett i Oslo

Likevel takket hun ja til oppdraget med en gang. Norsk design er spennende, synes hun, og hun har flere ganger lånt klær fra norske designere til premierer eller i andre sammenhenger. Dessuten vet hun hva et plagg kan gjøre med et kunstuttrykk. I filmen Anna Karenina fra 2012 spilte hun Keira Knightleys kammertjenerinne, hvor de omfangsrike plaggene ble kledd av og på i form av dansesekvenser. I operaen Shell Shock , av Nicholas Lens og Nick Cave, var kostymet hennes noen ganger så stort og tungt at koreografien måtte kjempe om oppmerksomheten. Men det er særlig til høsten at Guro Nagelhus Schia skal være med på å forene dans og mote, når den britiske motedesigneren Hussein Chalayan gjør sin regidebut på danseteateret Sadlers’ Wells i London, med Schia i en av rollene.

Når vi begynner med kostymeprøver, føler jeg at det gir en veldig klar retning på hva jeg skal gjøre.

– Det er veldig spennende, for han har tanker om å gjøre helt ville ting med kostymene og scenegulvet. Han er ganske eksperimentell i motevisningene sine, som ligger veldig tett opp mot kunst. Her skal han både ha regien og lage kostymene, og det har vært veldig spennende å høre hvilke tanker han har om hvordan klærne vil påvirke oss som dansere.

– Ja, hvordan påvirker det dere?

– Jo, en av tingene han har gjort er å lage et magnetgulv på scenen og deretter putte magneter inn i kjolen jeg har på meg. Det er en lang kjole i tynt silkestoff som da blir sittende fast i gulvet. Det er klart at det påvirker hvordan jeg beveger meg. Det er akkurat som om tyngdekraften forandres, noe jeg synes er kjempespennende. Ofte er det jo slik at klærne vi har på oss når vi danser, påvirker bevegelsene, men her blir det mye mer ekstremt.

– Hvordan opplever du dette i en vanlig forestilling?

– Jeg tror at hver gang du tar på deg et nytt plagg, så føler du deg annerledes. Det er akkurat som om du tar litt av plaggets utseende inn i deg. Når vi begynner med kostymeprøver, føler jeg at det gir en veldig klar retning på hva jeg skal gjøre, og at det forandrer hvordan jeg føler meg.

Guro Nagelhus Schia på forsiden av den nye utgaven av Aftenpostens kulturmagasin K, som er ute 25. april. Topp og bukse fra Christina Ledang.

Danset for Chanel

Guro Nagelhus Schia vokste opp i Bærum og begynte å danse på Kristine Glennes Ballettskole da hun var seks år. Siden ble det danselinjen på Fagerborg videregående, Statens balletthøgskole og mange år som fast ansatt i det nasjonale samtidsdanskompaniet Carte Blanche. Men det er særlig møtet med én mann som har sendt karrieren til Guro i en helt ny retning: den belgiske koreografen Sidi Larbi Cherkaoui. Hun og samboeren Vebjørn Sundby, som møtte hverandre da de begge danset i Carte Blanche, traff Cherkaoui tilfeldig på ferie i Frankrike i 2005. Ikke lenge etterpå prøvedanset de for koreografen og ble begge hyret inn av kompaniet hans, Eastman Company.

Siden har de turnert og jobbet med Cherkaoui, som har base i Antwerpen og gjør en rekke samarbeidsprosjekter på tvers av kunstuttrykk, som da han hadde koreografien i Joe Wrights film Anna Karenina . Da Wright skulle lage reklamefilm for Chanel med Keira Knightley i fjor, ville han ha med den gamle gjengen til Paris.

Jeg var den eneste kvinnen på scenen, og jeg var veldig opptatt av at jeg ikke skulle sjonglere geværet noe dårligere bare fordi jeg var jente.

– Det var kjempegøy å møte alle igjen og være sammen tre dager i Paris. Samtidig slo det meg hvor kontrastfylt den tilværelsen jeg lever, kan være, sier Guro.

– Dagen før hadde jeg trent i et ganske slitent studio på et skittent, kaldt og hardt gulv. Så ble jeg fløyet til Paris og kom inn i en svær hangar hvor det var klær, smykker, sko og vesker fra Chanel så langt øyet kunne se.

– Jeg leste et sted at du og Vebjørn måtte godkjennes av Chanel. Hva innebærer egentlig det?

Spontan og høy latter på den andre siden av bordet.

– Det innebærer å sende fra seg masse bilder og vente på en tilbakemelding, sier hun og rister litt på hodet.

– Men det var veldig god stemning på settet, og fantastisk å gå kledd i Chanel fra topp til tå. Jeg hadde på noen øredobber som kom i safe med egen livvakt. Jeg var litt stresset for at jeg skulle miste de øredobbene, og de synes jo overhodet ikke på filmen. Men jeg hadde dem nå på meg, sier hun og smiler.

En rørt Nick Cave

Etter hvert kom øredobbene av igjen, som Askepotts glassko, og det bar tilbake til prøver i Belgia. Nærmere bestemt på Shell Shock , en helt nyskrevet opera som hadde urpremiere i Royal Opera House La Monnaie i Brussel i oktober i fjor. Musikken var skrevet av den belgiske samtidskomponisten Nicholas Lens og librettoen av Nick Cave – den australske rockemusikerens første. Sidi Larbi Cherkaoui hadde regien. Temaet var traumer etter første verdenskrig.

– Den forestillingen er noe av det tyngste jeg har gjort, sier Guro.

– Først og fremst fordi det var et tungt tema å engasjere seg i over et halvt år, men også fordi det var fysisk tungt. Blant annet danset vi med ordentlige geværer på scenen, som veide masse! Jeg var den eneste kvinnen på scenen, og jeg var veldig opptatt av at jeg ikke skulle sjonglere geværet noe dårligere bare fordi jeg var jente. I tillegg leste jeg en del dagbøker fra første verdenskrig for å sette meg inn i karakteren min, og det krøp inn under huden. Jeg hadde mye mareritt om nettene mens jeg jobbet med den forestillingen.

– Hvordan var det å jobbe med Nick Cave?

– Han kom ikke inn før på slutten, for han hadde skrevet librettoen ferdig lenge før vi begynte prøvene. Han var akkurat slik jeg trodde: en høy, tynn, rolig mann. Litt tilbakeholden, ikke en som sprudlet, men han ble veldig rørt av det vi gjorde.

Speed-dating i Berlin

Hvis du følger Guro Nagelhus Schia på Instagram, får du inntrykk av at livet hennes kan være like glamorøst og omflakkende som en motebloggers. Her er bilder fra filmpremierer i Los Angeles, staselige operahus som La Scala i Milano, utsikter fra hotellrom og fly. Men her er også hverdagsliv: Guro hvilende på gulvet i en korridor i operahuset i Brussel med kommentaren: «Rest when and where you can.» Da jeg møter henne har hun og Vebjørn akkurat vært i Hammerfest på et to ukers residensopphold hos Dansearena Nord, hvor de har jobbet med Linked , en helt ny forestilling de har koreografert selv, og som hadde urpremiere i Bærum Kulturhus denne helgen. I februar sto hun på den røde løperen under filmfestivalen i Berlin, som en av 25 håndplukkede nordiske talenter i programmet Northern Lights. Ikke som danser denne gangen, men som skuespiller.

Jeg skal ikke slutte å danse for å bli skuespiller, men jeg er veldig opptatt av å få nye utfordringer.

– Det var en litt rar opplevelse. Morsom, men rar. Vi var på en masse speed-dater med casting-agenter, både fra Norge og utlandet, og om kveldene traff vi også noen regissører. Men det var en veldig uvant situasjon å være i, det å skulle sitte der og fortelle om seg selv. Jeg er ikke vant til det fra danseverdenen.

– Hvor interessert er du egentlig i å være skuespiller?

Hun blir stille et øyeblikk.

– Det har jeg tenkt ganske mye på. Og det jeg har kommet frem til, er at jeg må se på det som en og samme ting. Jeg skal ikke slutte å danse for å bli skuespiller, men jeg er veldig opptatt av å få nye utfordringer. Jeg dras nok mest mot det jeg synes er skummelt. Nå, for eksempel, synes jeg det er kjempeskummelt å gjøre forstillingen i Sandvika på en liten scene, etter å ha vært med i så mange store produksjoner. Da er det bare Vebjørn og meg i et lite lokale i kjelleren.

– Koreografere en hel forestilling selv har dere jo heller ikke gjort før?

– Nei, det også, sier hun og ler.

– Så alt er litt sånn «oi, det hadde vi ikke tenkt på». På en måte er det innmari slitsomt å måtte ta alle valgene selv, men også litt deilig å kunne bestemme alt.

Les også:

Les også

– I denne balletten blir Carmen syndig

Klær skaper kunst

Hussein Chalayans regidebut fikk hun høre om gjennom en kollega, Damien Jalet, som er koreograf på forestillingen. Selv om flesteparten av danserne i forestillingen er britiske, ville han ha Guro med.

– Så jeg sendte over videoklipp og informasjon om meg selv, og så fikk jeg jobben.

– Har forestillingen fått deg til å tenke mer på mote som en kunstform?

– Jo, det Hussein Chalayan gjør med klærne, er jo noe som tar samtidsdansen i en ny retning, og det er definitivt kunst. Jeg liker at man henter inspirasjon fra andre felt og blander kunstuttrykk på den måten. Det handler nok også om at samtidsdansmiljøet er ganske lite, sier hun og legger til at hun også er preget av å ha bodd så lenge i Antwerpen, som i høyeste grad er en moteby.

– Der er det et veldig tett samarbeid mellom mote og dans, og både Dries van Noten og Tim Van Steenbergen har laget kostymer for Sidi Larbi. Jeg tror at når man trekker i litt ulike retninger, kan det oppstå noe nytt og veldig spennende. Jeg skulle ønske det skjedde mer her hjemme også.

– Du mener at vi burde få Admir Batlak til å designe dansekostymer?

– Ja! Det hadde vært kjempespennende!

Hår og make-up: Linn Helgeland (Style management), stylingassistent: Synne Karlsen Wivesøll, fotoassistenter/digi-tech: Sara Angelica Spilling og Håkon Eltvik.

  • Se hele fotoserien med Guro Nagelhus Schia i nye Aftenposten KBestill her