Kultur

Pakkeforløp

Språket vårt. En leser er misfornøyd med det nye begrepet pakkeforløp.

Per Egil Hegge

  • Per Egil Hegge

Det brukes i helsevesenet, og helseforetakene plikter å utarbeide et opplegg for utredning og behandling av sykdomstilfeller. Det seneste er et pakkeforløp for kreft. Helsetjenesten definerer det slik: «(det) skal gi pasienter trygghet og forutsigbarhet ved mistanke om kreft».

Vår kritiker mener at ordet skurrer, selv om det er importert fra det danske helsevesenet. Han begrunner det med at «ingen liker å være en pakke». Det kan han ha rett i, men regelen for ordsammensetninger på norsk er at det siste leddet avgjør betydningen. Det medfører at et pakkeforløp et forløp, ikke en pakke, på samme måte som et hundehus er et hus, ikke en hund, og en ungdomsskole er en skole, ikke en ungdom eller flere. Når vår brevvenn (en venn, ikke et brev) foretrekker «forløpspakke» for pakkeforløp, med den begrunnelse at han vil unngå betydningen pakke, holder altså ikke den språklige logikken helt. Hans begrunnelse for forslaget er at det er selve forløpet som er pakket inn. Forløpspakke hadde vel også vært like begripelig som samlebegrep for de mange behandlingsmetoder og undersøkelser som helsepersonellet vil anvende og gjennomføre. Men forløp legger i større grad vekten på gangen i behandlingen.

I alt er 28 pakkeforløp for forskjellige sykdommer etablert i helsetjenesten, fremgår det av opplysninger fra Helsedirektoratet.

Hensikten er åpenbart å få en standardisert behandling av mer kompliserte sykdommer, særlig når arbeidet med pasienten kan strekke seg over tid. Siden begrepet først ble innført i Danmark, kan det være aktuelt å minne om en reportasje i dansk fjernsyn for tre uker siden: En pasient ble undersøkt av 20 sykehusleger uten at de klarte å stille diagnose. Han ble utålmodig og dro til et annet sykehus – hvor en lege stilte diagnosen i løpet av 20 minutter.