Kultur

I en verden for seg selv

Karl Ove Knausgård er to personer. Hittil har de laget to store romaner sammen. Velkommen til en selvkritisk forfatters univers.

  • Forf>(foto)
  • Forf><forf>fredrik Sandberg <
  • <forf>kjetil S. Østli<

Før vi begynner, må vi introdusere Knausgård 1: En streit, moralsk familiefar som tenker lite og uoriginalt. Knausgård 2, forfatteren som skriver svimlende romaner og som tenker ting som overrumpler og gjør Knausgård 1 søvnløs. Så langt er alt greit. Men når Knausgård 1 skal bli Knausgård 2, må den indre kritikeren, også kalt "over-jeg'et", jages ut. Ok? Bli med hobbypsykologen på besøk, da vel!

Knust drøm.

I en skrivestue langt ute i havgapet satt Karl Ove Knausgård, en ung sørlending med gule nikotinfingrer og svakt misfargede tenner. Han gikk med store forfatterdrømmer, søkte isolasjon, skrev og drakk kaffe og skrev, med Metallica fra høyttalerne, i et forsøk på å bli suggerert inn i noe. Men det var alltid to i rommet: wannabeforfatteren som skrev, og han som så alt utenfra og hvisket: "Neinei. Jeg må le! De døde skriver mer levende enn deg." Alt han skrev, saget han i stykker. Hva skrev han? Umodent, utenkt, ulitterært. — Til tross for den innsikten, som sved - å, hvor vondt det gjorde - skrev jeg ferdig romanen, sendte den til et forlag, fikk den i retur . . . Drøm knust . . . der først kom det mye omtalte over-jeg'et inn. Der først var det kjørt. Han kunne ikke skrive en setning uten å gremme seg. Så dette ut som Beckett? Nei. Har Dag Solstad tenkt dette? Nei. Seks år slik . . .Likevel holdt han ut. Og noe skjedde. Han skrev dumt, dummere, ja, så himmelstormende dumt at kritikeren rømte rommet i skam. Så brast demningen han hadde bygd på i en årrekke, det flommet, strie strømmer. Forsvant Knausgård i strømmen?Ja. Men forfatteren Knausgård dukket opp. Og han gikk annerledes nå, så storslagen ut, som om han hadde slått sin verste fiende og attpåtil fått den fineste dama. Slik tumlet romanfiguren Henrik Vankel inn i norsk litteraturhistorie, lærervikaren fra Kristiansand som forelsket seg i en 13 år gammel jente. Og slik kom oppfølgeren "En tid for alt".

Kritikerrost.

Hvem er denne fyren som fikk Kritikerprisen for 700-sidersdebuten "Ute av verden"? Som stanget i seks år med oppfølgeren, og som i noen vanvittige måneder skrev "En tid for alt", et supplement til Bibelen? Som i neste uke, i altfor ung alder, kan få Nordisk Råds litteraturpris?Det første man kan si om Karl Ove Knausgård (36) der han lener seg mot døren i leiligheten i Stockholm, er at han trolig er heit blant homser. Og heit blant damene. "Han er så mystisk!/sart/barsk/" De leser helt ulike ting i ham. Det betyr at han har noe.Høy. Kledd i svart. Håret er ravnsvart, som det kalles. Jeg sier det må være fint å sitte her i stuen med vegger fulle av bøker hvis han snør inne. Til det svarer han: "E har knapt lest noen av dem. Og dem e har lest, husker e ikkje noe fra." Så kaffe. Når fotografen prøver å få ham til å løfte en arm, svarer han selvbevisst og høflig: "Blir ikkje det litt kunstig?" Så kaffe. Den svenske samboeren forsvinner, jentungen hans krabber ut på gulvet. Knausgård sier mildt: "Var det skumle menn her? Men meg kjenner du jo!"Knausgård vil vekk fra "hjemme hos"-settingen, og på veien til en ølhall bryter han isen med Norway Cup-minner. Det er mye han "ikke klarer å snakke om". Men fotball! Han bestiller köttbullar, øl og ruller rullings. Hvordan var det å bli nominert til Nordisk Råds litteraturpris? Han ble glad og overrasket, men er selvkritisk: Er boken egentlig såbra?- Det har gått bra for meg. Det fortsetter jo ikke sånn, det er helt klart, sier han.

God bare unntaksvis.

— På hvilket tidspunkt skjønte du at du var god til å skrive?- Selvbevisstheten min er knyttet til at jeg skriver dårlig. Men jeg vet at jeg, unntaksvis, når jeg ikke tenker, skriver godt. (Altså: når Knausgård 1 blir 2) Han har forberedt seg. Tenkt på en anekdote for intervjuet: Den tiden han ville bli forfatter, ble han bedt på middag med aktede litterater. Det var "larger than life" for provinsgutten. Og det ble for mye. Han sa ikke ett ord på seks timer. Da han skulle gå, ble situasjonen umulig, for han måtte si noe, men hva sier man hvis man ikke før har sagt noe? - Anekdoten sier noe om min respekt for litteratur. Derfor er mine to bøker så sterkt knyttet til frihet, å finne steder hvor jeg ikke vurderer om det er bra eller dårlig. Fra jeg var liten har jeg slukt bøker, det å vurdere kvalitet var noe jeg begynte med på universitetet, og å skrive "Ute av verden" var derfor som å komme hjem. Inn dit, til flommen, til "suget" som gjør at man forsvinner i noe, vekk fra seg selv og strenge krav. Jeg har et sterkt over-jeg, sier han, og tenner seg en røyk. Han ruller en ny like ofte som han snakker om sitt "over-jeg". Det blir noen sigaretter. - Det gikk rykter om at du fikk skrivesperre og gikk til grunne?- Jeg fryktet at det ikke skulle bli en andre roman, ja. Men det var ikke skrivesperre, tvert imot, jeg skrev og skrev på "Ute av verden 2", hadde 800 sider med åpninger, men det ble mekanisk. Alt var for kjent for meg. Jeg kunne bruke to uker på én side om å ta en bag av et rullebånd, sier han.I bøkene ser Vankel seg selv utenfra, han overvåker seg selv, skammer seg og lever med en distanse til verden. Det er et slit. For han lengter. Etter full tilstedeværelse i livet. Nå! Og så satt Knausgård der og hadde det likedan. Det var så altfor dumt det han skrev. Knausgård ble til tider desperat, men han visste jo aldri at det skulle ta år før han kom tilbake. Han tenkte "Nå kommer det! Nei nå! NEI NÅ!!".- Når jeg lyder stemmen i meg som sier "neinei", blir teksten bare en bekreftelse på noe jeg har tenkt. Og jeg tenker dårlig . . . Jeg har venner som tenker bra. Selv har jeg ingen originale tanker eller gode refleksjoner. Jeg tenker faktisk nokså lite.- Det virker på bøkene som om du har tenkt en del og. . .?- . . . Det har jeg ikke. . . Men når jeg skriver skjer det noe . . . en tone . . . et jeg som ikke er meg, dukker opp . . . det er som å gå inn i et ukjent rom, forsvinne, hente, forandre seg, ja, alt finnes i det rommet, nei, altså: Romankarakterene tenker ting jeg aldri har tenkt, ser noe jeg aldri før har sett. Det er jo derfor jeg skriver. For å se hvordan det går. Samtidig blir det merkelig å sitte her og snakke om bøkene. Det er som å snakke på vegne av en annen, forstår du? Nei, dette blir mystisk, og nå må jeg på do.Knausgård 1 går. Men hvem kommer tilbake? Han har tenkt at vi har snakket for mye om tenkning. Det han investerer når han leser, er følelser, suget som gjør at han vil være i den verdenen. Ikke analysen: Hvorfor var boken bra? Han kjøper boken, blir oppslukt, drar, og glemmer det.- Hvordan var det å komme ut i verden etter å ha forsvunnet i sin egen verden i noen år?- Jeg hadde en vill lengsel etter å komme tilbake til boken, når jeg sov, når jeg tenkte, som en sterk forelskelse. Da jeg og familien dro til Jølster og så den vakre naturen, tenkte jeg: Jeg må tilbake, jeg må skrive om denne naturen. Dette høres stygt ut (latter), sier han.Agnar Mykle sa: Alle forfattere bør være gift, men ingen bør være gift med en forfatter. Så er da også Knausgårds samboer forfatter. - Du beskriver ofte ting å forsvinne i: naturen, lesing, skriving, forelskelser?- Det er det det handler om. Det har en verdi for meg å gjøre ting hvor tenkning opphører, hvor man unnslipper den enerverende selvopptattheten, men jeg klarer ikke si noe klokt om det, sier Knausgård 1. Til tross for at han er "alvorlig og svært moralsk", er han ingen tung mann, men sosial og lett å prate med. Venner mener han "går opp" i skriveprosessen, som om han lengter etter å komme tilbake til universet han skaper. Eller som han sier i en mail: "Å unnslippe seg selv er en tilleggsgevinst. Mer interessant er spørsmålet hvem man er når man har unnsluppet seg selv?"Knausgård synes det hviler en "selvrefleksjonsforbannelse" over vår tid. Medier, bøker, TV, folk, ham selv; det er så JÆVELIG mye selvanalyse ute og går.- Man kan granske seg selv og prate om det, men det er bare prat, prat, prat. Ved å snakke om det hele tiden blir problemet større enn det behøver å være. Dette vet jeg mye om, og det var noe av drivkraften bak "En tid for alt". Bort fra den gjennomdiskuterte virkeligheten og inn mot verden slik den ER, utenfor språket og praten. Mot det i verden som ikke lar seg diskutere. Døden, skogen, fjellet, vannet, kroppen som kropp. At jeg forsøkte å komme dit ved å skrive, er så ironisk at det er til å grine av, sier han.- Fortellingen om det moderne mennesket handler jo om at vi er så frie?- Jeg tror ikke på at "vi har alle muligheter", at vi kan bli den vi vil. Sånne ting vil jeg gå inn i i neste bok, sier han.Og beklager at han ikke klarer å utdype mer. Han sier kompisen kunne sagt lure saker her. Men bare vent til Knausgård 2 kommer og skal skrive det!- Noen har sagt at du helst skulle bodd på en øde øy?- Det har jeg gjort. Drømmen om total isolasjon tror jeg mange forfattere deler, at det å bli satt i fengsel, for eksempel, ikke bare ville vært forferdelig. . . Meningen var å skrive, at isolasjon var fruktbart, men det var tvert om.- Det sies at du kan være litt fraværende?- Haha, merkelig det der. I romanene er nærværet i verden viktig, hvordan det ser ut et sted, lukter, smaker, men selv er jeg ikke sånn. Det er nesten sånn at jeg opplever mer av skogen når jeg skriver om den enn når jeg går i den. Litteratur er fortetting av mening, livet er ufokusert og bare glir av gårde, sier han, og ber om mer øl.- Hvorfor skriver du så mye om skam?- Ehh. Det ubehagelige er at folk tror forholdet Henrik Vankel og meg er 1-1. De har trodd det. Skamfølelse og hang til selvkontroll er som nevnt ikke fremmed for meg. - Men det ble ikke til noe, ikke før jeg forstørret karaktertrekkene. Men jeg tenkte aldri at det var skam det handlet om, sier han.Han har klart å forandre seg på noe. Han kuttet søvnen. Står opp 04.30 for å få tre timer for seg selv før dagen begynner. Knausgård 2 sov på kontoret under i innspurten, for han hadde kommet hjem, til flommen! Da boken var ferdig, ringte han hjem og sa: "Nå er jeg ferdig". Og der sto samboeren med en flaske champagne han tror hun hadde hatt liggende en stund. Knausgård 1 var kommet hjem.Han ruller en røyk og bestiller kaffe.- Du hadde noe å ta igjen i familien da du var ferdig med boken?- Nei, jeg hadde noe å gi tilbake.- Du skal nå avslutte trilogien om Henrik Vankel. Hva venter du på? - En barnehageplass. Neida, det var en vits.

For banalt.

— Det er noe jeg har tenkt mye på, noe merkelig, det har litt med de "over-jeg"-greiene å gjøre. Jeg har vanskelig for å snakke om kunst, litteratur, politikk, slike ting. Respekten er for stor. Jeg klarer ikke. Det jeg sier, blir for banalt. Men enkle ting, som fotball! Der er det bare å prate. Der er det bare å kjøre på. Tenk på alle fotballnavn vi kan fra 1975 til i dag, som vi kan anvende! Alle kampene vi har sett, og forstått!- Har du et favorittlag?- Start. Jeg er sørlending. . . Ikke det at jeg ville prate om fotball, det var ikke det, jeg bare nevnte det. Som et eksempel. Han drikker opp og takker for seg, og går med lange skritt hjem til familien. Trolig er det familiemannen som legger seg hos samboeren i kveld. Men forfatteren er på vei.* Etterpå sendte Knausgård mail. Han var skuffet over hva han hadde kommet med i intervjuet. Det var for uklart, upresist og med for mange dustete hjelpeord. En liten kommentar ble til et flere sider langt essay om egen skriving. Det er herlig lesning. Han forklarte ordflommen: "Sånn er det å sitte foran PC'en for første gang på noen måneder. . . kommentar slutt".

&quot;Selvbevisstheten min er knyttet til at jeg skriver dårlig&quot;.&lt;br/&gt;Karl Ove Knausgaard. Fredrik Sandberg / SCANPIX

Drønne om fotball var over. Trommeslagerkarrieren tok aldri av. 16 år og på sporet av en forfatter. PRIVAT

1998 mottok Knausgård kritikerprisen for sin debutroman &quot;Ute av verden&quot;. ROLF CHR. ULRICHSEN

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter

  2. KULTUR

    Erik Fosnes Hansen: – Jeg har ikke skrivesperre, men jeg er så innmari petimetersk

  3. KULTUR

    Essay: I år er det ti år siden Karl Ove Knausgårds «Min kamp 1»

  4. KULTUR

    Tore Renberg: – Vigdis Hjorth går ikke for langt, men Knausgård brøt en grense

  5. KULTUR

    Preben Jordal: – Virker som om nye forfattere ikke har lest så mye før de begynte å skrive

  6. KULTUR

    Litteraturen er på villspor