Denne sommeren har vært preget av et ordskifte om spiseforstyrrelser, sterkt knyttet til min person og mine virksomheter. Dette er et forsøk på å beskrive, forstå og vise hvordan vi kan møte denne sykdommen.

Spiseforstyrrelser finnes i en rekke former og alvorlighetsgrader. Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen. For noen kan det være lettere symptomer som klinger av uten profesjonell hjelp.

For andre er spiseforstyrrelsen ett blant flere uttrykk for dyp psykisk smerte, i kombinasjon med eksempelvis alvorlige personlighetsforstyrrelser, tvangslidelser, rus, såkalte autismespektrumlidelser, skader etter overgrep m.m.

Den mest dødelige lidelsen

En del av våre forestillinger om spiseforstyrrelser kan være skapt av de alvorligste og mest langvarige tilfellene. Fremtid og drømmer går tapt, helse blir ødelagt, familier rammes hardt. Mange faller ut av behandling, noen blir dårligere av behandling, og anorexia nervosa er psykiatriens mest dødelige lidelse. Med opplevelser av sterk avmakt kan også samtalene om slike tilstander bli både frustrerte og frustrerende.

De alvorligste tilfellene fortjener selvfølgelig å bli møtt med kompetanse og nødvendige ressurser. Men det er også viktig at disse ikke skygger for det faktum at de aller fleste med spiseforstyrrelser i Norge går på skole eller jobb hver dag. Og de fleste er normalvektige, og synes således ikke med sine problemer.

Det finnes en del myter omkring spiseforstyrrelser. En av dem er at man kan aldri bli helt frisk. Det er feil. Men vi behandlere må innrømme at behandlingsresultatene langt fra er gode nok. Robuste forløpsstudier (eks. Steinhausen, 2009) sier at om lag femti prosent blir sittende igjen med symptomer eller annen psykiatri.

Fanget i et regnestykkehelvete

Hva er spiseforstyrrelser? Å ha en spiseforstyrrelse vil for mange bety å være overopptatt av kropp, vekt og utseende, og at dette er knyttet til en helsefarlig atferd, som å sulte seg, overspise, kaste opp, overdreven fysisk aktivitet og misbruk av medikamenter.

Hun eller han kan kjenne seg styrt av slike tanker og følelser. Én side ved lidelsene er atferden, en vel så alvorlig kan være opplevelsen av å føle seg som besatt. Å være fanget i et trangt, tvangspreget regnestykkehelvete av kalorier, gram, kilo, centimeter osv. Dette forstyrrer skole, arbeid og sosialt liv.

En forvirrende lidelse

Man kan ikke forvente den luksus det er å møte høymotiverte pasienter, skriver Finn Skårderud.
Tor G. Stenersen

Spiseforstyrrelser kan forvirre. Det handler ikke minst om at man kan møte manglende motivasjon til å bli frisk. En fjortenåring som nylig har debutert med en spiseforstyrrelse, kan mene at hun eller han ikke egentlig har et problem. Når man blir eldre, vet man stort sett at det er noe galt, men kan like fullt være vaklende i sin motivasjon til bedring. Ambivalens er en fremtredende følelse hos mange med spiseforstyrrelser.

Sykdommen kan bli en venn

De fleste som er deprimerte, har et ønske om å bli glade igjen. De fleste som har angst, drømmer om at den slipper taket. Slik er det ofte ikke med spiseforstyrrelser. Den britiske forskeren Lucy Serpell og kolleger publiserte i 1999 en etter hvert klassisk artikkel: Anorexia nervosa: Friend or foe ? De inviterte pasienter med anoreksi til å skrive to brev, det ene til lidelsen som en venn og det andre til lidelsen som en fiende.

Vennebrevene var overveldende i sin bekreftelse av lidelsen som positiv. Ifølge forskernes analyser ble den blant annet opplevd som verge (guardian), som en kilde til kontroll, selvtillit, attraktivitet og som vern mot følelser.

Tre år senere ble studien gjentatt, men nå med pasienter med bulimi, som først ble en formell diagnose i 1979. En del av mønstret i vennebrevene gjentok seg, men i tillegg laget forskerne kategorien distraksjon, altså spising for å dempe indre ubehag.

Vanskelig å gi slipp

Dette er viktige innsikter. Mange vil kunne oppleve at atferden gir dem noe, noe som kan være vanskelig å gi slipp på. De kan ha funnet en løsning, som å føle kontroll. Men så blir løsningen et problem de mister kontrollen over.

Dette vil ofte forvirre, både personene selv, familie, venner og profesjonelle. Og det kan provosere. Det er en del helsearbeidere som gir uttrykk for at de ikke ønsker å arbeide med denne pasientgruppen. Man kan ikke forvente den luksus det er å møte høymotiverte pasienter.

Smerte er subjektive fenomener. Tidvis kan det se ut som om det er en far, mor eller søster som lider mer enn pasienten.

Pasiententene kan romantisere sykdommen

Sulten og tynnheten kan bli romantisert, slett ikke av behandlerne, vi vet sammen med pårørende at dette kan være helvete på jord, men av pasienter selv.

Et søk på Google på ordet pro-ana gir i overkant av 21 millioner treff. Der finnes blant annet idealisering av anoreksi, thinspiration , tips for å lure behandlerne osv.

En feilaktig mytologisering

Spiseforstyrrelser ble første gang gjort til en psykiatrisk diagnose i 1872, som anorexia nervosa , altså spisevegring. Så var fenomenet nærmest borte fra medisinske publikasjoner i flere tiår før det dukket opp igjen i vestlig kultur etter andre verdenskrig.

Årsakssammenhengene er selvsagt sammensatte, gener, biologi, familiemiljø m.m., men etterkrigstidens faglige pionerer var ikke minst opptatt av at den økte synligheten og forekomsten også kunne sees i sammenheng med den moderne vestlige kulturen.

Den slanke, og etter hvert trente kroppen, blir symbolsk koblet til ønsket om sosial suksess. Magerheten kan bli knyttet til viljestyrke. Når slike kroppspraksiser går over til å bli spiseforstyrrelser, er dette virkelig en feilaktig mytologisering. Mine tre tiår som behandler har lært meg at det handler langt mer om angst og frykt.

Forskning på egen praksis

For et snaut år siden var vi en liten gruppe erfarne fagfolk som etablerte den ideelle stiftelsen Institutt for spiseforstyrrelser og åpnet Villa Sult. Vi har mange ambisjoner. Lave terskler er en av dem, og vi har mange slike tilbud.

Viktigst er selvsagt god behandling. Folk og familier trenger forskjellig. Vi jobber i individualterapi, i par, grupper og familier, og er vel faglig ganske så mainstream . Til tross for rykter om slikt, arbeider vi ikke med kunstterapi.

Hva som er god behandling er til syvende og sist et empirisk spørsmål: Hva virker best for hvem? I vår lille polikliniske institusjon har vi anvendt betydelige midler nettopp til standardiserte instrumenter for evaluering; altså forskning på egen praksis.

Avgjørende med trygge relasjoner

Å arbeide med spiseforstyrrelser betyr det dobbelte blikket på atferdsendring og samtidig på de bakenforliggende vanskene. Spiseforstyrrelsenes felle er at den ytre symptomdramatikken kan skygge for mennesket.

Jeg opplever at det internasjonale fagmiljøet strengt tatt er lite preget av uenigheter. Jeg ser det som mindre meningsforskjeller innenfor fellesforståelsen av at former for samtalebehandling er mest effektivt.

Medikamenter har en perifer plass. Det er god vitenskapelig dokumentasjon for at spiseforstyrrelser handler om vansker med å tåle, uttrykke og regulere følelser. Selvfølelsen står alltid på spill, og skammen er ofte svært fremtredende, ikke minst hos dem som føler at de har mistet kontrollen gjennom overspising.

Personen kan være en som kjenner seg selv dårlig, og behandleres genuine og empatiske interesse kan stimulere pasientens utforskning av seg selv. Vi er overbevist om at varige endringer, både i atferd og syn på seg selv, best fremmes ved å lage trygge relasjoner.

Det sosiale ryker først

En annen og helt sentral virksomhet for oss er å fremme kompetanser, gjennom utdannelser, kurs, konferanser, veiledning m.m.

Jo, det kan være vanskelig å behandle, men vi må ikke gjøre det vanskeligere enn det er. Noe av det som ryker ved spiseforstyrrelser, er det sosiale. Derfor forsøker vi å fylle huset med diverse aktiviteter, hvor folk møtes. Det absolutt meste av livet leves utenfor terapitimer.

Troen på formidling

De terapeutiske rommene skal være trygge for dem som er der. Men historien tilsier at faget psykiatri må ut av de lukkede rommene. Psykiatri i lukkede rom kan mystifisere og fremmedgjøre. Vi har en grunnleggende tro på formidling, da kunnskap forhåpentligvis kan bidra til raskere hjelp, bedre forståelser og mindre stigma.

Og vi trenger en offentlig samtale om hvorvidt og hvordan samtidskulturen både kan fungere som risiko og beskyttelse. Får det norske samfunnet til den forebyggingen det er behov for? Som kollektiv kultur har vi noen åpenbare problemer:

Vi har ett av klodens tryggeste samfunn, men vi produserer økende barne— og ungdomspsykiatrisk sykelighet, hvor kroppsmisnøye er ett av uttrykkene.