Kultur

Aftenposten taus om århundrets nyhet

Allerede 5. april 1940 informerte Aftenpostens korrespondent i Berlin hjemmeredaksjonen om at tyske tropper var på vei mot Norge. Landets viktigste avis valgte å tie.

Gestapo på inspeksjon i Aftenposten i februar 1941. Foto: -

  • Lars Kluge

Aftenpostens mann i Berlin, Theo Findahl, er ikke i tvil om hva som er i ferd med å skje. Han dikterer om kvelden 5. april inn sin melding der han diskuterer muligheten for et tysk angrep mot Norge, og forteller at 40 000 mann står oppmarsjert langs Østersjøkysten. Da han har diktert ferdig, ber han om å få snakke med nattevaktsjefen, og sier, uten å bry seg om den tyske sensuren som sikkert lytter: «De kommer, bring beskjeden videre så raskt som mulig.»

Et tysk angrep på Norge. Det er århundrets nyhet sett med norske øyne. Redaktør Haakon Øverland blir kontaktet, men opplysningen kommer ikke på trykk. Samme dag har tyskernes mann i Oslo, minister Curt Bräuer, vist utvalgte borgere en film om ødeleggelsen av Warszawa. En klar advarsel om hva som skjer med små nasjoner som setter seg til motverge.

Hensikten er å spre frykt like før angrepet, og det virker. Aftenposten kunne allerede 6. april ha fortalt sine lesere hva som er i ferd med å skje, men lar det være av frykt for panikk.

Men Findahl gir seg ikke. 7. april er det søndag og ingen avis, men om kvelden gjentar han sin advarsel, og sier at det i Berlin ikke lenger er noen hemmelighet at tyskerne skal landsette store troppestyrker i Norge. Denne gang varsler Aftenposten Admiralstaben, som via Utenriksdepartementet ber avisen om ikke å trykke meldingen, og det går Aftenposten med på.

Avisen har meldinger om tyske flåtebevegelser i dagene før angrepet, men først i aftenavisen 9. april – da alle vet hva som har skjedd – bringer avisen meldingen om det tyske angrepet på Norge. Da har Aftenposten sittet på nyheten i nesten fire døgn.

Sensur

Allerede om ettermiddagen 9. april innkaller tyske militære myndigheter til pressekonferanse i Oslo, og den tyske presseattaché dukker opp i redaksjonen i Aftenposten med pålegg om hva som kan skrives, og hva som ikke kan skrives. 10. april utgir Aftenposten den første sensurerte avisen. Krigen har inntatt redaksjonen og spaltene.

Samme dag tråkker riksøkonomisjefen i Nasjonal Samling (NS) inn i redaksjonen sammen med to uniformerte og bevæpnede menn. Han gir ordre om at Aftenposten skal trykke NS-organet Fritt Folk. Og det er en stor jobb, fordi avisen skal følge som innstikk i alle Oslo-avisene.

Da Quislings regjering går av noen dager senere og erstattes av et administrasjonsråd, er ikke Aftenposten lenger bundet av pålegget. Ledelsen er likevel stemt for å fortsette, og Aftenpostens grafiske klubb synes ikke de kan motsette seg det i en tid med tynnere aviser og fare for permitteringer.

Trykkingen av naziorganet fortsetter frem til høsten, da Fritt Folk rykker inn i lokalene til Arbeiderbladet, som ikke lenger kommer ut. Men samtidig får Aftenposten oppdraget med å trykke soldatavisen Wacht im Norden. Dessuten har Deutsche Zeitung in Norwegen hatt tilhold i Aftenposten allerede fra mai.

Dermed er arbeidsplassene som var truet av papirrasjonering, men ikke mangel på annonser og lesere, sikret. Varemangelen gjør at byttemarkedet skyter i været, og med det rubrikkannonsene. Abonnentene strømmer til, men fordi det ikke er nok papir, må de pent stille seg i kø. På det meste venter over 6000 på å få lov til å bli Aftenposten-abonnenter.

Hadde tro på Hitler

«Endelig,» skrev Aftenposten da Hitler tok makten i Tyskland 30. januar 1933. Avisen påpekte at han riktignok måtte dele makten med andre partier i fronten han sto i spissen for, men spådde – ganske riktig – at dette bare var foreløpig.

På lederplass skrev Aftenposten at Hitlers maktovertagelse var et tegn på at Tyskland var i ferd med å bli friskt. De omfattende arrestasjonene av et stort antall tyske opposisjonelle er det vanskelig å finne spor etter i Aftenpostens spalter. Derimot var det stor begeistring for "Den nasjonale revolusjon". Under tittelen «Hitler skaper fred og ro i Tyskland» skrev Aftenposten at «De nasjonalsocialistiske S.A. troppers optreden har i det store og hele tatt været mønstergyldig».

I mai 1933 besøkte Aftenposten de politiske fangene i Dachau. Leiren som dannet mønster for senere konsentrasjonsleirer, «gir et tiltalende inntrykk», syntes Aftenpostens utsendte, og fortalte at brakkene var rene, lyse og luftige. Vaktene gjorde også et tiltalende inntrykk. Det betenkelige ved å sperre mennesker inne av politiske grunner berøres ikke i artikkelen.

Aftenposten fører samtidig et mislykket korstog – sammen med Knut Hamsun – mot at den tyske opposisjonelle Carl von Ossietzky skal få Nobels fredspris. Ossietzky fikk aldri komme til Norge for å motta prisen, og døde etter å ha pådratt seg tuberkulose i nazistisk fangenskap.

Avisen hadde også forståelse for at tyskerne hadde måttet gjøre noe med sitt «jødeproblem», men tok skarpt avstand da jødeforfølgelsene utartet til et blodbad under Krystallnatten mellom 9. og 10. november 1938. «Pøbelen herjer vilt» og «Politiet arresterer ofrene, men lar voldsmennene være i fred», het det i en overskrift i Aftenposten.

Støttet tysk ekspansjon

Aftenposten var positiv til Hitlers annektering av Østerrike. Avisen skrev at det østerrikske problem nå var løst og trodde ikke denne løsningen innebar noen fare for Europas fred. «Det som er naturlig, er i regelen bra,» het det i en kommentar. Men fra London meldte avisen at man der også så at sammenslåingen inneholdt spiren til en fremtidig katastrofe.

Aftenposten var mer lunken overfor Hitlers innmarsj i Tsjekkoslovakia, men mente alt var bedre enn en storkrig. Først i september 1939, da Hitler angrep Polen, stilte avisen seg kritisk til nazistenes ekspansive politikk.

Men på hjemmebane var Aftenpostens holdning til strømningene på ytterste høyre fløy adskillig mer skeptisk. Vidkun Quislings Nasjonal Samling splittet høyresiden i norsk politikk, og det hadde ikke høyreavisen noen sans for.

I boken til Aftenpostens 100-årsjubileum – skrevet under skarpt oppsyn av eierne – er det tydelig at disse årene er et sårt punkt, og de oppsummeres med følgende understatement: «Mellomkrigstiden er kanskje ikke noe storslagent avsnitt i vår historie.»

Naziavis

Da unntakstilstanden ble innført i Oslo i september 1941, ble Aftenpostens toppledelse skiftet ut med nazister. A-magasinets tidligere redaktør Henry Endsjø ble sjefredaktør og andre nazister i redaksjonen ble løftet opp til ledende stillinger. Myndighetene fant altså dem de trengte i Aftenpostens egen stab da de skulle innsette sine lojale tjenere. Eierne ble nektet både adgang til avisen og kontakt med de ansatte. Og ingen fikk ha noe å gjøre med den avsatte redaktør Johs. Nesse da han slapp ut etter et kort fengselsopphold.

Endel av journalistene sluttet, men de aller fleste fortsatte. I tillegg til selvsensuren de nazistiske redaktørene bedrev, var avisen underlagt sensur fra både norske nazimyndigheter og tyske militære.

Redaktør Haakon Øverland fikk kanskje den mest ublide skjebnen. Etter nazifiseringen ble han forvist til et gårdsbruk han hadde i Os i Østerdalen. Likevel sto han hver dag i 15 måneder oppført i avisen som redaktør ved siden av nazisten Endsjø.

Samtidig som Aftenposten utga sin sterkt sensurerte avis og Deutsche Zeitung in Norwegen hadde rekvirert en del av redaksjonslokalene, ble det ulovlig lyttet på London og produsert illegale aviser under samme tak.

Naziredaktørene kjempet sin daglige kamp i et fåfengt forsøk på å skape en slags respekt. De klaget på ansatte som nektet å hilse og satte forbud mot å snakke nedsettende om redaktørene i gangen utenfor WC.

– Stemningen i lokalene i Akersgata må ha vært ganske uggen, sier tidligere redaktør Andreas Norland, som arbeider med Schibsteds historie, konsernet som eier Aftenposten.

Men avisen blomstret økonomisk og ga 1000 ansatte en trygg arbeidsplass – og eierne god avkastning.

Oppgjøret

Etter krigen ble det foreslått at aviser som tjente på å komme ut under hele krigen, skulle betale inndragning, mens de som hadde tapt penger fordi de var gått inn eller blitt stanset, skulle få erstatning. Myndighetene skulle fungere som mellommann, og tanken var at oppgjøret skulle gå omtrent i balanse. Slik gikk det ikke.

Pressen stilte seg velvillig, særlig fordi det ble enighet om at hele oppgjøret skulle gjennomføres i hemmelighet. Først med Guri Hjeltnes' bok Avisoppgjøret i 1990 ble oppgjøret kjent.

Aftenposten satte seg ikke imot at noe av krigsoverskuddet skulle inndras, og eierne antydet tidlig et beløp på rundt én million kroner overfor Justisdepartementets oppgjørsavdeling.

Riksadvokaten kom med sin innstilling våren 1946 og skrev "at Aftenposten under den tyske okkupasjonen har hatt en meget skadelig innflytelse på den offentlige mening og den alminnelige stemning". Selv om påstanden først og fremst knytter seg til perioden med tvangsinnsatt NS-ledelse, mente Riksadvokaten også at Aftenposten heller ikke i den tidlige fasen av okkupasjonen skjøttet sin oppgave godt. Man mente den opptrådte svakt og vikende.

Høsten 1949, da inndragningssummen for Aftenposten ble forhandlet frem, var den forbitrede tonen fra den første etterkrigstiden borte. Kritikken fra Erstatningsdirektoratet var mild, og avisens advokater hadde gjort en god jobb. Summen ble satt til 100 000 kroner, mye lavere enn for mindre aviser. Det slo bena under hele oppgjøret. Avisene som kom ut under krigen, betalte knapt 1,5 millioner kroner, mens staten betalte ut 6,6 millioner til dem som stoppet.

Utgivelsen under okkupasjonen ga Aftenposten et konkurransefortrinn etter krigen: nye abonnenter, nye leservaner og rubrikkannonser, som var et must i det rasjonerte Norge. Samtidig peker Guri Hjeltnes på at konkurrenten Arbeiderbladet og A-pressen i sin helhet ble meget raskt gjenoppbygget, med dyktige talspersoner, LO og Arbeiderpartiet i ryggen. Avisbildet i Oslo endret seg også, med nye aviser som VG, hjemmefrontens egen avis og Vårt Land. Og Dagbladet svingte seg opp.

Sjefredaktør Henry Endsjø ble dømt til 12 års tvangsarbeid.

lars.kluge@aftenposten.no

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i A-magasinet i forbindelse med Aftenpostens 150 års jubileum i 2010.

Kilder: Guri Hjeltnes: Avisoppgjøret; Niels J. Mürer: Aftenpostens okkupasjonshistorie (ikke utgitt); Gunnar Christie Wasberg: Aftenposten i hundre år og Rune Andersen: Skulder ved skulder i 100 år