Kultur

Unnskyldninger

Språket vårt. Fenomenet som dekkes av ordet i overskriften, er ikke noe vi driver med i en spalte hvor et solid grunnlag av selvrettferdighet er nødvendig.

Per Egil Hegge.jpg
  • Per Egil Hegge

Derfor kommer det ingen unnskyldninger for dagens repetisjonsrunde. Den er ekstraordinært nødvendig fordi selveste kunnskapsministeren er blitt innrapportert.

  1. mars ble Torbjørn Røe Isaksen intervjuet i Dagsrevyen om en statssekretær som hadde uttalt seg grovt nedsettende om en kjent politiker og kalt ham en klovn på Twitter. Statsråden svarte da at den som har sagt noe dumt, «må unnskylde seg og beklage».

Det siste er riktig. Men «unnskylde seg» er et uttrykk vi bruker når noen har en dårlig unnskyldning. «Han unnskyldte seg med at han ikke orket å gjøre leksene.» Har man gjort noe så dumt at det er på sin plass å be om unnskyldning, bør man si akkurat det: «Jeg ber om unnskyldning.» Det signaliserer både anger og beklagelse, og vilje til å rette opp eventuell skade. Å unnskylde seg betyr å ty til et påskudd, gjerne et dårlig sådant. Det kommer nokså mange brev med anmodning om å utrede dette problemet; Røe Isaksen er ikke den eneste som har vanskeligheter.

Nå skal kunnskapsministeren ha behørig honnør for at han ikke brukte det siste verbet, beklage, i refleksiv form. Å beklage seg betegner noe ynkverdig, som i «han beklaget seg over at suppen var for salt». Det betyr noe i retning av å sutre, jamre, og det uten særlig grunn. Hvis man derimot beklager en tabbe, er det et signal om at man vil foreta seg en god del for å unngå en gjentagelse.

Les også

  1. Hjelp nødvendig

  2. Mer Hemsedal

  3. Ut på ski

  4. Med andre ord

  5. Grøtet prosa

  6. Kampen fortsetter