Kultur

Banal kjærlighetshistorie ødelegger «Eiffel»

Filmen om Gustave Eiffel er bitt et gammelmodig kostymedrama.

Eiffeltårnet ble bygd på litt over to år. Det er en imponerende bragd.
  • May Synnøve Rogne
    May Synnøve Rogne
    Film- og TV-anmelder
  • Karakteren finner du nederst i saken.
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

To år, to måneder og fem dager. Det er så lang tid det tok å bygge et av verdens mest ikoniske byggverk.

Dessverre greier ikke filmen om Gustave Eiffel å få frem hvilken imponerende bragd det var å bygge Eiffeltårnet i Paris.

I stedet for å formidle utfordringene skaperen av tårnet møtte, roter regissør Martin Bourboulon seg bort i en tårevåt kjærlighetshistorie.

Fantasi og fakta

«Eiffel» er en slags biografisk film. Du får vite at noe er sant og noe oppdiktet. I dette tilfellet burde filmskaperen holdt seg mer til fakta.

Hva er poenget med å dikte opp drama når den virkelige historien er mer engasjerende?

I 1889 skal Verdensutstillingen arrangeres i Paris. Myndighetene trenger noe spektakulært, men Gustave Eiffel vil heller bruke tiden sin på å bygge metro i Paris.

Så hopper historien tilbake til Bordeaux i 1860. Her treffer den unge Gustave sin store kjærlighet, Adrienne Bourgès. Det hele ender tragisk. Så langt stemmer det noenlunde med virkeligheten.

Tilbake i Paris hardner konkurransen til om hvem som får bygge hva til Verdensutstillingen. De to treffer hverandre igjen. Nå går vi over til vill fantasi. Så vidt jeg vet, finnes det ingen kilder på om de to traff hverandre igjen.

Les også

«A human position»: Stemningsfullt fra jugendbyen Ålesund

Kamera er glad i utringningen til Adrienne (Emma Mackey).

Godt skuespill

Jeg forstår at det er fristende å flette en kjærlighetshistorie inn i historien. Paris er et symbol på svermeri. Her kommer romansen i veien for en mer spennende saga.

For å ta det positive først: Filmen er blendende vakker. Gjenskapingen av 1880-tallets Paris er imponerende flott. Visuelt er det praktfullt.

Romain Duris er god som Eiffel, men størst inntrykk gjør Emma Mackey som Adrienne. Det er morsomt å se henne i en totalt annerledes rolle enn tøffe Maeve i «Sex Education».

Noen scener fikk meg derimot til å gyse. Når de to treffes igjen, fokuserer kamera lenge og nært på hennes dype utringning. Så lenge at jeg tok meg selv i å himle med øynene. Nå er det nok mannlig, seksualisert kamerablikk, tenkte jeg.

Les også

«Doctor Strange in the multiverse of madness» er ikke for nybegynnere i Marvel-universet

Gustave Eiffel (Romain Duris) burde fått større plass.

Banalt

Romansen er påklistret. At Eiffel lagde tårnet formet som en A inspirert av hennes navn, blir latterlig. Det ble vel bygd slik fordi det var den mest praktiske måten å bygge et 300 meter tårn som er ment å stå i all evighet. Dessuten ble det designet av Maurice Koechlin og Emile Nouguier.

Resultatet er at filmen aldri får frem den mest spennende historien: lidenskapen, staheten og viljen som lå bak tårnet. Ingeniørkunsten, og hvor farlig det var for arbeiderne å bygge tårnet, blir skjødesløst behandlet. Det burde vært filmens kjerne. I stedet er det blitt et litt kjedelig, banalt og gammelmodig kostymedrama.

Vår vurdering:

Vår vurdering:

3 av 6

Les mer om

  1. Filmanmeldelse
  2. Film
  3. Drama