Kultur

Mørk pop i Imax-format

Florence + The Machine har laget et av sine sterkeste album.

Florence Welch har lengtet tilbake til scenen. Med dette albumet kommer hun til å trekke publikum, mener vår anmelder.
  • Eivind August Westad Stuen
    Musikkanmelder
Nyhetsbrev Vil du ha film- og serietips rett i innboksen?

Florence Welch og hennes maskin er tilbake med sitt femte album. Det er alltid gøy når det kommer ny musikk fra denne kanten, selv om den ikke alltid treffer like godt. Dette er en av indieartistene fra 00-tallet som klarte å nå utenfor undergrunnen med sin livsbejaende stadionpop. Musikken lyder rett og slett for svært for små scener.

Denne gangen har Welch funnet igjen, og foredlet, suksessformelen.

Stort format

Welch, som så mange andre plateaktuelle artister, følte på stillstanden i pandemien etter et langt liv på veien. Løsningen var å søke bakover i musikk- og kulturhistorien etter inspirasjon. Hun vender også blikket mot seg selv i større grad enn tidligere. Et mer selvreflektert blikk, i alle fall gitt hennes poetiske stil.

Allerede i første spor «King» synger hun «I'm no mother, I'm no bride, I'm no king», før hun går inn på hva hun trenger i livet. Blant annet en gyllen krone av sorg og et blodig sverd, som seg hør og bør.

Les også

Så Röyksopp som bare Röyksopp kan være

Dette er gjenkjennelige følelser i et veldig stort format, noe Welch er en mester til. Musikken har i tillegg mer futt enn på forrige plate, «High as hope» fra 2018. Dette er pop på steroider, ikke ulikt hva band som Arcade Fire holder på med. Samtidig er det god dynamikk mellom de svulmende partiene og mer nedstrippede øyeblikk, slik at lytteren slipper å få overdose.

Referanserammene er brede. Her får vi både dansbar synthpop og drivende folkrock. Fra lavmælte «The bomb» til den ekstatiske singelen «Free» viser Welch og hennes musikere et godt spenn. Albumet har også et helhetsinntrykk som fungerer. Det kjører sjelden for lenge i et spor. Jeg sitter med følelsen av nærmest konstant fremdrift når jeg lytter.

Mørk maktdemonstrasjon

Som vanlig er Welch også innom en del særegen tematikk. Blant annet er hun inspirert av «choreomania». Angivelig et fenomen i renessansen hvor store folkemengder begynte å danse manisk, tidvis til de tok skade av det. En slags tidlig versjon av raves, om du vil. Ekte dansefeber.

Tilstanden har også fått sin egen låt her, kalt «Choreomania». Her går stakkato tangenter og klapping over i en medrivende groove som det nettopp er utfordrende å ikke bevege seg til, før låten brått stopper.

Les også

Gnistrende «hverdagssoul»

Andre steder kommer kontrastene til overflaten. Vi får spøkelsesaktige hvisk om tilhørighet i nydelige «Back in town». Og vi får et tilbakeblikk til Florence + the Machines tidlige hits med «Dream girl evil», en bombastisk og allsangvennlig låt som gir på mer for hvert vers. Denne tosidigheten bærer albumet.

Høydepunktet er duoen «Heaven is here» og «Daffodil». Førstnevnte fungerer som en slags introduksjon til sistnevnte, og sammen er de to låtene en mørk maktdemonstrasjon. «Heaven is here» bruker enkle rytmer og vokalharmonier til å bygge opp stemningen, før forløsningen kommer i «Daffodil».

En veldig stilig låt hvor gotisk rock med fremtredende beats maner frem en stemning Welch selv har referert til som «Nick Cave at the club».

Les også

Anmeldelse: Følger opp brakdebuten med nye takter

Smittende energi

Med en slik gjennomarbeidet idérikdom er det ikke rart at «Dance fever» treffer så godt. Dette er et variert album med flere høydepunkter som får håret til å reise seg på armene.

Ofte lyder det storslått, andre ganger ømt og mykt.

Welchs smittende energi og elegante røst bærer mye av lasset, men hennes tallrike bandmedlemmer og lag av velrenommerte produsenter skal også ha sin del av æren. Sammen har de laget et av hennes sterkeste album.

Vår vurdering:

6 av 6
  • Florence + The Machine spiller på Øyafestivalen i august.

Klassisk

Nyhetsbrev Annenhver uke deler Maren Ørstavik anmeldelser, tips og nyheter fra den klassiske musikkens verden, både i inn- og utland.

Les mer om

  1. Musikkanmeldelse
  2. Musikk
  3. Aftenposten Lørdag