Kultur

Hvordan nazilederne tenkte

Leon N. Goldensohn<br></br> NÜRNBERG-INTERVJUENE<br></br> Damm<br></br> Oversatt av Finn B. Larsen<br></br> Hitler-regimets fremste menn ble intervjuet av en amerikansk lege under Nürnberg-prosessen. I 60 år lå hans notater på et loft. Nå offentliggjøres de.

  • Per Egil Hegge

Nazi-Tysklands massemordere skulle ha legetilsyn mens de fikk sin sak behandlet i Nürnberg. Den 35-årige amerikanske legen Leon Goldensohn passet på at de fikk hodepinepiller og halstabletter. Samtidig snakket han med dem, og han renskrev notatene. Han var i Nürnberg i første halvår i 1946.Under den litt misvisende tittelen Nürnberg-intervjuene foreligger de nå i redigert utgave, kommentert av professor Robert Gellately, som er ekspert på Nazi-Tysklands og andre totalitære regimers historie. Nesten ingen av de 33 vedgår at de er skyldige, men Auschwitz-kommandanten Rudolf Höss, som administrerte myrderiene av en million jøder i den største av utryddelsesleirene, gjør det.

Effektivisering

Under legevisitten spør Goldensohn hvorfor han gjorde det, og hva han tenkte. For Höss var det enkelt: SS-sjefen, Heinrich Himmler, hadde fortalt ham at jødene måtte utryddes, ellers kom jødene til å utrydde tyskerne på et senere tidspunkt. Det tillå ikke ham å spørre om ytterligere begrunnelse.Siden ble det bare et spørsmål om effektivisering. Til å begynne foregikk drapene i Treblinka, hvor leirvaktene presset inntil 200 personer inn i et lite kammer, og så ble eksos fra bilmotorer ledet inn. Men for det første tok det lang tid og dessuten var veggene uten kikkhull, så man kunne ikke følge med. Fremskrittet kom da den giftige gassen Zyklon B ble tatt i bruk, og Auschwitz var ferdigbygget. Med kikkhull. Og da tok det 15 minutter.Goldensohn spør også hvordan Höss' kone reagerte. Kommandanten hadde en familiebolig hvor han bodde med hustru og fem barn. Hun fikk ikke vite noe før i 1942. Hver gang disse tingene ble nevnt, nektet hun å tro det. Selv sa Höss at han holdt på med noe helt annet. Men hun gikk ham nærmere på klingen, og hun syntes det var grusomt og forferdelig da han fortalte henne det. Men "jeg forklarte henne det på samme måte som Himmler forklarte det for meg. Etter denne forklaringen slo hun seg til ro, og vi snakket ikke mer om det".Naturligvis. Noen emner egner seg dårlig ved middagsbordet.

Göring snakkesalig

Höss, som bare var vitne i Nürnberg, ble stilt for retten i Auschwitz, dømt til døden og hengt der i april 1947. Til Goldensohn forteller han at han innser at det han gjorde, var unødvendig og galt. Men han tilføyer at han personlig aldri myrdet noen, og han passet på at vaktene ikke var brutale mot fangene. "Jeg var bare leder for utryddelsesprogrammet i Auschwitz."Det lille ordet "bare" kan av og til få en spesiell valør.Blant dem som nekter å snakke med Goldensohn, er Albert Speer, som allerede på dette tidspunkt antagelig forberedte sine memoarer. Hermann Göring er derimot svært snakkesalig, og han mener at nazistenes rasepolitikk var tilfeldig og irrelevant. Den ble viktig, mener han, da en fraksjon fanatiske nazister fikk stor politisk makt. Selv betrakter Göring seg som en kulturpersonlighet.Nesten alle forklarer at de ikke kjente til utryddelsesleirene, og stort sett bedyrer de at de slett ikke var antisemitter, og de baktaler kollegene. Konkurransen er selvsagt skarp, men den mest usympatiske på de 600 sidene er nok den iskalde østerrikeren Ernst Kaltenbrunner, som var sjef for Rikets hovedkontor for sikkerhet. I hans forestilling var Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 en forkjøpskrig, fordi alle kunne se at russerne forberedte krig mot Tyskland. Kaltenbrunner ble dømt til døden og hengt i Nürnberg i oktober 1946.Goldensohns notater gjør et spesielt sterkt inntrykk fordi de er nesten fri for adjektiver. Han gjengir hva og hvordan de falne nazistiske topplederne tenkte etter det totale sammenbrudd. For å gjøre et sprang til en norsk diskusjon i høst: Her er det ikke mange tilløp til kulturdebatt og ideologisk diskurs. Ikke tilløp til grunnlag for det heller. Et totalitært regime er ikke organisert på den måten. Man skal aldri renonsere på folkeopplysning, og følgelig er det ikke utelukket at selv Blindern-professorer engang vil innse det. Også slik sett er dette en nyttig bok.

Les mer om

  1. Litteratur