Kultur

Overmannes av slekten

Romanforfatteren Dag Solstad drukner i navn, giftermål, arvegods og makeskifter.

Dag Solstad må turnere mange hundre personer i sin nye bok. Det blir for mye, mener vår anmelder. Stenersen Tor G

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Stamtavler og slektsregistre er knusktørr litteratur. Men det som først kan fremstå som unnselige detaljer viser seg av og til å romme et helt eventyr eller en vanvittig tragedie. Derfor virket det lovende da Dag Solstad i vårens memoarbok avslørte en nyvunnet interesse for sin egen slekt.

Nå foreligger romanversjonen av denne slektshistorien, en systematisk fortelling om hans forfedre og formødre tilbake til 1500-tallet. Romanen løper frem til forfatterens egen barndom på 1950-tallet.

Ingen slektsfanatiker

Solstad opptrer under eget navn, og åpner med en kostelig redegjørelse for prosjektet. Han er så langt fra blitt en klassisk slektsfanatiker på sine eldre dager, forstår vi:

«Slektstilknytningen er nok mer et ordnet mønster som jeg kan orientere meg ut fra, enn den inngir meg en virkelig slektsfølelse, hvis man da ikke er villig til å anerkjenne som virkelig slektsfølelse den følelse av merkverdighet og fremmedhet som slår en sønn, eller sønnesønn, av en utvandrer som vender hjem til fedrenes hjemtrakter og hilser på sine såkalte slektninger.»

I ett strekk

afp000602954.jpg

Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896 bygger på et stort materiale samlet av kusinens sønn (Bengt Lifoss) og supplert med kilder Solstad har funnet underveis.Det er da også hans lengste roman noen gang (460 sider). Boken er uten kapittelinndeling eller pauser (med unntak av en liten stjerne på side 367). Som tittelen indikerer, skal hele historien fortelles i ett strekk. Romanen har i grunnen ikke noe annet plot enn å få denne konkrete slektshistorien fortalt.

Solstad kan selvfølgelig ha puttet inn enkelte fiktive figurer underveis, men jeg tviler på det. For dette er ikke akkurat noe fantasifullt karneval. Heller ingen saftig historisk roman av den typen Sigrid Undset skrev, med detaljerte skildringer av hva som rørte seg av lidenskaper og pinsler inne i hodene på forlengst avdøde skikkelser.

Uten vinger

Også Solstad kan fordype seg i enkeltskjebner og la dem tre frem som litterære figurer. Han øser villig av røverhistorier, sladder, sagn og myter. Idet slekten kommer nærmere i tid, blir portrettene også rikere. Den trinnvise opprullingen av livet til forfatterens mormor («hittebarnet») er bevegende og sterk.

Ikke desto mindre finnes det en stadig insistering på de nødtørftige detaljene i denne boken, og Solstad kan bryte tvert av når han merker at fortellingen blir forførende.

Det er som om man hører gjenklangen fra forfatterens estetiske program anno 1967 når Solstad forklarer sin metode i Det uoppløselige episke element ... Der den unge forfatteren nektet å gi kaffekjelen vinger, nekter han nå å dikte opp hva som rører seg i de historiske personene. Han vil ikke være en «lurendreier», ikke være på «ville veier». Han vil inn til «sakas kjerne».

Det store spørsmålet er om romanforfatteren evner å holde stand i den enorme mengden av personer og fakta.

Jeg mener nei. Som helhet har romanen altfor mange transportetapper uten litterære kvaliteter. Sidene kan ligne en katalog over giftermål, barnefødsler, eiendomstransaksjoner og arvegods.

I slike partier leter man ivrig etter tegn på romanforfatteren; personlig fargede bisetninger, brudd på monotonien, en uventet vending, hint av kunstspråk. På sitt svakeste blir hilsningene fra romanforfatteren bare til en slags tvungen gestikulering, som i siste setning av dette representative avsnittet:

«Det er lite jeg kan fortelle om Eivind Lavrantsson Nes og Jorunn Jørundsdatter Gjuve. De er født på hver sin storgård i Seljord, far til begge var lensmann i bygda, og under deres ekteskap, som varte fra 1750 til Jorunn døde i 1781, bodde de på og drev gårdene Loftsgården, Øvland i Kroken, Groven og Nes. De hadde ti barn: Lavrants f. 1752, Tykje f. 1753, Jørgen f. 1756, Kristian f. 1758, Hilleborg f. 1760, Kjersti f. 1763, Guttorm f. 1767, Kristian f. 1769, Halvor f. 1771 og Maren f. 1774. Av disse døde to, Kristian og Halvor, som spedbarn, og den andre Kristian som 21-åring. Alle barna er tydelig oppkalte, bortsett fra Halvor, som jeg ikke kan finne noen steder, unntatt i Kjersti Sørensdatters bror Halvor Sørenson Kvåle, som i sin tid makeskiftet til seg Loftsgården, ble lensmann, men døde ung og blakk, slik at Kjersti Sørensdatter måtte kjøpe Loftsgården for å sikre Halvors datter et liv, ja, et liv.»

Ingen god roman

Skal man ha noen som helst glede av slike partier, må man enten lese dem som en eksperimentell test på leserens tåleevne eller renonsere på kravene til denne romanen. Det første er mest av teoretisk interesse. Faktisk blir boken bedre dersom man — i strid med forfatterens intensjoner - slutter å lese den som en roman og heller tar den som en alternativ form for slektsgransking. For i bunn og grunn er det denne sjangeren, ikke fiksjonen, Solstad henter både logikk og vokabular fra.

Eksempelvis bruker han hele veien vendinger av typen: «vi vet», «vi har sikre observasjoner» og «vi kjenner ikke til». Samtidig saboterer han den snusfornuftige tonen ved å bryte ut i ville gjetninger eller slå ned på forkastelig adferd hos forfedre eller formødre. Solstads subjektive kommentarer skaper en komisk kontrast til sjangerens tørre stil. Midt i den saklige redegjørelsen for ekteskapsinngåelser, kan forfatteren plutselig spørre etter kjærlighet og romantikk. Ikke rart at han kaller Undset sin «nye venninne» i en satirisk hilsen til kollegaen.

Ingunn Økland Fuhr Bodil

Lest som alternativ slektsgransking setter man også større pris på de tidsbildene Solstad skriver frem. Her er mye å lære om skikker, landskaper, matvaner, arbeid og mentalitet. Innenfor en slik ramme får de oppramsende partiene en praktisk funksjon — og de slipper å skulle være skjønnlitteratur.

Hersketeknikk

Dag Solstad forsøker selv å overbevise om at transportetappene hører naturlig hjemme i romanen. Faktisk åpner hele boken med en leserinstruks, for ikke å si et ganske klønete forsøk på hersketeknikk: «Les langsomt, ord for ord, hvis man vil forstå hva jeg sier» (underforstått: den som ikke liker boken, har vært for utålmodig).

Problemet er imidlertid ikke å forstå hva Solstad sier. Problemet er at romanforfatteren ligner en listefører i vesentlige deler av fremstillingen.

Det uoppløselige episke element i Telemark 1591-1896 er festlig som slektsgransking og traurig som roman.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Dag Solstad slår voldsomt tilbake mot Klassekampen: «Kyss meg i ræva!»

  2. A-MAGASINET

    En gang hatet han USA. Så forandret alt seg.

  3. KOMMENTAR

    På jakt etter de beste bøkene

  4. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter

  5. KULTUR

    Nytt lys på tungtvannsheltene

  6. KULTUR

    Girls sesong 3: jobber seg gjennom gutter, store ambisjoner og hyppige angstanfall