Kultur

Fansen nå til dags

Det finnes en avkrok av Internett der folk hater akkurat deg.Og et bitte lite hjørne der tretten jenter og gutter digger meg.

Til og med denne journalisten har fått sin egen fanklubb. Er det rart enkelte mener blogging er tilnærmet verdiløst?

  • Forf>
  • <forf>espen A. Eik <

Ærlig nå: Hender det av og til at du skriver ditt eget navn inn i søkefeltet på Google? Tim Dowling gjør det.— Jeg skulle skrive om New York-damer som søkte opp informasjon om menn de skulle på date med. Da fant jeg ut at jeg måtte vel søke på mitt eget navn også, sånn for å ha gjort det. Den gang var det mest iøynefallende resultatet at det fantes så mange Tim Dowlinger. Og at jeg tilsynelatende var den kjedeligste av dem.

En kødd.

Frilansjournalisten og spaltisten Dowling visste nok ikke helt hva han bega seg ut på den gang. Noen år senere skulle han i sin faste spalte i The Guardian oppsummere de viktigste begivenhetene i Internetts historie blant annet med følgende punkt: September 1998. Googles søkemotor lanseres. Endelig kan jeg skrive mitt eget navn inn i søkefeltet og ved et tastetrykk få en oversikt over hvor mange mennesker i verden som synes jeg er en kødd. - Du stoppet ikke der?- Nei. Det ble en usunn besettelse, det gjorde det. Det smarteste var nok å gjøre det om til en jobb. Som tenkt, så gjort. Ut fra ideen om at det finnes et hjørne av Internett der alle hater akkurat deg, uansett hvor uviktig og ukontroversiell du er, har Dowling skrevet romanen "The Giles Wareing Haters' Club". Journalisten Wareing kommer tilfeldigvis over et diskusjonsforum dedikert til å slakte alt han skriver. Hver sak rives i biter. Hver vinkling latterliggjøres. Hvert spørsmål til hvert intervjuobjekt blir mistenkeliggjort.

Hat er bra.

— Er dette din dypeste frykt eller en konkretisering av situasjonen slik du oppfatter den i dag?- Det er en frykt jeg har, men jeg synes vel ikke at ideen om en hatklubb er spesielt relevant for meg. Andre, mer profilerte journalister, har slikt. Men jeg tror sånn som det er blitt i dag, synes nok mange at det er leiere å bli ignorert. At det ikke finnes noen hatklubb, det er nok det verste. - Jeg hører du sier det, men er det sant? Jeg vil ikke bli hatet. - Jeg skjønner jo det. Men utbredelsen av blogging har forandret reglene, på en måte. Før tenkte gjerne journalister at så lenge man ikke hørte noe, så var alt greit. I dag er det motsatt. Jeg har sett tall som anslår antallet blogger til cirka 70 millioner. Den såkalte blogosfæren skal være så demokratisk og kommuniserende og flott, men i virkeligheten finnes det en veldig liten elite av blogger som leses av mange, og et vanvittig stort ødeland som aldri leses. Antallet eksbloggere skal visstnok være nærmere 200 millioner, og en blogg lever gjennomsnittlig bare i tre måneder. Allerede i februar i fjor ymtet nettmagasinet Slate.coms økonomiekspert Daniel Gross frempå om at bloggen som forretningsidé var død. Noen få, etablerte får mye. Resten får ingenting. Det fører igjen til at enhver reaksjon er en god reaksjon. Som Dowling sier: Hat er bra. Det er i alle fall bedre enn ingenting.

Full frihet.

Norske forfattere som Anne B. Ragde og Unni Lindell vil kanskje si seg uenig. De to kunne som kjent ikke begripe at en blogg er åpen for alle, og slettet sine respektive, i protest mot at journalister hadde lest deres utveksling av fyllehistorier. På motsatt ende av skalaen finner man såkalte "kjendisbloggere" som Perez Hilton og andre mobbere. Dowlings hatteori er nok mer relevant her. Det er ellers vanskelig å skjønne hvordan noe så negativt i det hele tatt kan få oppmerksomhet. Øyeblikket mellom hendelse og hatklubb blir også stadig kortere. Da Idol- og Halleluja-kjendis Alejandro Fuentes prøvde seg som skipper eller da komiker Kristian Valen løsnet skudd for å forsvare seg mot sin egen dusj, tok det bare timer før de første nettsidene dedikert til å le rått av det hele var etablert. - De fleste blogger er vel drevet av negativ energi. Men det kan være verdt å stoppe opp for å se på hvor mye de egentlig er verdt, sier Dowling.- Hvordan da?- Bloggeres kritikk av "mainstream media" er alltid den samme, at det som kommer frem i dem kontrolleres av noen få portvakter. Men bloggenes kjerneverdi, full frihet, er jo ikke i seg selv noe som gjør dem til bra ting - det er vel ikke vår erfaring med noe som helst? - Har du noen gang blitt fristet til å delta i diskusjonene?- Nei. Vel, én gang gikk jeg inn i en debatt for å forsvare en kollega som ble beskyldt for å ha skrevet noe han aldri hadde skrevet. Jeg viste til hva som faktisk sto i artikkelen. - Og?- Og fikk ingen reaksjon.

Fans og ironi.

Jeg googler aldri meg selv, men man har jo foreldre. Min far ringer en gang iblant og sier at nå har en eller annen skrevet et eller annet i en eller annen blogg. Mamma blir visstnok "helt dårlig" av å lese kommentarfeltet etter visse artikler. Mest kuriøst: En kamerat som prøvde å finne meg på Facebook, kom over "Espen A. Eik fanclub".Klubben kjennetegnes ved en grunnleggende ironisk holdning til ordet "fan", og er ikke uten lyter: Medlemstallet er i skrivende stund på 13 og synkende, mens diskusjonsforumet er lite aktivt. Blant de få innleggene som er der, finner man påstander om at en kan stokke om på bokstavene i navnet mitt og få det til å bli "jeg er en ensom ulv som hater (...) livet mitt. jeg har ingen venner og er geek". Med andre ord, en åpenbar faktafeil. Selv etter årevis med lesing av uoriginale kommentarer på nettet, gjorde "fanklubben" inntrykk. De hadde til og med funnet gamle bilder av meg og dekorert siden med dem. Det lå litt innsats bak. Dette var noe annet. Men, skjønte jeg etter en stund, det var samtidig akkurat det samme. En enkel og instinktiv utgyting av agg.

Lytting.

— I livet ellers er det sånn at når man går fra et rom, vet man bedre enn å gå tilbake og lytte ved døren for å høre hva som sies om deg. Men blogger gjør det simpelthen for enkelt å kunne lytte ved alle dører i hele universet. Men skal man ta seg nær av det? Næh. Det har endret seg over tid, sier Dowling. Det hender han får lyst til å finne ut mer om dem som har skrevet de kjipeste innleggene mot ham (det er tross alt ikke vanskelig å finne ut hvem de er), og kanskje slå tilbake, sånn i det skjulte. Det gjør han selvfølgelig aldri. - Det er viktig å huske at ingen ville brydd seg med å hate så mye om det hadde kostet dem et frimerke å gjøre det. Nå er det bare å trykke på en knapp. Det er svært sjelden bloggene skaper noen slags diskusjon, det er heller en form for stemmegivning. Det er bare "ja, meg også. Jeg synes også dette er noe drit". Derfor bør innleggene sees som verdiløse, sier Dowling.

Litteraturblogg.

Det er et drøyt utsagn. Dowling har gått langt. Vi smaker litt på det, begge to. "Har det noensinnekommet noe som helst godt ut av blogg", spør jeg, i et forsøk på å gå enda lenger. Vi flirer litt. Det går en stund. Så trekker han nølende frem litteraturbloggene som noe velfungerende. De skrives avbokelskere, forbokelskere. De er drevet av positiv energi, mener han. Kontrasten til den amerikanske forfatteren Steve Almonds syn på saken, kunne ikke vært større. I en lengre artikkel kalt "The blogger who loathed me", forteller Almond om hvordan det var å bli utsatt for en annen forfatters sjalusi og sinne i en litteraturblogg. Almond fascineres av mannen som har lagt ham for hat og gjør et forsøk på å forstå hva som driver ham og hans lesere.

Pyramidespill.

For det første, skriver Almond, leses ikke blogger av særlig mange. Det er heller sånn at en veldig liten del av befolkningen leser dem om og om igjen. Denne gruppen består av andre bloggere. De leser hverandre i håp om å få se at noe de selv har nevnt skal bli sitert på en annens blogg. Det hele er, mener Almond, et slags pyramidespill. Valutaen er oppmerksomhet, og de involverte deler en illusjon om betydning. Og han skjønner hvorfor det blir slik. "En forfatter er i dag del av et system som nesten garantert kommer til å gjøre ham eller henne deprimert. Og noen blogger - akkurat som andre former for moderne medier - brukes som oppslagstavler for desperasjonen og sinnet man føler. Litteraturbloggene handler tilfeldigvis om litteratur, men temaet kunne like gjerne vært politikk eller sport. Deres tiltrekningskraft ligger i den umiddelbare tilfredsstillelsen av de mest grunnleggende negative følelsene", skriver han. Jeg sender Dowling en link til artikkelen. Dagen etter mailer han tilbake, fascinert av hvor mye Almonds historie og reaksjonsmønster ligner på det han selv bare har diktet opp. Så skriver han noe som ligner en definisjon, ikke bare på litteraturblogger, men på bloggere generelt. - Etter hvert er det vanskelig å skille Almond og hans nemesis fra hverandre. Det hele blir en historie om kniving mellom skribenter som savner oppmerksomhet i en postlitterær verden.

Spaltist og forfatter Tim Dowling googler seg selv.

Relevante artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Bokanmeldelse: Fjasete selvbiografi om «bloggkrigen» mot Isabel Raad og Anna Rasmussen

  2. SID
    Publisert:

    Akkurat nå gjør ungdommer på Instagram og Twitter journalistjobben best

  3. KULTUR
    Publisert:

    Strid om blogg-plakaten: – Gir legitimitet til en industri som skader unge mennesker

  4. KULTUR
    Publisert:

    Rammet av rykter: Han ble uthengt som hallik. Hun sjekker nettet daglig for nye løgner om seg selv.

  5. MENINGER
    Publisert:

    Du har med stor sannsynlighet lest eller delt det han skriver. Ta det med en klype salt.

  6. BOLIG
    Publisert:

    Disse skal blogge for Abito