Kultur

Vital romandebut

Olaug Nilssen<br></br>Få meg på, for faen<br></br>Det Norske Samlaget<br></br>Stø kurs på ville veier.

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Olaug Nilssen er blitt kåret til en av Norges ti viktigste unge forfattere; hun er garantert blant de morsomste og mest allsidige. Nilssen veksler uanstrengt mellom skjønnlitteratur og sakprosa, faktisk er det ofte et lite mysterium hvilken genre hun skriver i. Høstens utgivelse, "Få meg på, for faen", opplyses å være en roman, men inneholder blant annet to "Føredrag i sosiologi grunnfag for Maria", dikt, levende politikere og "morgonsongar". Det er dristig å opprette valgslektskap med en kjempe som Georg Johannesen, men Nilssen finner sine egne veier i gernreretorikken.I den grad "Få meg på, for faen" har et samlende motiv, er det noe vi kan kalle for kvinnefantasier. Men i motsetning til hva som er tilfelle i samlivsspaltene, der de mest banale fantasier omtales med andektighet og respekt, blir Maria (student og vaskehjelp), Alma (sprengkåt tenåring) og kona til Sebjørn (frustrert husmor) både utlevert og latterliggjort. Som sosiologistudent dagdrømmer Maria om de dramatiske konsekvensene av et planlagt foredrag med temaet "Ein vanlig dag i livet til ein reinhaldsvikar". Både presse og talkshowprogram forventes å fange opp hennes radikale innsikter og gjøre henne til rikskjendis.

Hjelpeløst.

Den tvetydige fortellerstemmen i boken kan imidlertid avsløre at Marias forsøk er heller hjelpeløse. Vi får gjengitt ulike begynnelser, som alle lover like dårlig: "Det er eit hol i-i bøtta, kjære sje-ef, kjære sje-ef, det er eit ho-ol i bøtta, kjære sje-ef, eit hol. holholholholholholholholholhol". Kanskje som et apropos til utviklingen innenfor nordisk samtidspoesi, inneholder romanen opptil flere figurdikt, og dessuten en serie slagertekster med ladede budskap om historiens ulike Maria-figurer.Når den ender med et demonstrasjonstog utenfor Stortinget, drevet frem av den frustrerte husmoren, er det nærliggende å tolke "Få meg på, for faen" som en forvridd utgave av 1970-årenes kampvillige kvinnelitteratur. Også hos Olaug Nilssen aner vi en sterk solidaritet med det søkende persongalleriet. Eller boken kan være en parodi på yrkesgrupper Nilssen selv har inngående kjennskap til (forfattere, litteraturkritikere, journalister), der arbeidsoppgaven i seg selv (å være renholdsarbeider eller å skrive) bare er et påskudd for offentlig å kunne drøfte sin egen rolle, altså bli en offentlig figur (yrkets ansikt utad). Olaug Nilssen er en genuin humorist, men at hun vil noe mer enn å leke, er helt sikkert.

  1. Les også

    En sjelden plante

Les mer om

  1. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    DN: Petter Stordalen kjøper Juritzen forlag

  2. KULTUR

    Vår anmelder mener alle bør lese denne boken om krigen i Syria

  3. KULTUR

    Elena Ferrante skriver beskt om kvinneroller og graviditet

  4. KULTUR

    Aftenpostens anmelder: Hvorfor må så mange adventsbøker for barn handle om døden?

  5. KULTUR

    – Romaner kan ikke stemples ut av jusens verden

  6. KULTUR

    Begge de to sakprosabøkene som vant Brageprisen i fjor, ble vurdert som for dårlige for bibliotekene