– Haakon VII kom hjem til et folk preget av dårlig samvittighet
Kong Haakon ble forundret da han kom hjem i 1945 og så hvor lite preget ungdommene var av krigen. «De var solbrune og pene i tøyet alle sammen», skrev han i dagboken sin.
Og så var punktum satt. Tor Bomann-Larsen har arbeidet i to hele tiår med sitt biografiske verk om kong Haakon og dronning Maud.
Det åttende og avsluttende bindet Kongen ble tirsdag lansert i Dronning Sonjas kunststall bak Slottet, der prinsesse Astrid fru Ferner tidligere denne måneden åpnet utstillingen Drømmen om Norge med gjenstander fra de kongelige samlinger.
– Aldri har en konge stått høyere enn hva kong Haakon gjorde da han steg i land på bryggen i Oslo i 1945, slo Bomann-Larsen fast, – ikke i Norge, og knapt noe annet sted i verden.
Lager storslått TV-serie om kong Haakon 7
Samarbeidsvilje skulle glemmes
Men kongen kom hjem til et folk preget av dårlig samvittighet. Bare slik kan man forstå styrken i jubelbruset i 1945, forklarte Bomann-Larsen.
Folket hadde behov for å speile seg i motstandsmonarkens fasthet.
– Dette var et land som hadde bedt ham abdisere. Krigen hadde snudd, kappen var snudd med vinden, og nordmennene var blitt et folk av rene motstandsmenn og -kvinner. Det var de ikke, men man kuttet historielinjen bakover med kongens hjemkomst, og konsentrerte syndebukkene til de ulykksalige fem medlemmene av Stortingets presidentskap som hadde signert abdikasjonsforslaget i 1940, sa Bomann-Larsen.
I Haakon VIIs 52 år lange kongsgjerning peker særlig tre handlinger seg ut, etter Bomann-Larsens vurdering: kravet om folkeavstemning før han sa ja til å ta på seg kongsgjerningen i 1905, hans doble nei til tyskerne og Stortingets presidentskap i 1940 og hans personlige initiativ for å slippe til den første Ap-regjeringen under Christopher Hornsruds ledelse i 1928.
Da Hornsrud var på plass, skrev kong Haakon rett ut at han var lykkelig over å ha fått gjort en så viktig ting for folk og nasjon.
– Her, i 1928, ligger den dypeste og mest personlige gjerningen i kongens regentskap, sa Bomann-Larsen.
Kongen var opptatt av at monarkiet måtte tilhøre hele det norske folk, inklusive sosialister og kommunister.
– Han slo palassdøren opp for å si at også de hørte hjemme her, innenfor grunnlovens rammer. Det handlet om å komme en halvtime før Johan Ludwig Mowinckel. Venstres formann ville ha sagt det samme og ville ha fått æren. Men Venstre kan aldri samle et land. Kronen hadde det potensialet i seg, sa Bomann-Larsen.
Tvil om biologisk opphav
Forfatteren har skapt adskillig røre og debatt gjennom arbeidet med sin bokserie, i går presentert som det mest omfattende sakprosaverk skrevet av bare én person i nyere norsk historie.
I bind 2 kom antydningen om at det ikke med sikkerhet var kong Haakon, men dronning Mauds livlege, Sir Francis Laking, som gjennom inseminasjon kunne være kong Olavs biologiske far.
I bind 5 refererte Bomann-Larsen fra et brev kronprins Olav i 1935 hadde sendt til sin fetter og tronarvingskollega i Storbritannia. Kronprinsen skrev der at britene måtte samarbeide med Hitler-Tyskland for å stå imot trusselen fra Sovjetunionen og redde freden i Europa.
Det kunne virke rart å lese i ettertid, men det var sånn man tenkte på den tiden. Det var ikke kronprinsen som var et unntak, forklarte Bomann-Larsen.
Hviler tungt på 50 dagbøker
Bomann-Larsen har gjennomført omfattende arkivsøk i syv land. Klart viktigst var funnet av kong Haakons personlige dagbøker, tilsammen 50 bøker i A4-format, nedskrevet gjennom årene fra 1906 til 1955.
Disse dagbøkene ble så vidt nevnt i Kjell Arnljot Wigs biografi om kong Olav i 1977, men først funnet igjen i en safe på Slottet nesten 30 år senere da Bomann-Larsen var i gang med sitt bind nummer tre. Han hadde ikke planlagt mer enn tre bind, men dagbøkene var så innholdsrike at han til slutt endte med et åttebindsverk.
Blir TV-serie
Produksjonsselskapet Nordisk Film har kjøpt filmrettighetene til Bomann-Larsens bøker om Haakon og Maud. Det planlegges en TV-serie med Aage Aaberge som regissør.
