Ibsen på ny – fullt og helt

Dette er en ny Henrik Ibsen, og litteraturhistorien må skrives om, ifølge Jørgen Haugan.

Henrik Ibsen gikk gjennom flere faser i sitt forfatterskap, men Haugans bok gir et annet perspektiv på dikterens utvikling.

Henrik Ibsen forvandlet litteraturhistorien, men Jørgen Haugan skriver også om hvordan kunsten forvandlet dikteren.

Ibsen publiserte dramaer fra 1850 til 1899. Jørgen Haugan mener at dramatikeren så langt ikke er lest og studert slik han skal, nemlig slik Ibsen selv sa han skulle leses: Fra a til å, fra første til siste drama.

Den småfrekke undertittelen på Haugans egen bok er Henrik Ibsens forfatterskap – fullt og helt . Heldigvis bruker ikke Haugan mye spalteplass på å begrunne hvorfor det skulle være rett eller galt å følge forfatter Ibsens tolkningsanvisninger. Haugans bok er på 609 sider og er i seg selv et bud på lesemåtens fruktbarhet.

Haugan har særlig tre fortrinn som gjør ham til en fryd å lese: Han forfølger egne innfall. Han fortaper seg ikke i tvetydigheter, men velger én tolkning. Og han lager en sammenhengende historie, der delene går opp i helheten.

Egen fortolkning

Å forfølge egne innfall betyr ikke at du er blind for etablerte betraktningsmåter og tidligere forskning, men det betyr at du ikke kan ofre mye plass på det hvis du skal stable din egen tekst og fortolking på bena. Haugan slutter seg som regel til Toril Mois tolkninger ( Ibsens modernisme , 2006), påpeker én gang, i en fotnote, en svakhet ved hennes Ibsen-lesning.

Antagelig er det rett å si at Haugan følger opp både Moi og Ståle Dingstad ( Den smilende Ibsen , 2013), som vektlegger at Ibsen er mer modernist og mindre idealist enn forskningen tidligere har antatt. Atle Kittang ( Ibsens heroisme , 2002) og Bjørn Hemmer ( Ibsen. Kunstnerens vei , 2003) får kritikk for å overse at Ibsen slett ikke står bak alle sine tilsynelatende idealistiske figurer.

Gjengivelsen av forskningstradisjonen er muligens en svakhet ved Haugans bok, han bruker ikke mye spalteplass på det. Hans overlegne styrke er å forfølge egne innfall, gjennomføre detaljerte verkanalyser, dristige sammenligninger, djerve analyser, tydelige tolkninger og rett og slett skrive en god historie om Ibsen og hans verk.

Siden Haugan betrakter forfatterskapet under ett, kan han gjøre Brand (1866) til en etappe av et større løp, nærmest til et kapittel i en større tekst:

«Det er innlysende at Brand er syk i hodet, men poenget er at det er Ibsen ikke klar over, og det var han ikke alene om. Brand – og Ibsen på nåværende tidspunkt – lider av en romantisk, også i vår tid, meget utbredt sykdom: fullkommenhetslengsel (…) Brand er forfatterskapets basis. Det er her Ibsen blir Ibsen første gang.»

Når du velger én tolkning fremfor mange, har du frigjort deg fra den vanlige og dominerende teoretiske betraktningsmåten de siste 30 år om at kunstverkets vesen er mangetydig og umulig å fastholde i én mening. Når du i tillegg finner at delene går opp i helheten, er du en herlig gammeldags kultur— og litteraturfortolker som ikke nøyer deg med at kunsten skal være underholdende eller bare pirre sansene. Kunsten skal bety mer. Kunsten er i dette perspektivet – som Ibsen og Haugan deler – en refleksjon og sansning over mennesket, livet, samfunnet, gud og kunsten som pågår fortløpende og ved siden av all annen samfunnsutvikling. I dette perspektivet er kunstneren samfunnsutviklingens vaktbikkje. Kunstneren opererer ikke i noe vakuum, men besvarer tidens utfordringer ved en gjennomreflektert og gjennomsanset kunst, eller gjennomlevd, som er Ibsens eget ord for det.

Erkjennelsesreise

Haugan levendegjør sitt stoff, inviterer leseren til å leve seg inn i historien og nærmest gå opp igjen den erkjennelsesreisen Ibsen har gjennomført i sitt 50-årige forfatterliv. Boken er preget av den litteraturforståelsen og kunstformidlingen dansken Aage Henriksen i sin tid bedrev, en skole Haugan tilkjennegir han står i gjeld til, etter å ha studert under Henriksen og levd sitt forskerliv ved universitetet i København.

Og hvis man skal nevne et fjerde fortrinn ved Haugans bok, er det nettopp den danske tradisjonen han skriver ut fra.

Dansken Erik A. Nielsen, som også springer ut av Henriksen-tradisjonen, er en av de som har lest manuset til Haugan før det ble bok. Nielsen har selv skrevet kongeniale bøker om Ludvig Holberg, H.A. Brorson og Thomas Kingo, for å nevne noen av hans omfangsrike bøker. For disse danske forskerne dreier ikke litteraturen seg bare om hva en metafor betyr i en tekst, men også om hvor metaforen kommer fra og hva metaforen og teksten har betydd for forfatterens selvutvikling og hva den senere kan bety av selvutvikling for leseren.

Forførelse og fortapelse

Haugans kunstsyn, som han deler med de nevnte, går blant annet ut på at kunstneren går inn i en meditativ prosess og risikerer å bli forvandlet til det bedre eller verre under skaperakten. Etter Goethe, som er en av de viktigste inspirasjonskildene til Aage Henriksen, mener Haugan at kunsten både kan være en forførelsesvei og fortapelsesvei. Kunsten har forvandlende kraft. Den forvandlet Ibsen. Og kan antagelig også forvandle den som gir seg i kast med dikterens kunst.

Haugan leser ikke dramaene isolert, men prøver å komme seg inn i dem via forfatterens biografiske notater, tidens dominerende tanker og brevveksling med forlag og fremskutte personer i tiden. Denne forskeren åpner ikke bare hvert drama for seg, men sørger for at den dialogen som foregår mellom de ulike stykkene kommer tydelig frem. På den måten blir ikke Ibsen bare en dikter som gjennomløp en nasjonalromantisk, idealistisk, realistisk og symbolsk fase, slik det står i litteraturhistoriske verk, men en dikter som stadig vekk vender tilbake til sine gamle verker og gjennomskriver tankene i dem på nytt.

Kallstanke

Ibsen var preget av en kristen kallstanke og målet var å frelse nasjonen. Vannskillet er Gengangere (1881). Fra da av forlater Ibsen kallstanken og studerer menneskets beveggrunner og motivasjon for å følge kallet. Nå borer han seg dypere ned i spørsmålet om hva mennesket er, og ikke minst hva som motiverer det til handling. Det er ikke samsvar mellom det personene sier og det de mener i Ibsens dramaer. Dette er den skjellsettende oppdagelsen av det dobbeltmotiverte utsagn som Aage Henriksen (1971) var den første til å skrive om, og som Haugan utnytter til fulle.

Henrik Ibsen var en kristen dikter som ikke kunne gå fullt og helt inn for Georg Brandes og Det moderne gjennombrudd(1871). Brandes satte vitenskapen foran kristendommen og mente sistnevnte var en gammeldags tro og en avleggs tenkemåte. Hovedverket Kejser og Galilæer (1873) er et oppgjør med teologi og statskirke, ikke til fordel for Brandes og hans samfunnssyn, men for en evangelisk kristendom, mener Haugan. Ibsen ble aldri radikal på brandesiansk vis, men forble en dikter som hadde sine røtter i kristendommen.

Likevel var Brandes en viktig inspirator for Ibsen, det poengterer Haugan. Men viktigere var nok folkediktingen og Bibelen, og forfatterens liv som teaterinstruktør, Suzannahs ektemann og misforstått og feiret forfatter.

Illusjonskunst

Haugan mener Ibsen først og fremst ble en mester til å gjennomskue egne feiltagelser og illusjoner, og at mange av dagens lesere ennå ikke har forstått dikterens illusjonskunst. Det er ingen grunn til å nære illusjoner om noe storslagent i tenkningen til fru Alving ( Gengangere ), dr. Stockmann ( En folkefiende ), Johannes Rosmer ( Rosmersholm ) eller dr. Wangel ( Fruen fra havet ). Og slett ikke Brand og Peer Gynt . Og det er mer med Nora i Et dukkehjem enn at hun forlater sin ektemann.

Halve forfatterskapet til Ibsen er preget av idealisme og kallstanken der Ibsen nærmest er ansatt hos kristendommen, ifølge Jørgen Haugan. I den andre halvparten av forfatterskapet avslører Ibsen seg selv, samtiden og forskernes holdning til den tidlige Ibsens illusjoner og markspiste idealer.

Haugans bok er en vederkvegelse for alle som er opptatt av spørsmålet om hva kunst og fortolkning kan være. Forvandlende kraft. Og boken er selvsagt en gave til alle som er opptatt av Ibsen og teater, ikke minst teaterfolket selv. I likhet med Haugans bok om Knut Hamsun ( Solgudens fall, 2004), er dette en litterære biografi, der biografisk materiale brukes der forfatteren finner det formålstjenlig for egne analyser. Og i likhet med Hamsun-boken vil nok også Ibsen-boken berike vanlige leseres holdning til Ibsen og hans diktning, mens forskerne vil debattere opp og ned om Haugan har lest riktig bakgrunnslitteratur, forstått sekundærlitteraturen på riktig måte og deretter benyttet den adekvat. Jørgen Haugans bok gjør Ibsen levende og interessant, selv de dramaer man trodde man hadde lest, og de man trodde var uviktige, blir viktige og interessante i hans tolkning.

Jørgen Haugan leser Ibsen på nytt.