Carte Blanche danser sjelden for å fornøye. Men «Get Lost» er en overraskende fornøyelig forestilling.

Anmeldelse: Get lost, sier Carte Blanche i en forestilling om å bli funnet.

Get Lost spilles i Operaen 8.-11. februar.

Det nærmer seg avslutningen på Hooman Sharifis ledelse i Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche. Det har ikke vært en fredelig periode. Hans første oppsetning med gruppen, Shadows Remain Silent (2014), skapte splid i dansemiljøet med sitt mørke uttrykk, langt på vei fjernet fra den klassiske forestillingen om hva dans er. Det politiske har stått i sentrum, og de siste årene har forestillinger om fremmedskap og flyktningtematikk preget oppsetningene, som den svimlende Jerada (Bouchra Ouizguen, 2017) og den kompromissløse While They Are Floating (Sharifi, 2017). Det er et uttalt mål for Carte Blanche at de vil «forandre verden», og at de tar sitt «samfunnsansvar på alvor». Sånt blir det gjerne krevende og tøffe forestillinger av.

Derfor er det noe overraskende at forestillingen Get Lost er såpass fornøyelig. Lekelignende trekonstruksjoner spennes opp rundt i scenerommet, og danserne veksler mellom selvbevisste soloer, klamrende duetter og sammenlimte fellespartier. Her er humor, absurditeter, kaldeidoskop-lysshow og akrobatikk, brutt opp av danserne som synger shanty-er, amerikansk folk og italiensk flerstemt kor. Det er vondt, men varmt. Vi ler. Sammenstillingen av det stygge, det usikre og det vakre, gir et velfungerende poetisk uttrykk til helheten. Get lost, sier Carte Blanche, men hovedbudskapet er heller, slik jeg ser det, at her kan vi bli funnet.

Les hele saken med abonnement