– Det nyttet ikke engang å spørre om han ville utgi den. Det var altfor vilt.

Samtalen har tatt oss tilbake til 1968. Karin Krog har akkurat kommet hjem fra Los Angeles, hvor hun har vært en måned og spilt inn plate med Don Ellis, mannen som i dag kanskje er mest kjent for filmmusikken til The French Connection. Med seg hjem på flyet har hun tanker om en Dynacord forsterker med ekkomaskin som Ellis har anbefalt henne å kjøpe. Hver fredag spiller hun på Bikuben på Det Norske Teatret med sin faste trio Terje Bjørklund, Arild Andersen og Svein Christiansen, og her begynner bandet å eksperimentere med elektronikk, rytmer og banebrytende vokal. Noen ganger er Jan Garbarek med. Til slutt bestemmer Krog seg for å gå i studio med materialet. Resultatet ble albumet Joy , en påle i norsk jazzhistorie.

– Den finansierte jeg selv, sier hun likefremt.

– Papiret den ble trykket på, var et restopplag som jeg fikk fra Norsk Jazzforbund. Trompetistvennen min Fred Nøddelund gjorde det grafiske, og en kompis av ham tok coverbildet, som mange da syntes var helt forferdelig. Så lisensierte jeg musikken til Arne Bendiksen, som hadde produsert den forrige lp-en min. Men denne gangen eide jeg materialet selv.

– Han hadde ingen risiko?

– Ingen risiko. Ikke noe ansvar.

– Men det hadde du.

– Ja, men den ble veldig godt mottatt, da. Spesielt i Tyskland.

– Jeg har hørt at et førsteeksemplar av Joy kan gå for tusenvis av kroner i dag?

Et nærmest umerkelig smil.

– Men du må huske på at den bare ble trykket opp i fem hundre eksemplarer, sier Karin Krog.

– Jeg hadde ikke råd til mer.

I fjor feiret Karin Krog 50-års-jubileum som artist, blant annet medeuropaturné og konsert på Ultimafestivalen.
Privat

Kjøpte opp egen musikkDu får ikke Karin Krog til å skryte av seg selv. Bare prøv. Det går ikke. Du kan spørre henne om den gangen det toneangivende musikkmagasinet Downbeat kåret henne til beste vokaltalent foran Janis Joplin, eller om hvordan hun i 1963 ble den første norske jazzartisten som fikk utgitt en lp. Du kan spørre henne om hvordan platen hennes med bebop-legenden Dexter Gordon ble kåret til årets album i Japan i 1970, eller om det doble samlealbumet som nå skal ut i USA på plateselskapet Light in the Attic, som har spesialisert seg på å gjenutgi klassikere fra blant andre Bette Davis, Serge Gainsbourg og Jane Birkin. Du kan spørre henne om alle prisene hun har vunnet, og om hvordan det var å bli slått til ridder av kong Harald. Alt dette svarer hun på med leksikalsk omstendighet. Men hun skryter ikke. Hun informerer.

– Han hadde hørt at jeg hadde min egen label, da, sier hun for eksempel om Pat Thomas, eieren av Light in the Attic, som hadde sittet i salen og hørt på Karin Krog under den «lydløse» musikkfestivalen Off The Page på Kunstnernes Hus i Oslo i fjor.

– Er det mulig å utgi noe av dette stoffet ditt i Amerika? spurte han meg. Ja, sa jeg, for jeg eier det meste av det selv. Og da flippet han jo helt ut.

Oppstemt latter.

– Jeg har jobbet for veldig mange plateselskaper siden 1960-tallet, blant annet det som i dag er Universal. Da platene var ferdig solgt den gangen, ble tapen satt i kjelleren, og der sto den. Så jeg begynte å kjøpe tilbake de forskjellige tingene jeg hadde gjort. Hver gang jeg fikk inn penger på noe nytt, brukte jeg dem til å kjøpe det gamle. Det har vært en lang prosess, men nå eier jeg nesten alt jeg har laget.

Krog finner frem en hvit perm. Det er musikken hun i samarbeid med Thomas har valgt ut til det nye dobbeltalbumet.

– Han hadde jo hørt en del av det før, og vi har måttet velge bort mye. Men nå er den ferdig. Jeg har lest korrektur og alt. Den skal i trykken ganske snart.

– Vet du når den kommer?

– Ja, den kommer i løpet av våren. Vi sier det. Da kommer den kanskje i mars. Er det ikke da dette intervjuet skal ut?

– Jeg har gjort alt selv

Jazzdronning. Indie-gudmor. Nasjonalskatt. Kultartist. Karin Krog er blitt kalt alt dette og mer. I en annen perm – friskt rosafarget – har hun notatene til musikken hun snakket om under Off the Page-festivalen. Her fortalte Karin Krog hvordan hun oppdaget arabisk folkemusikk under et sangoppdrag i Gaza i 1964, og hvordan hun kjøpte landets første ringmodulator fra synth-legenden Tom Oberheim i en kjeller i Los Angeles i 1970, en anordning som ikke ble møtt med umiddelbar begeistring av «jazzpolitiet» i Norge. De som satt i salen under festivalen, ble igjen vitne til Karin Krogs ustanselige trang til å dra stemmen i nye retninger. Hvis man skal si ett ord om denne stemmen, så må det være: Grenseløs. I mange tilfeller grensesprengende, enten hun lager vokallyder for Arne Nordheim eller synger dansbare standardlåter med fullt orkester.

I sokkeletasjen i det røde huset på Bekkestua i Bærum er karrieren organisert i permer. Her er kassettspiller, cd-spiller og vhs og, selvsagt, en platespiller. Den eneste av nevnte avspillingsutstyr som er blitt moderne igjen.

– Ungdommen skal ha lp-er, sier Karin Krog.

– Det er fantastisk, det. De er opptatt av at det de har i hånden, er kunst.

Kåpe og bukse, Karins egne. Bluse fra Theory, sko fra Saint Laurent, armbånd og ring fra Chloé. Gullarmbånd Karings eget. Takk til Høyer Eger for lån av klær.
Simon Skreddernes Styling: Lotte Shepard

Hun spretter opp fra stresslessen, lett og kvikk i bevegelsene, og henter en plate fra hyllen. Hennes første. By Myself het den. Det var akkurat sånn det var. Riktignok med litt hjelp fra Rolv Wesenlund, som var innspillingssjef i Philips den gangen. I 1989 startet Karin Krog sitt eget plateselskap, Meantime Records, hvor hun nå har over 20 utgivelser bak seg.

– Jeg er på Wimp, Spotify og Itunes, sier hun.

– Jeg har gjort alt selv. Når du skal ha lagt ut noe der, er det et himla arbeid. Og folk finner det jo ikke av seg selv. Du må helst drive reklame også.

– Var det annerledes å lage album før i tiden?

– Ja, er du gæren. En release før, det var en begivenhet. Vi laget album som var en helhet fra begynnelse til slutt, som kanskje hadde en litt krevende introduksjon. Nå lager folk helst bare singler. Det er en helt annen greie.

Karin Krogs foreløpig siste album, Break of Day , kom i fjor og er hennes fjerde samarbeid med den amerikanske jazzpianisten Steve Kuhn, som i sin tid var forlovet med den svenske jazzsangeren Monica Zetterlund. Break of Day ble spilt inn i New York.

– I år kommer den ut i Japan også. Jeg har utgitt musikken min der på lisens siden 1970-tallet. Det er veldig ålreit å gjøre business med japanerne. De er rakt frem. Det liker jeg godt.

– Men blir man rik av å være jazzartist på eget selskap?

– Nei, man blir jo ikke det.

Skuldertrekk.

– Men etter hvert har vi jo fått noen stipendordninger. Mye har handlet om å få det til å gå rundt.

Karin Krog slår hendene ut over sitt livsverk.

– Og du må huske på: Jeg var husmor i mange år.

Begynte i dansebandDe spilte jazz i storefri på Nissen pikeskole. Karin sang mens hun sydde i håndarbeidstimene. «If I knew you were coming, I would have baked a kake», het det i en av sangene. Etter søndagsmiddagen hver uke lot foreldrene henne gå fra bordet på Frogner og traske bort til Bislett sam- men med vennegjengen. På «Pingvinklubben» i Pilestredet var det jam fra seks til åtte. Etterpå gikk de til Majorstuhuset, ned en trapp, inn i en kjeller. På Big Chief Jazzklubb kokte det. Etter hvert fikk hun komme opp på scenen og synge en og annen låt med jazzgutta.

– Men det var aldri på tale å studere musikk, sier hun.

I stedet tok hun kurs i handelsfag. Lærte om debet og kredit. Stenografi og maskinskriving. Siden ble det husmorskole på Grønland i Oslo.

– Frokostkjøkken. Middagskjøkken. Baking og laging av mat. Søm. Barnestell. Psykologi. Ernæring. Vask av tøy. Vask av hus, ramser Karin opp.

– Vi lærte å jobbe.

I 1957, da hun var 20 år gammel, fikk hun tilbud om en annen type jobb. Einar Iversens danseband trengte en sangerinne i en måned på Humlen restaurant i Universitetsgata, det som i dag er Dizzie Showteater.

– Så jeg spurte hjemme: Får jeg lov til det? Ikke tale om, sa far. Min datter skal ikke synge på restaurant. Han syntes ikke det var noe liv for meg. Men så sa mor, som var noe mer pragmatisk av seg, at hun kan da få prøve seg. Det er jo bare en måned. Hun blir sikker lei. Å synge hver kveld, det er ikke noe for Karin.

På Humlen restaurant, i samspill med blant andre Einar Iversen og Mikkel Flagstad, lærte Karin Krog om musikk. Hun lærte hvordan man sto på en scene, hvordan man samarbeidet med musikere og ikke minst: Hvordan man fikk folk opp av stolen. Jazz den gangen var først og fremst noe man danset til.

– Det er ganske tøft å være dansemusiker, sier hun.

– Du skal hele tiden gjøre publikum til lags. Kommer de ikke ut på gulvet, er det krise. Derfor må du spille et repertoar som de liker. Det gikk i «Tango for to», til min store fortvilelse. Men vi fikk lurt inn en jazzlåt en gang iblant.

Måtte la oppvasken stå

En av musikerne Karin Krog jobbet med, hadde en bror. Denne broren hadde mange plater. Han het Johs Bergh, ble siden jazzhistoriker og Karins første mann. De giftet seg i 1959, det samme året som hun sang på Humlen. Nå var det ikke lenger foreldrene som måtte gi sin velsignelse til at Karin skulle stå på en scene. Heldigvis hadde hun valgt en mann som om mulig hadde en enda større jazzinteresse enn hun selv.

– Jeg lærte veldig mye av ham, om å lytte til musikk og om å ta riktige valg. Og han backet meg opp. Når jeg hadde anledning til å jobbe, sa han bare: Kjør i vei. Jeg tar barna. Jeg bytter bleier. Døtrene våre er født med 15 måneders mellomrom, vi sto ofte og skiftet på hvert vårt barn da de var i den alderen. Han var virkelig en moderne mann.

I 1962 begynte Karin Krog å ta sangtimer hos Anne Brown, den amerikanske sangerinnen som hadde hatt den aller første rollen som Bess i George Gershwins opera Porgy and Bess. Brown lærte Karin Krog ikke bare sangteknikk. Hun lærte henne at hun måtte jobbe for å oppnå det hun ville, ha disiplin, sette av tid til å øve. Hvis hun skulle lykkes, sa Brown, måtte hun la oppvasken stå.

– Klarte du det?

– Nei, men jeg gjorde den veldig fort. Jeg fikk unna husarbeidet om morgenen, og så hadde jeg tid frem til ungene kom fra barnehage eller skole, til å øve. Sang skalaer. Øvde på teknikk og tolkning. Jeg plaget naboene mine, tror jeg.

Plutselig het det ikke lenger «en eller annens orkester med Karin Krog». Nå het det Karin Krog med orkester. Etter to barnefødsler var hun tilbake for fullt: Med Einar Iversens kvartett og Kjell Karlsens Storband på The Penguin Club, med Mikkel Flagstads kvartett på Metropol, under den aller første jazzfestivalen i Molde og på Neptun i Bergen som solist.

I 1967 ble Karin Krog inviterttil Los Angeles for å spille inn plate i enmåned. Tre år senere dro hun tilbakeog fikk enda flere impulser.
Ray Avery

Under en av jobbene på The Penguin satt amerikaneren Don Ellis i salen og hørte på. Han inviterte Karin Krog til å komme til Los Angeles og spille inn plate med hans storband. I en måned var hun der, til et bakteppe av borgerrettighetsmarsjer og kald krig.– Anne Brown forberedte meg på at dette kom til å bli tøft. Er du sikker på at det er dette du vil? spurte hun meg. En karrière innen musikk, det er å ri på en berg— og dalbane, sa hun til meg. Er du sikker på at du takler det?

– Hva tenkte du da?

– Jo, smått om senn så sank det jo inn. Og det er klart, det er jo sånn. I perioder skjer det ingenting, og psykisk kan det være veldig vanskelig. Da jeg var i Los Angeles, så fikk jeg en kontrakt. En syvårskontrakt. Men den turte jeg ikke å skrive under på.

– Hvorfor ikke?

– Jeg ville ikke binde meg. Jeg ville være fri. Fri til å gjøre den musikken jeg ville.

Turné i Japan

Han husker en blond kvinne som sto og sang inn i en mikrofon uten lyd. Det var 1967, jazzfestival i Montreux og barytonsaksofonisten John Surman var der sammen med en gjeng andre britiske jazzmusikanter som alle satt og lyttet til nordmennene Karin Krog, Jan Garbarek, Terje Bjørklund og Jon Christensen. Bortsett fra at ingen hørte noe til vokalistens stemme.

– De hadde glemt å skru på anlegget, sier John Surman og ler.

– Og vi tenkte: Gud! Men etter et par minutter ordnet det seg, og vi ble alle sammen veldig imponert.

Han har kommet tuslende inn på kontoret med et brett. En bredskuldret, stødig mann med innspillingsstudio i andre enden av sokkeletasjen. John Surman er fortsatt en av verdens ledende barytonsaksofonister, men har i dag frivillig påtatt seg oppgaven som tekoker og servitør for sin syv år eldre samboer.

De møttes for andre gang i 1970, da de begge vant hver sin klasse i magasinet Downbeats kåringer av verdens beste jazztalenter. Det året ble alle de europeiske Downbeat-vinnerne samlet til plateinnspilling i Berlin og dro på turné til Japan.

I 1970 reiste Karin Krogpå turné til Japan sammen medvinnerne i magasinet Downbeats talent-kåring. Blant annet hennes nåværendesamboer John Surman (nr. 4 fra venstre).
Privat

– På den tiden var Karin virkelig noe for seg selv, sier Surman.

– Du hadde klassiske jazzsangere, som Fitzgerald og Sarah Vaughan, men på den eksperimentelle siden tror jeg ikke det var noen som var i nærheten av å gjøre det hun gjorde. Det var første gang vi hadde hørt sånne improviserte greier. Hun var annerledes. Og jeg opplevde at vi var interessert i de samme delene av jazz.

Sammen kunne de bevege seg inn i disse delene, bortenfor takt og tonalitet. Inn i frijazzen og elektronisk vokalmanipulering. Det ble begynnelsen på et samarbeid som strakte seg over 45 år, og som gled over i et kjæresteforhold. Karins første mann døde i 2001, og siden 2006 har hun og Surman delt bolig og arbeidsplass.

– Vi har jo på en måte vokst inn i hverandre, sier Karin.

– Jeg liker å jobbe med John. Han forstår hva en stemme kan gjøre, sier Karin.

– Hva tenker dere om måten jazzen har utviklet seg på?

Surman setter seg ned på kontorstolen. Det er han som svarer først.

– Noen spurte en gang Fats Waller hva jazz var, og han svarte at hvis du må spørre, så får du aldri vite det. Men i dag tror jeg faktisk Fats Waller ville slitt med å komme med en definisjon. En jazzfestival kan romme alt fra Leonard Cohen til en fyr som står og blåser inn i et isrør. Jeg har sett alt sammen.

– Den musikken vi pleide å kalle jazz, er blitt enormt utvannet, og det er litt synd. Mye av det som nå heter jazz, er ikke egentlig det. Men det er det nok økonomiske årsaker til, sier Karin.

– Hva er jazz for deg, da?

Hun tenker seg om.

– Kjerneverdien i musikken for meg er evnen til å improvisere. Det å kunne reise seg foran et publikum sammen med en musiker og bare si: La oss spille noe. Å skape noe der og da, finne en retning sammen. Og å ta med seg alle referansene fra jazzhistorien inn i det som skapes.

– Kjerneverdien i musikken er evnen til å improvisere, sier Karin Krog. Kjole fra Cos, smykke fra By Malene Birger.
Simon Skreddernes Styling: Lotte Shepard

Heder og handel

Før jeg går, gir hun meg et par cd-er. Den ene er en samling tradisjonelle folkemusikksanger inspirert av oldefaren hennes, Anders Heyerdahl, som var fiolinist og komponist. Den andre er Cloud Line Blue, den første innspillingen hun og John Surman gjorde sammen, i 1976. Deres foreløpig siste samarbeid kom i 2013 og heter Songs About This and That. For den vant de en Spellemannpris. Året før fikk Karin Krog Hedersprisen under samme utdeling, men det nevner hun ikke med et ord. Det hun aller mest vil snakke om, er ting hun skal gjøre i fremtiden: Konsert i Sogndal kulturhus med John Surman den 6. mars. Feiring av hundreårsdagen for Billie Holiday i Stockholms konserthus 10. april med skandinavisk band.

Hun har reist seg fra lenestolen nå. Satt seg foran Imacen, som har surret og gått under hele samtalen.

– Nå er jeg inne på noe her som heter «Enkel klarering», sier hun.

– Det er et nytt firma hvor man kan laste opp stoffet sitt. Der kan de som lager filmer eller reklame eller trenger mus- ikk til andre ting, gå inn og hente musikk. Alt er ferdig klarert. Kjempesmart!

– Du fikk jo litt glede av den handelsutdannelsen, da?

– Ja, er du gæren, sier Karin Krog.

– Du vet, i min tid så måtte du ha handelsskole bare du skulle åpne skraphandel. Tenk det! Når du fikk handelsbrevet, da kunne du åpne skraphandel.

Finstemt latter.

– Ja, det er vel kanskje det jeg gjør.

Dobbeltalbumet Karin Krog: An Anthology 1963–1999 kommer ut i USA i løpet av våren.