Kritiske til bruk av personlige historier i abortdebatten

– Følelser virker mye sterkere enn en artikkel som består av fakta. Det er lett å bli revet med, sier Anki Gerhardsen. Kommentator Sven Egil Omdal tror personlige historier kan påvirke politikerne.

Statsminister Erna Solbergs (H) åpning for å diskutere endringer i abortlovgivningen med KrF, har utløst et ras av personlige historier. Mange kvinner med aborterfaring har de siste ukene delt dypt personlige historier både på sosiale medier og i avisenes debattspalter.

– Jeg er kritisk til de mange personlige historiene som brukes i mediene, sier Anki Gerhardsen.

Hun er teaterkritiker, journalist og mediekritikk-spaltist i Aftenposten. Gerhardsen har tidligere skrevet om bruken av personlige historier blant politikere og under #metoo-kampanjen.

– Det å lese personlige historier med følelser virker mye sterkere på mottager enn en artikkel som består av fakta. Da er det lett at nyansene forsvinner, og at vi blir revet med av umiddelbare emosjoner. Dette er helt naturlige menneskelige mekanismer, men farlig hvis de som skal ta store politiske avgjørelser, blir påvirket i for sterk grad, sier hun.

• Knut Olav Åmås: Personlige historier er uunnværlige i samfunnsdebatten. De gjør de store spørsmålene forståelige.

Vanskelig å argumentere mot

Hittil i november er det blitt publisert over 2200 saker og debattinnlegg om abort i norske aviser i kjølvannet av Erna Solbergs utsagn. I oktober var tallet i overkant av 1200.

Gerhardsen mener mediene har et ansvar for å begrense mengde og sikre balanse blant historiene.

– Slike historier kan ha noe for seg. De gjør det teoretiske begripelig for oss, men samtidig er de ofte lite egnet for debatt. De er private og sterke, og hvordan kan man argumentere imot noe slikt uten å såre? Jeg er usikker på hvor bevisst de ulike redaksjonene er på dette. For meg virker det som om budskapet i de publiserte personlige historiene om abortspørsmålene er ganske like, og dermed får virkeligheten lett slagside, sier hun.

• Les Trine Eilertsens kommentar: «Norske kvinner benytter abortloven med vett og forstand. Det betyr ikke at vi ikke har ting å snakke om.»

Abortdebatten som eksempel på intimitetstyranni

Å fortelle om seg selv er ganske typisk for vår tid. Tidligere leder i Pressens Faglige Utvalg (PFU), journalist og redaktør Sven Egil Omdal mener personlige historier har fått en større betydning på grunn av sosiale medier og det såkalte «intimitetstyranniet», et begrep først brukt av sosiologen Richard Sennett. Politikk blir oftere enn før intimt og personifisert ved at politikere løfter frem enkeltskjebner som de bruker til å slå politisk mynt på.

I mediene har dette fått uttrykk først gjennom tabloidavisene, så via det kommersielle fjernsynet og nå liking og deling i sosiale medier.

Omdal tror de mange personlige historiene kan påvirke de politiske beslutningene i abortsaken.

– Si du kan lese en suksesshistorie om en kvinne som unnlot å ta abort, selv om hun visste at barnet hadde store skader. Det kan legge skyld på dem som valgte annerledes og påvirke politikere til å tenke at dette klarer folk, sier Omdal.

Personlige historier kan ha negative konsekvenser for debatten ved at privatpersoner kan drive politikk på ville veier, mener Omdal. Det er vanskelig å argumentere rasjonelt mot sterke følelser.

Men historiene kan også ha positive konsekvenser:

– De får frem at politikk angår enkeltmennesker i siste instans. Historiene virker klargjørende for debatten, fordi de viser konsekvensene av politikken. Merkelapper som «Downs-paragraf» og «sorteringssamfunn» virker som effektive politiske grep inntil vi ser hvordan de rammer enkeltmennesker.

– Kan både hindre og skape forståelse

Jens Elmelund Kjeldsen, professor i retorikk ved Universitetet i Bergen, mener bruken av personlige historier er viktige i den offentlige debatten fordi de skaper en annen form for erkjennelse og forståelse enn faktaopplysninger og statistikk.

Samtidig kan personlige historier hindre forståelse fordi de ikke alltid er representative, mener han.

– Hvis du skal ha folk til å handle, må du påvirke følelser. Men i hvilken grad og på hvilken måte personlige historier påvirker politiske beslutninger, er vanskelig å si, sier Kjeldsen.