Marie Sjøvold: Krevende å få barn
Kunstfotografen hadde et ambivalent forhold til det å få barn og har fotografert hverdagslivet med barn – natt og dag.
— Jeg synes det var krevende å få barn og det var et tabu å lufte de følelsene, sier Marie Sjøvold.
— Jeg opplevde en indre konflikt. Det var en stor omveltning å få barn, en unntakstilstand de to første årene, sier hun.
Hun er opptatt av livet i familien og det er første og fremst besteforeldrene, barna og seg selv hun har fotografert.
Hun bor i sine avdøde besteforeldres gamle hus i Asker, som nå fungerer som generasjonsbolig for Marie med mann og to små barn, og Maries foreldre.
Hit, men ikke lenger. Nært, men ikke for intimt. Bare nesten til den innerste grind. Marie Sjøvold går tett på – både seg selv og andre, men likevel er grensene tydelige. Hun åpner opp, men det er mye vi ikke ser. Hun leter etter magien – hverdagsmagien. Kontrastene, paradoksene og tiden vi lever i, er det som tematiseres. Og ikke minst hva "et hjem" er. Livets mørke alvor møter lekenhet og glede. Bildene kan være dystre og sammensatte, men ikke uten snev av humor.
Det er sensommer, sol og vakkert lys. Industristedet Slemmestad anno 2014: kunstnere har overtatt gamle industribygg, og Marie Sjøvold har innredet sitt atelier litt mormor-aktig. Gamle plysjmøbler, en retro stålampe, bokstabler, kunstplakater, kort og fotografier over alt. Et stort kjøleskap, vannkoker.
— Det er litt stygg-fint her. Gammel industri og sjøen, sier hun.
Kunstfotografen Marie Sjøvold er for tiden aktuell med utstilling Kina, lysfestival i Slemmestad og jobber med ny fotobok.
Arbeid og familie
Marie drikker te og sprudler. Arbeid, familie og lek er det viktigste i livet. Og tid, søvn og pust. Hun er opptatt av de essensielle tingene og hun visualiserer det på en helt særegen måte. Hun iscenesetter sitt liv, så det blir allment og treffer andre. Hun forteller historier. Her er frihetsfølelse og klaustrofobi. Drømmer og frykt. Glede og lekenheten. Stiftelsen Fritt Ord er blant støttespillerne og hun har nå Statens arbeidsstipend for yngre kunstnere. Kort sagt; mye har skjedd siden Marie 16 år gammel flyttet fra Asker til Strømmen for å gå på fotolinjen på yrkesskolen.
Fra hun var liten har hun fotografert. Lenge ønsket hun seg eget kamera.— Jeg husker at det siste jeg tenkte på før jeg sovnet, var at jeg ønsket meg kamera. Og det fikk jeg da jeg var 7 år. Da jeg var 12 kjøpte jeg meg et brukt mørkeromsutstyr, gjennom en annonse i lokalavisen.
Hun er opptatt av magien som er knyttet til fotografiets muligheter.
— Jeg begynte å fotografere venninner og familie. Når jeg hadde med venninner hjem, spurte jeg ofte om å få fotografere dem.
Mange var sjenerte og synes ikke at de var fine nok, men jeg sa : "Jeg skal vise at du er fin".
VG og Berlin
Etter yrkesutdannelse som fotograf, startet hun som trainee hos Kjell Brustad. Så ble det sommervikariater i VG og det åpnet opp mange dører. Veien gikk videre til Berlin og der ble hun boende i drøyt fem år, jobbet med egen kunstprosjekter og avisfotografering.— I VG lærte jeg mye og det ble en døråpner til dokumentarfotografiet. Men jeg er ikke skapt for å jobbe fast som pressefotograf, jeg må kunne trekke meg tilbake og jobbe med egne prosjekter, sier Marie.
Men hun har fortsatt kontakt med avisen og forrige helg hadde hun på trykk bilder av Liv Ullmann, fotografert for VG i Boston.
Mormor med rosa tyggis
Det er særlig ett bilde som har fått mye oppmerksomhet – Bubblegum, 2006. Marie har fotografert mormor som blåser tyggegummi. Rosa tyggis. Det ser ut som en rosa Hubbabubba.
— Noe ble sjokkert og synes hun så død ut. Et slags siste pust. Men vi hadde det faktisk gøy. Det er vel kunst da, sa morfar da vi holdt på.
— Hvor går din intimitetsgrense ?- Jeg lever veldig lenge med bildene. Printer dem ut. Henger dem på veggen. Jeg går inn i andres liv, men også i mitt eget. Og jeg tenker at det er lettere for folk å åpne opp, når også jeg viser frem sårbarhet og mørke. Jeg viser frem min egen kropp, men det er likevel mye man ikke ser. Jeg føler ikke at det er utleverende, men at jeg reflekterer over eget liv.
Forstå tiden
Hun er opptatt av tiden. Prøver å forstå tiden som går.
— Jeg liker å gå i dybden, stoppe opp, se meg rundt, utforske. Hverdagen er så travel for mange. Jeg er opptatt av mellomrommene. For eksempel når jeg kjører sønnen min til barnehagen. Det er jo også en fin tid.
Søvn
Søvn er et annet tema som opptar Marie og mange med henne. Det er livsnødvendig med søvn. Det vet alle som ikke får sove.
— Jeg er for tiden opptatt av insomnia. (søvnforstyrrelser, red.anmerk.) Det er nesten en epidemi å ikke få sove. Det er noe med måten vi lever på i dag, som gjør at veldig mange sliter med å sove. Livet er så fragmentert, og med veldig mange inntrykk. Vi skal sortere inntrykkene og mange legger seg med bekymringer. Det er så hektisk. Jeg ønsker å stoppe opp ved dagligdagse hendelser og tilstander i våre liv som kan virke ubetydelige, men som for meg gir et sannere bilde av tiden.
Tre om Marie Sjøvold
Forfatteren Tor Åge Bringsværd: — Hun er en av de mest spennende fotografer som finnes. Hun klarer å skape en nærhet i bildene. Hun berører på en beundringsverdig måte. Og holder på med veldig spennende prosjekter. Hun treffer mange og hun har en fin, leken personlighet.
Fotograf Hans-Olav Forsang: — Hennes lidenskap og innlevelse i det hun formidler er unik. Hun er ikke bare til stede som modell/rollefigur i en del av bildene, men hun byr på hele seg og benytter alt hun er, i alt hun gjør. Hun speiler hvem hun er i det hun formidler, og får oss til å kjenne oss igjen med undring. Marie evner noe så sjeldent som å få oss til å oppleve og se kjente temaer i et nytt lys. Hennes bilder er nesten alltid et møte mellom det estetisk vakre og et ekte innhold.
Psykolog Anders Flækøy Landmark — Mange av bildene til Marie Sjøvold bærer i seg tilværelsens mange spenninger og paradokser slik de utspiller seg i de nære relasjoner.Et sentralt spørsmål er hvordan vi kan skape oss rom der vi kan få kontakt med egne, genuine tanker og følelser. Bildene synes å stille spørsmål om hvordan vi kan finne oss selv og føle oss hjemme i kroppen, i relasjoner og i kulturen. Hun viser betydningen av å kunne bevege seg utover det hjemlige og ferdig definerte, og være der tingene er mer åpne og ukjente, tillate oss å være usikre og famlende.