Terje Tvedt om godhetens utilstrekkelighet
Professor Terje Tvedt svinger tuktens ris over politikere og intellektuelle.
Professor Terje Tvedt har vært mest kjent som TV-distribuert guide på Nilen og i andre vassdrag. Men som historiker og samfunnsdebattant har han det siste året markert seg som en selvstendig stemme mellom ytterlighetene i flyktningedebatten. Han har gjort det mulig å argumentere for mer bærekraftige løsninger uten å havne i fanget til innvandringsministeren.
Ikke minst bør han få honnør for mot og redelighet da han heri Aftenposten nylig vedkjente seg farskap til uttrykket «godhetstyranni», et uttrykk som blant annet er adoptert av Sylvi Listhaug. Svært mange andre norske forskere ville nok prøvd å snike seg unna ansvaret etter en slik adopsjon.
Oppdatert
Norske tenkemåter er en samling artikler, hovedsakelig fra norske aviser, gjennom de siste 14 år. Som helhet fremstår samlingen nettopp av den grunn som uredigert og repetitiv, selv om hver artikkel er utstyrt med oppdaterte kommentarer.
I tabloidspråk kunne man sagt at Tvedt raser mot politikere, intellektuell og journalister. Hans hovedanliggende er manglende refleksjon, ikke minst over vår egen, norske posisjon. En posisjon basert på at norske verdier, som i utenriks— og bistandspolitikken er mer eller mindre synonymt med menneskerettene, er i pakt med naturlovene, og som sådan med tyngdekraftens uavvendelighet vil penetrere verden og etterlate andre anskuelser døde og maktesløse.
Nå blir ikke norske politikere valgt på grunn av sin intellektuelle kapasitet. Det blir kanskje litt for billig å legge til et "tvert imot", men når fiskeriministeren i disse dager annonserer at havforskningens oppgave er å heie på havbruksnæringen, kan det i hvert fall hevdes at han gjør sitt beste for å gi Terje Tvedt rett.
Og han er ikke alene. Her er et av Tvedts yndlingseksempler fra en storingsmelding om utviklingspolitikk: "Teksten i den endelige meldingen slo til og med fast, og uten ironi, at norske politikere, da de snakket om dette på slutten av året 2004, var fast bestemt på å sikre lik utdanning for gutter og jenter over hele verden, 'fortrinnsvis i løpet av 2005.'" (...) "Altså: Regjeringen ber Stortinget, i fullt alvor, diskutere hvordan en skal få likestilling i grunnutdanningen innen neste år, over hele verden, inkludert land som Afghanistan, Colombia og Etiopia."
Bomber for fred
Kontrasten mellom landet som erklærer seg som humanitær stormakt, og landet som bomber Libya, er såpass stor at det er lett å gripe fatt i for en kritisk professor. Men det er jo ikke gitt at Libya hadde vært noe bedre stelt om ikke Nato hadde bombet Gadaffis styrker. Vi kommer aldri til å få vite det, men uansett må man gi Tvedt rett i at det er hårreisende når Norge kan gå til krig i Afrika uten så mye som et regjeringsmøte for å drøfte mulige konsekvenser av et slikt tiltak.
Tvedt befatter seg ellers i liten grad med moral. Hvis vi leser Tvedt med en velvilje som han ikke selv benytter seg av, kan vi si at han vil avsløre godhetens utilstrekkelighet. En svakhet ved hans posisjon er at han ikke avslører rasjonalismens utilstrekkelighet. Kynisk sett kunne det sikkert spart liv om vi lot flere mennesker drukne i Middelhavet, og dermed skremte nye flyktninger fra å legge fra land. Moralsk sett er det selvsagt uholdbart. Vi kan ikke sitte og se på at folk drukner, og det innskrenker det handlingsrommet vi ellers kunne hatt.
Hva løsningene skal gå ut på er også uklart, selv om Tvedt - i likhet med mange andre - konstaterer at Norge kan gi vesentlige bidrag til å dekke utgiftene med flyktningeleirer i Syrias nærområder.
Som skribent er Terje Tvedt spennende og velformulert i sin nesten infame kritikk, og han er nesten monomant faktabasert. Mange av artiklene er slik sett lærestykker for journalister. Da blir det nesten overraskende at han er så lite kritisk til eget ståsted, og at han i liten grad drøfter sin egen posisjon.
