Kultur

Ondskap satt i system

ANMELDELSE: Hvordan kan noen være laget for å utøve massemord? Det forsøker Harald Welzer å svare på i en bok som allerede er blitt en klassiker.

Overlevende i en landsby i Ukraina leter etter sine familiemedlemmer. I en ny bok forsøker Harald Welzer å forstå hvordan normale menn kunne drepe i hopetall. Ved et angrep i Babij Jar i 1941 ble 33 000 kvinner, barn og menn drept av Sonderkommando. Foto: Scanpix

  • Trond Berg Eriksen

Harald Welzer : Gjerningsmenn. Hvordan helt vanlige mennesker blir massemordere .

Press

Ingen krig i historien har fått flere bøker enn den andre verdenskrigen. Man kunne tro at alt var kommentert og satt på plass for mange år siden. Men det dukker stadig opp nytt materiale og nye fortolkninger av det som skjedde.

Ikke sjelden brukes verdenskrigen som et påskudd til å diskutere ondskapens natur. Slik også i Welzers bok Gjerningsmenn . Rimeligvis er det særlig den tyske nasjonen som fanger nysgjerrigheten. Bøkene til Daniel Goldhagen (1996), Peter Longerich (1998), Zygmunt Baumann (1992), og Harald Welzer ( Die Täter , 2005 og Soldaten , 2012) har sammen og hver for seg gitt et nytt bilde av begivenhetene, slik de ble opplevd av vanlige tyskere enten de var i uniform eller sivilister.

afp000578347-qlnrQ0I2Ze.jpg

Hovedtemaet i Welzers bok er massedrapene på jøder i Polen, Ukraina og Russland, hvordan særlig den tyske "politibataljon 45" utførte sine etniske rensinger i Øst-Europa.

Hva tenkte de på?

Sadistiske personlighetstyper var ikke vanligere blant krigens massedrapsmenn enn i en gitt populasjon i fredstid, hevder forskningen. Som Primo Levi sier: "Det finnes uhyrer, men de er for få til å være virkelig farlige. De som er farligere, er de vanlige menneskene."

Greit nok å si, men hva er det som fikk en Sonderkommando av "normale" tyskere til å drepe flere enn 33 000 menn, kvinner og barn i løpet av to døgn i Babij Jar? Hva tenkte de på da de skjøt ned 90 forsvarsløse barn i Beljaja-Zerkov? At det skulle være "normalt", er faktisk ikke det første ordet som faller meg inn.

Welzers påstand er at det ikke finnes alminnelig antropologiske eller individualpsykologiske forklaringer på bestialiteten, men at den sosiale dynamikken i den bestemte situasjonen sendte overgriperne i den retningen aksjonene fikk.

Han snakker om "selvforsterkende eksklusjonsprosesser" hvor hvert eneste drap påkaller ytterligere avlivninger og hver av dem igjen krever lignende fortsettelser.

Når en folkegruppe først er utdefinert av folkefellesskapet, slik jødene ble det fra 1933, har man startet en logikk som ender i deportasjoner og masseutryddelser.

Grensene ble flyttet

Vi-kollektivet, det tyske folk, kunne ikke beholde eller utvikle ideologien om sin ariske fornemhet uten å oppmuntre til overgrep mot dem-kollektivet, sine jødiske ikke-landsmenn.

For hvert eneste overgrep etter 1933 ble grensene for det normale og det akseptable forflyttet.

Det som skjedde med jødene mellom 1933 og 1945 hadde dessuten full dekning i tysk lovgivning, det vil si: også lovgivningen deltok i de selvforsterkende eksklusjonsprosessene. Det var de bestialske som hadde loven på sin side. Hvor skal man da hente støtte til motstand fra? Prosessene endte der de måtte ende.

Boken er særlig god i sine beskrivelser av den ideologiske salamitaktikken hvor man nærmer seg målet, tilintetgjørelsen av gjenstanden, ved å skjære en skive av gangen. Tar du den, tar du den.

Men hos Welzer ligger ingen forsøk på å bortforklare grusomhetene. Sjelden har vi lest mer detaljerte og uparfymerte beskrivelser av massehenrettelser og hjernemasse på avveier.

Her er dødsproduksjonen fremdeles på det blodtilgrisede håndverksstadiet. Det er noe relativt nytt som tema for de historiske og sosiale analysene av verdenskrigen, fordi den hygieniske og vitenskapelige industriproduksjonen av død i konsentrasjonsleirene ellers har fått mest oppmerksomhet.

Dehumanisering

Man myrder sivile, svir av landsbyer, skyter krigsfanger og forgriper seg på lokale kvinner – altså den vanlige krigsadferden vi kjenner helt fra reformasjonskrigene. Påfallende er det at adferden som regel oppleves som rettmessig. Man skaper en ideologi eller en moral som ryggdekning for de mest utspekulerte grusomheter. Noe anstøt for ens "menneskelighet" kan det jo ikke dreie seg om, for de andre, dem-kollektivet, er ikke mennesker i egentlig mening.

Den viktigste delen av de ideologiske forberedelsene var å dehumanisere de angivelige fiendene. Derfor kan "politibataljon 45" drepe jøder – menn, kvinner, barn og gamle – med beste samvittighet, men de kunne ikke stjele ofrenes klokker til privat berikelse. Da ble det straffeeksersis. Man var svært opptatt av anstendig oppførsel.

Massehenrettelser av forsvarsløse jøder tilhørte et annet regnskap. De utstøtte sto utenfor den alminnelige gjensidighetens moralske univers, derfor var det ikke bare tillatt, men påkrevet å utrydde dem. De dyktige og samvittighetsfulle massemorderne i politibataljon 45 var selvsagt 1000 ganger farligere enn skrullete villmenn.

Streng moral

Welzer trekker inn mengder av sosialpsykologisk litteratur for å forstå reaksjonsmønstrene og tilpasningen til de nye normene for fellesskapet etter 1933. En nyskapt moral og normalitet ga de faktiske retningslinjene for å bedømme egne handlinger. Streng moral er en forutsetning for å utrette noe på masseutryddelsenes arena. Moralen og normaliteten hadde fått nye peilepunkter gjennom den ideologiske indoktrineringen. En hovedsak for Welzer er å vise hvordan hemninger brytes ned, og gjengse normer erstattes av nye normer.

Srebrenica og Rwanda

Welzers bok er allerede en uomgjengelig klassiker på samme måte som Stanley Milgrams Obedience to Authority (1974) – som han gjør omfattende bruk av og som han kanskje omfavner litt for begeistret. Et av bokens høydepunkter er faktisk notatene om myrderiene i My Lai (1968), Rwanda (1994) og Srebrenica (1995) hvor Welzer sammenligner rammebetingelsene for overgrepene med den etniske rensingen i Øst-Europa for å begrunne sin hovedpåstand.

Welzer har manøvrert seg ut på et felt hvor likheter med forskjeller fra den dynamikken som har omgitt andre uhyrligheter, er et naturlig neste skritt. Han tar skrittet uten å utviske det særegne ved de ulike historiske begivenhetene. Han kunne for så vidt like gjerne ha brukt Abu Ghraib (2003), for i Welzers perspektiv er ikke det kvantitative ved overgrepene det avgjørende. Det avgjørende er de psykologiske mekanismene som sikrer medløperskap og lydighet. Welzers bok bringer den problematikken som er knyttet til menneskelig bestialitet og ondskap et langt og nødvendig stykke videre.

  1. Les også

    Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie

  2. Les også

    Han måtte ta ansvaret for 9. april

  3. Les også

    – Takknemlig for at bare fingeren ble kuttet av

Masseutryddelser har også skjedd etter annen verdenskrig. I Harald Welzers bok kommer han også inn på myrderiene i Srebrenica, der dette bildet ble tatt i 1995. Foto: HO