Kultur

Forskning: Det krever sin mann å ta konas «pikenavn»

Mens så godt som alle kvinner som gifter seg, vurderer valg av etternavn nøye, er det svært få menn som i det hele tatt tenker på å bytte til konas navn.

Å bytte til kvinnens etternavn når man gifter seg oppfattes av paret som et privat valg dem imellom, men kan bli tatt svært personlig og negativ opp av den nære familien til mannen. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

  • NTB

– Det å bytte til ektefellens navn har generelt lavere status i Norge enn å beholde sitt eget etternavn, det synet råder for kvinner og menn. Men for de få mennene som velger å ta konas navn som bindestreks-, mellom- eller etternavn, er det en del tilleggsreaksjoner som kommer fra omverden, sier kulturviter Line Førre Grønstad til NTB.

Før jul disputerte hun for doktorgrad ved Universitetet i Bergen med avhandlingen «Fellesskap og individualitet. Kjønna etternamnsval blant norske menn i heterofile parforhold».

Et av funnene er at i et land så likestilt som Norge tilsynelatende er, er det å beholde etternavnet sterkt knyttet til synet på en manns mannlighet og identitet.

Mindretall bytter etternavn

Menn som har tatt konas navn angrer ikke, og tenker ikke på å bytte tilbake, da må nesten noe helt utenkelig skje, som skilsmisse eller at kona dør og man finner en ny, men nesten heller ikke da. Noen sier de ville ventet til barna hadde flyttet hjemmefra og blitt voksne, fordi det uansett er viktig å ha samme etternavn som barna, selv om mor skulle vært ute av bildet. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Mens rundt én av to kvinner tar etternavnet til ektemannen i en eller annen form når de gifter seg, gjør kun noen få prosent av mennene i heterofile forhold det samme.

Omtrent alle kvinner som gifter seg, har tenkt igjennom hvorvidt de skal endre navn eller ikke. Men Grønstad fant at for det meste var det kun de mennene som faktisk foretok en endring, som hadde vurdert navnebytte. De andre tenkte i liten grad på det.

– Du skal også være ganske solid festet i din egen mannlighet når du gjør et valg som ellers forbindes med noe kvinnelig. Det ses på som noe lavere på rangstigen, sier hun og sammenligner det med menn som velger tradisjonelle kvinneyrker, som sykepleier.

I avhandlingen hennes skriver hun at menn som bytter til kvinnens etternavn risikerer å bli omtalt som «en dott». Det ligger blant annet i begrepet som brukes om etternavnet mannen tar: «pikenavn». Selv bruker Grønstad «oppvekstnavn» om dette navnet, et begrep navneforsker Ivar Utne introduserte.

Forskning viser at menn skal vokte seg vel for å gjøre oppgaver som kvinner tradisjonelt driver med, for da kan de fort bli omtalt som «kjerring». Som husarbeid, typiske kvinneyrker eller å ta konas etternavn. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Årsakene

Grønstad ønsket å finne ut hvorfor og i hvilken sammenheng menn tar valg om å endre etternavnet sitt.

– En del har en grunnleggende holdning om at menn og kvinners navn er like viktige. Mange har en veldig sterk følelse av fellesskap og en idé om at kjernefamilien skal ha samme navn. Dette er holdninger disse mennene deler med veldig mange kvinner som bytter navn, sier Grønstad.

Ofte er tanken luftet av noen, gjerne partneren. Den modner over tid, og flere faktorer veier inn. Det kan være betydning av videreføring av navnet og hvor man skal bo, hvordan man ser for seg at samlivet skal bli.

– Det er en del forhandling, sier hun videre.

Avgjørelsen ses på som parets private, og derfor kommer det gjerne litt overraskende på når omverden reagerer.

Fra Kirchoff til Bekeng

Da Arbeiderpartiets helsepolitiske rådgiver giftet seg for noen år siden, tok han konas oppvekstnavn, etter en vurdering og dialog mellom de to. Karl Kristian endret etternavn fra Kirchoff til Bekeng.

– Vi var enige om at familien bør ha felles etternavn, og at dobbeltnavn er en uting, så vi måtte velge. Fordi hun har flere søstre, og jeg har brødre, var det sannsynlig at begge etternavn ville gå videre om jeg tok hennes navn. Vi gjorde en avtale om at siden jeg tok hennes etternavn, fikk jeg bestemme barnas fornavn, sier han.

Han sier særlig kvinner reagerer positivt på valget. Han har også opplevd at folk nekter å tro at det går an, som da han ved forglemmelse hadde bestilt flybillett i gammelt navn, og måtte forklare en belgisk flyvertinne hvorfor han hadde et annet navn i passet sitt.

– Det måtte mye overtalelse til for å få henne til å forstå at det faktisk er mulig for en mann å ta konas navn, sier Bekeng.

Føles som svik

Førstegangstjenesten er blitt sett på som tiden da mange gutter blir menn. Men her, som i mange sammenhenger i samfunnet, er det daglige gjøremål med feminine aspekter som skal gjennomføres. det er løst ved å finne en disiplinert, streng og tøff måte å gjøre alt på: rengjøring, sy og å re opp senga si, lage mat og til og med ta ansvar for personlig hygiene. Da er det ikke kjerring lenger. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB

Tradisjonen med å ha et etternavn og at det bringes videre fra far til sønn, er ikke mer enn rundt 120 år gammel i store deler av samfunnet. Likevel fant Grønstad at særlig å ta helt vekk det etternavnet en mann har vokst opp med, kan utløse reaksjoner.

– At sønnen bytter navn kan være sterkt for en far, at sønnen bryter tradisjonen føles vanskelig å forstå som noe annet enn et svik eller en beskjed om at man ikke ønsker å lenger tilhøre fars familie, selv om det selvfølgelig sjelden er ment sånn, sier Grønstad.

Nettopp på grunn av dette oppga noen at det var jobbet i forkant for å få omgivelsene med på tanken om navnebyttet. Andre hadde ikke lenger kontakt med far som følge av at de endret navn.

En annen reaksjon flere oppgir at de får, er humor og tøysing på bekostning på grunn av navnebytteren.

– Det kan oppleves som noe litt positivt, en slags ufarliggjøring, der man blir en del av fellesskapet: «Nå har de noe å vitse med meg om».

– Det er litt bra, kanskje, at folk ser at det er en valgfrihet der for menn. Den juridiske friheten til å velge om man vil beholde eget eller ta partnerens etternavn har vært der siden 1980, både for kvinner og menn, men valgfriheten er nok fortsatt sosialt begrenset, sier Grønstad.

Les mer om

  1. Familie

Flere artikler

  1. KULTUR
    Publisert:

    Serieskaperen krevde at skuespillerne i «It’s a Sin» skulle være homofile

  2. KULTUR
    Publisert:

    Aldri har så mange bodd alene: – Aleneboertiden er ikke bare en overgangsfase

  3. KULTUR
    Publisert:

    Flere bibliotekarer sier nei til Harry Potter for å ivareta transpersoner. Men Luca Ovedie Amundsen tror ikke boikott er løsningen.

  4. DEBATT
    Publisert:

    «Flinke» kvinner, «geniale» menn: Noe må gjøres med forskjellsbehandlingen i akademia

  5. KULTUR
    Publisert:

    Boikott av Harry Potter-forfatteren skaper debatt i Norge. Men hva var det egentlig hun sa?

  6. NORGE
    Publisert:

    De fleste venter til de har hus og stasjonsvogn på stell. Marie og Bjørne tok et helt annet valg