Sannsynligvis har du lest Pelle og Proffen allerede, men de er for unger. Hvite niggere , derimot, er for voksne på seksten år.
Den kom ut i 1986 og inneholder 352 sider ungdomsopprør, og den kan gjerne leses som en slags takk for sist til det gode borgerskap i Larvik. Men ikke minst, den samler i seg desperasjonen, fortvilelsen og den retningsløse aggresjonen, som herjer med unge mennesker som føler seg overkjørt av makten. Romanen er på sett og vis en anekdotesamling, gode historier fra Bergen, Ulvik og andre stoppesteder i forfatterens liv. Er det en god bok? Den er i hvert fall god nok til å være obligatorisk for dem som skal vokse opp i Norge.
Og så er det Elling. Han har også noe obligatorisk ved seg. Norges utvilsomt mest kjente romanskikkelse, godt hjulpet av fire bøker, tre filmer, og nå en blogg. De færreste nordmenn ville ha problemer med å ha Elling som middagsgjest, selv om han saktens kunne by på det som nå for tiden kalles utfordringer. Utsikt til paradiset er den første boken om Elling, og det beste sted å begynne, om man skulle ha klart å unngå denne delen av norsk kulturarv. For denne leser er bøkene litt for mye preget av et konsept, av å konstruere en skikkelse som kan konverteres til det amerikanere kaller kjøretøy for en skuespiller. Men man krangler ikke med en suksess.
Hvis det er lenge siden du har lest en kjærlighetsroman, er det kanskje på tide med Dronningen sover. En fortelling, som Ambjørnsen kaller det, om to modne mennesker som har fulgt hverandre til bunns gjennom fyll, fedme og faenskap. Vakkert er det ikke, eller kanskje er det nettopp vakkert det er, der de bakser med spy og elendighet, og likevel beholder denne hjertenes forening som kalles kjærlighet. Et stykke rosa laks til middag vil dessuten aldri smake helt det samme etter at Ambjørnsen har malt det utover gulvteppet.
Innocentia Park, Ambjørnsens portrett av en tysk eiendomsmagnat, viser noe av forfatterens spennvidde. Han har gjennom det meste av sitt liv blitt dyttet frem som en slags talsmann for frikerne og dophodene i samfunnets utkanter. Det forhindrer ikke at han kan skrive en troverdig roman om et næringslivsmenneske i eksistensiell krise. Ingvar Ambjørnsen er ikke alltid like god med det usagte. Til gjengjeld kan han få ting sagt.