Alt fra lørdag markeres begivenheten med jødiske kulturdager i Oslo: teater, konserter og show, foruten jødisk matkultur. Her snekres, hamres og bores på spreng, i et kappløp med tiden før åpningsdagen.— Noe har vi funnet, sier daglig leder Sidsel Levin. Hun viser oss hva som er kommet til rette av det gamle inventaret. En lysekrone, en lampe. Vangene av gamle synagogebenker, som var spredd for alle vinder. De originale veggdekorasjonene, skjult under nyere malingslag, er restaurert.
Sterke spor.
Her ser vi betydningen av at et museum kommer best til sin rett på et sted med en fortid. Calmeyers gate 15 er i seg selv et sterkt stykke norsk og jødisk kulturhistorie. Synagogen ble åpnet i 1921 i en bakgård, i hva som var et av hovedstadens opplagt mindre mondene strøk. I nabolaget var et yrende liv av jøder som hadde brutt opp fra forfølgelser og utrygghet i Øst-Europa. Mange søkte livets opphold med omførselshandel eller egne små butikker. I gården ut mot gaten, som hørte til synagogen, ble husløse trosfeller innkvartert. Etter annen verdenskrig var så få jøder tilbake i live at det ikke lenger var rom for to menigheter. Oslos andre synagoge, i Bergstien lenger oppe i byen, ble beholdt, og den i Calmeyers gate ble ikke gjenåpnet. Til slutt ble eiendommen solgt, og lokalene leid ut til de forskjelligste formål. Nå har museet fått tilhold i en del av lokalet, derav halvparten av den gamle synagogesalen. Håpet er å få tilbake det hele, forteller Sidsel Levin.
Samlingssted.
— Vi håper å formidle jødisk kultur både til storsamfunnet og til dem som selv er jøder, og slik at det kan gi tilhørighet også for jøder som ønsker annen tilknytning enn til en jødisk menighet. Ikke minst vil vi formidle til de unge. Minnet om det jødiske må være mer enn utryddelsen under annen verdenskrig.Dette får en ekstra betydning, fordi i de siste årene er det blitt vanskeligere å være jøde enn før. Konflikten i Midtøsten har skapt en sterkere uttalt negativ holdning, synes Levin.- Slikt merkes skarpere når det er så få av oss. Åpningsutstillingen er viet 200-årsjubilanten Henrik Wergeland: Den har rot i Wergelands kamp for at jøder skulle ha adgang til Norge, og viser hvordan arven fra dikteren har hatt betydning for hvordan jøder i Norge så på seg selv som nordmenn, hvor viktig det var for dem å bli norske og delta i samfunnslivet. Utstillingen viser to områder der jøder har gitt sterke bidrag: i kunst og kultur og i kampen for Norges frihet under krigen.
Musikk.
— Den kunstneriske og artistiske tradisjonen blant jødene ga mange en nisje som gjorde det mulig å overleve. I musikk spurte oppdragsgiverne etter evner, ikke etter din herkomst, sier Levin. Hennes egen far, Robert Levin, kom fra en slik bakgrunn. Under åpningsdagene blir det et oppbud av klezmer, en livfull jødisk musikkform fra Øst-Europa.Noen få kom ikke fra østeuropeisk fattigdom, men tvert imot fra det etablerte jødiske borgerskap i Danmark, Sverige og andre vestlige land, hvor jødene hadde vært lenge. Blant dem var det noen som fikk høye stillinger i kulturlivet: Issay Dobrowen ble dirigent for Filharmonien, Ernst Glaser konsertmester samme sted, Ludovica Levy ledet Riksteatrets forløper Nationalturneen, og Ludvig Josephson var sjef på Christiania Theater.
Jødene sloss.
Utstillingen om jødenes krigsinnsats setter søkelys på et tidligere ukjent felt. I forhold til antallet var krigsdeltagelsen større blant norske jøder enn blant nordmenn som helhet.- Det har alltid ergret meg når det blir fremstilt som om jødene under annen verdenskrig lot seg drepe som slaktekveg, sier en av krigsveteranene, Kurt Valner.- Men vi sloss!Noen av krigseffektene hans er på museet. Han reiste over halve jordkloden for å slutte seg til de allierte styrker.
Tomrom.
Nye trekk ved jødenes historie i Norge og mange livsskjebner kommer frem, ikke minst ved innsats fra de norske historikerne Bjarte Bruland og Mats Tangestuen. - Mens vi arbeider med dette, opplever vi sterkt det store tomrommet etter alle dem som ble borte, sier Sidsel Levin.Opplysende er det for oss å lese utgaver av den jødiske avisen i Oslo før krigen, Hatikwoh. Der kommer det frem hvordan jødeforfølgelsenes utvikling i Tyskland under Hitler fortonet seg sett med samtidens jødiske øyne.Dette er dessuten det eneste museet vi har besøkt med utstilling også på toalettet. Der er veggene dekorert med vitser og historier, i den jødiske humoristiske tradisjon. Humor har også vært en hjelp til å overleve.
