Kommentar

Røde løpere i gatene? Ja, takk.

En hyllest til sykkelen og dens fremste forkjemper i Norge.

Å sykle burde være like naturlig som å gå med bukser. I stedet er mange som ikke sykler uten å gli inn i tights og konkurransemodus, skriver Kjetil Rolness. Åge Peterson

  • Kjetil Rolness
    Sosiolog og skribent

Et vakkert syn møtte meg her om dagen i nabolaget. Noen hadde rullet ut en rød løper langs den ene siden av veien. (Takk til Statens Vegvesen for lån av poesi.)

Der trillet en glad og fornøyd kvinne forbi, på den mest geniale oppfinnelsen siden hjulet. Og borte var en rad med fremmedparkerte biler, den minst geniale oppfinnelsen siden byen.

Det jeg bevitnet var, tross sin mangel på overraskelse og dramatikk, et paradigmeskifte. Ikke bare i fysisk, trafikal tilrettelegging, men i tenkemåte og ideologi: Syklismen fortrenger bilismen. Før var det mest store ord og tomme løfter. Nå er det merkbar handling. Og for noen gjør det vondt.

Hvorfor sykler ikke flere?

En nabo mente jeg burde skrive om den vanvittige miljøpolitikken i Oslo. «Bilen er en del av byen,» sa han alvorlig. Kanskje tenkte han på New York eller New Delhi. Eller på Oslo den gang bilene sto i kø langs Karl Johan, Torggata og Folketeaterpassasjen, man planla 12-felts motorvei gjennom sentrum, smogen lå tykk over husene, og 60 døde i trafikken hvert år.

Han feilberegnet sin tid, og sin adressat. Jeg er dedikert helårssyklist, med mange tiårs erfaring. Uten å være spesielt klimabevisst. Jeg liker og trenger bilen min (kjøpte min første som førtiåring), men i bykjernen er den mest til bry, også for sjåføren. Derfor har jeg i alle år undret meg:

Hvorfor sykler ikke flere? Når det er så praktisk, fleksibelt, billig, tidsbesparende, plassbesparende og sunt? Hvorfor setter folk sykkelen bort om vinteren i stedet for å skifte dekk? Hvorfor er det så lite hverdagssyklisme – i bedagelig tempo, høy sittestilling og vanlige klær, uten hjelm, på danskemåten?

Å sykle burde være like naturlig som å gå med bukser. I stedet er mange som ikke sykler uten å gli inn i tights og konkurransemodus.

Kjetil Rolness er fast spaltist i Aftenposten. Jan T. Espedal

Med Elvis i ryggsekken

De særnorske argumentene mot sykling er like dårlige som velbrukte. Vi bruker ikke kulde og kupert terreng som argument mot å gå på ski. Svetteproblemet forsvant med elsykkelen. Ja, det finnes eldre og funksjonshemmede. Og store vaser på Glasmagasinet. Men hør nå her:

Jeg har syklet fra Ekeberg til Grünerløkka med en diger gipsfigur av Elvis i ryggsekken. Jeg har syklet med to og en halv meter lange MDF-plater under armen og en hånd på styret. Jeg har syklet med paraply, hund, handleposer og sykkelbag – samtidig. Jeg har syklet på gater dekket av speilblank is. Det er tryggere enn å gå, og pigger på dekk er verdigere enn brodder på sko.

Selvsagt har jeg også tryna på sykkel, men kun som offer for egen promille.

Påstanden om at det bare er «eliten» som sykler, er som å si at spader er for eliten, mens gravemaskiner er for folk flest. Det er flere som har sykkel enn lappen. Javel, mange bruker den bare få måneder i året. Men i gjennomsnitt brukes privatbilen en halv time om døgnet. 98 prosent av tiden står den stille og tar plass. Har den egentlig rett til det?

Her er vi ved et lite påaktet poeng i debatten om sykkelsatsing og parkeringsplasser. Synet av røde løperen i nabogaten fikk meg til å sende en takknemlig tanke til en mindre kjent person enn Lan Marie Berg. Nemlig mannen, myten og legenden Einar Støp-Bowitz (1947 – 2018).

Den Rustne Eike

Bowitz var ildsjelen bak det sagnomsuste sykkelverkstedet Den Rustne Eike, som først lå i Oscarsgate bak Slottet, og siden gravde seg ned en enorm kjeller nær Bislett. Sistnevnte lokale kan ikke beskrives. 20 tonn med gull og skrot. Det er sånt man bare ser på film.

Og Bowitz selv var litt av en karakter. En krysning av trollmann og professor, alltid like blid, inntil du sa noe feil, og fikk en lespende irettesettelse av raus varighet.

Bowitz var sykkelreparatør, sykkelhistoriker og sykkelsamler. Han klaget over mangelen på sykkelforståelse hos politikere, byråkrater og historikere. Selv ikke SSB hadde sykkelstatistikk! Han snakket om energisløsingen ved å bruke halvannet tonn med stål på å frakte egen person fra A til B.

Men hans mest originale perspektiv finner du i et lite skriv på hjemmesiden til Den Rustne Eike:

«Den allmenne ferdselsrett gjelder på offentlig gate – fra husvegg til husvegg. Det er forbudt å plassere private gjenstander der som kan sjenere gående, syklende eller kjørende. Bowitz siterte en instruks fra 1770: «Ingen må innbille seg å eie noe av den grunn som tilhører vegen, da alle og enhver har del i den samme, og den skal derfor være fri til alminnelig bruk, bekvem og uinnskrenket for inn og utlendere!»

Følgelig, hevdet Bowitz, skal byens gater kun benyttes til ferdsel og bevegelse, ikke til lagring av privateide motorkjøretøy som ikke er i bruk. Ved å tillate og tilrettelegge for privat parkering, bryter kommunen Vegloven.

Bilen er i veien

Holder dette vann juridisk? Neppe. Parkering skulle ifølge Bowitz foregå utenfor gategrunn, for eksempel i byens 21 tilfluktsrom. Realistisk? Neppe. Det er ikke poenget. Poenget er at Bowitz utfordret en vedtatt sannhet: At bilen eier gaten. Og slik må tankemønstre rokkes for at trafikkmønstre kan endres.

Mange tar fortsatt for gitt retten til å kjøre og parkere som de vil. Men bilen er i veien på mer enn én måte, og det skjønner stadig flere. De skjønner også at satsing på sykling i stedet for parkering ikke handler om å tre utopier over hodene på folk, men om å gjenvinne kvaliteter – bykvaliteter og livskvaliteter – som havnet i bakleksa under bilismens storhetstid.

Derfor: Takk til Einar Bowitz for hans utrettelig kamp for et populært, tradisjonelt og fremtidsrettet persontransportmiddel. Fruktene høster vi nå. Han fikk aldri støtte til å lage sykkelmuseet han drømte om, men hans tanker farger asfalten og baner vei for et mer miljø- og menneskevennlig byrom.

Les mer om

  1. Sykkel
  2. Aftenposten Lørdag
  3. Oslo
  4. Miljøpolitikk
  5. Trafikk

Relevante artikler

  1. NORGE

    Her taues elsparkesykler inn. Nå varsler ministeren strengere regler.

  2. OSLOBY

    Nå vil byrådet spandere sykkelreparasjoner for å hindre smitte

  3. A-MAGASINET

    Dette er Erlend Loe. Før var han mest forfatter. Nå sykler han helst på ett hjul.

  4. A-MAGASINET

    Ny hobby i sommer? Lær fra en av landets beste stisyklere.

  5. SPORT

    Frykter parkeringskaos i Åsane når gigantanlegget står ferdig

  6. VERDEN

    Morgenrushet blir aldri det samme. Europas storbyer tar drastiske grep.