Med svartmaling skal hat bekjempes? | Kjetil Rolness

Det er farlig å nøre opp om muslimhat. Det er også farlig å mane frem bildet av en hatbølge mot muslimer i Norge.

Det startet på Dagsrevyen, allerede dagen etter angrepet på moskeen i Bærum. Drapet på stesøsteren ble knapt nevnt. Men vi fikk forklaringen på moskéangrepet fra muslimsk hold: «Dessverre var det ikke så veldig overraskende. Det er dit samfunnet er på vei.»

Våre politiske ledere fulgte opp i samme sending: «Mange må gå i seg selv,» sa Grande. «Vi har jobbet med hatretorikken fra regjeringens side,» sa Solberg. Hun tenkte ikke på de retoriske ferdighetene til to avgåtte justisministere fra Frp. Men det var vanskelig å la være.

Når kommentarfeltet blir hele Norge

Slik kan man peke på hverandre. Politiseringen og polariseringen som vi var enige om å unngå etter 22. juli, inntraff umiddelbart.

Men alle burde sympatisere med muslimer som føler seg redde. Alle burde grøsse av en nettbasert, global subkultur som blander kødd og drap. Alle burde erkjenne eksistensen av muslimhat i Norge, og alternative mediers rolle som inspirator og vertskap. Terrorforsker Thomas Hegghammer skriver på min Facebook-vegg:

«Alternativmediene forholder seg til høyreekstremisme som moderate islamister forholder seg til jihadisme. Ideologisk beslektet, men ikke nært nok til å være ansvarlig for sin voldelige slektning. Resett er en brorskapsavis som tillater jihadister i kommentarfeltet (…) Personlig tror jeg det er et tidsspørsmål før vi får et angrep fra noen med historikk fra Resetts kommentarfelt.»

Dette kommer fra en edruelig terrorekspert. Men så har vi de som ikke ser forskjell på kommentarfelt – små dalsøkk med brakkvann og lite sol – og hele Norge. Noen ønsker å skape inntrykk av et samfunn med «hat på alle kanter» og en høyreekstremisme som ikke lenger er forbeholdt ytterfløyen.

Islamkritikk skyldes fordommer

Men hva sier forskningen? 82 prosent av nordmenn ville akseptert en muslim som medlem av familien, ifølge en stor undersøkelse gjort av Pew Research. Dette gjør Norge til Europas mest muslim-positive land, etter Nederland.

Det funnet er få interessert i. Man viser heller til rapporten fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter fra 2017, der det står at en av tre nordmenn har «utpregede fordommer mot muslimer». Det er bare det at rapporten ikke åpner for at skepsis mot islam kan skyldes noe annet enn fordommer.

Rapporten skiller ikke mellom holdninger til islam (religionen) og til muslimer (mennesker). Det svært omstridte begrepet islamofobi anvendes kritikkløst – og synonymt med muslimfiendtlighet.

– Mangler nyanser

Hva med de mange som hverken hater islam eller muslimer, men er kritisk til undertrykkende religiøse og kulturelle praksiser i minoritetsmiljøer? Hva med dem som tar avstand fra islamisme – religionens politisk totalitære variant, slik de også tar avstand fra nazisme og kommunisme?

Deres oppfatninger har ingen plass i HL-rapportens verdensbilde. Respondentene blir bare forelagt «stereotypiske» utsagn om muslimer som gruppe: «Muslimer ser på seg selv som moralsk overlegne.» «Muslimer undertrykker kvinner.» «Muslimer vil ikke integreres i det norske samfunn».

Det er selvsagt mulig å si seg (delvis) enig i noen slike utsagn, uten å mene at de gjelder alle muslimer, eller at muslimer er slik, i sin natur. Like fullt fastslår HL-forskere, uten nyanser eller forbehold, at «en fjerdedel av befolkningen har muslimfiendtlige holdninger», og at det må forstås som en «variant av rasisme».

Ingenting om holdningsendring

Det er også vesentlig at HL-undersøkelsen ble gjort i januar 2017. Friskt i minne var flyktningbølgen, den islamske stat, terroraksjoner utført av ekstremister i islams navn. At befolkningen skulle få en mer negativ oppfatning av religionen og dens tilhengere i denne perioden, burde hverken overraske eller forarge.

Og rapporten sier faktisk svært lite om holdningsendring. Den eneste dimensjonen som er målt over tid (siden 2011), sosial avstand, viser at flere synes det er fint eller greit å ha muslimer som naboer.

Rapporten sier også at muslimer er klart mer jødefiendtlige enn nordmenn. Det hører vi lite om. I likhet med dette: 80 prosent i hele befolkningen mente at negative holdninger til muslimer er utbredt. Bare 52 prosent av muslimene var enig. De opplevde situasjonen som lysere enn nordmenn som bekymret seg på deres vegne.

Å hjelpe terroristen

Men det kan endre seg nå. Ifølge politiet ønsket Manshaus å skremme norske muslimer. Etter angrepet har han fått hjelp av forskere, debattanter, politikere og aktivister i velment ærend: Å opplyse om det skremmende hatet som gjennomsyrer vårt land.

Dette er de samme folkene som etter et islamistisk terrorangrep advarer mot generaliseringer og mistenksomhet mot muslimer. Etter et høyreekstremt angrep gjelder omvendt logikk: Mal et bekmørkt bilde av det norske samfunnet og dets holdninger. Gjør for Norge hva HRS, Document og Resett gjør for islam.

Begge siders svartmaling har samme konsekvens: Man forsterker den frykten som alle gode krefter advarer mot. Man gir næring til offernarrativet som både jihadismen og høyreekstremismen bygger på: De andre hater oss. Terror er motstand.