Kommentar

Aldri blir du en av «oss» | Knut Olav Åmås

Funksjonshemmede kjenner seg igjen i rasismedebatten og de utallige små påminnelsene om at man er «utenfor». Men landets største minoritet blir ofte glemt.

Funksjonshemmede er en ganske skjult minoritet i dette samfunnet, til tross for at de utgjør 17–18 prosent av befolkningen, lørdagsspaltist skriver Knut Olav Åmås. Foto: Antonio Sortino

  • Knut Olav Åmås
    Spaltist, direktør i Stiftelsen Fritt Ord
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den globale mobiliseringen mot rasisme fører til sterkere innsats mot trakassering i offentligheten og forskjellsbehandling i arbeids- og samfunnsliv. På et helt annet område skjer det imidlertid absolutt ingenting fra år til år, nemlig funksjonshemmedes stilling som den største minoriteten i det norske samfunn.

De blir rett og slett oversett nesten hver gang noen krever innsats for større mangfold og mot diskriminering. Da dreier det seg stort sett om kjønn, legning og etnisitet.

Og det får ingen som helst følger å glemme de funksjonshemmede, fordi de står så svakt som gruppe. Det blir med små blaff av oppmerksomhet i en evig repetisjonsøvelse, og nordmenn flest vet lite om funksjonshemmedes problemer. Situasjonen deres interesserer og engasjerer rett og slett ikke. Hvorfor?

Mangler innflytelse og makt

Det er litt rart siden de er så mange. Men funksjonshemmede har rett og slett ikke noe virksomt press å sette bak kravene, ingen økonomisk makt, ingen stor politisk innflytelse. De mobiliserer ingen massedemonstrasjoner. Og samfunnet lever visst greit med det.

For all del, Norge er et av verdens mest privilegerte, likebehandlende og likestilte land. Men det hindrer ikke at det faktisk finnes alvorlige, uløste problemer, enten vi ser det eller ikke.

Resultatet for funksjonshemmede er stadige, hverdagslige påminnelser om at man er til bry og krever en ekstrainnsats der og da. Siden tilretteleggingen så ofte svikter, oppstår ofte situasjonene der man trenger hjelp, og gjør funksjonshemmede helt avhengige av andres lyst og anledning til å trå til.

Marianne Knudsen, nestleder i Norges Handikapforbund Ungdom, forteller om slike erfaringer i Dagsavisen 10. juli: «Bussjåføren smiler til meg og tar ut rampen. Han ser først på kompisen min og deretter på meg. Han sier ‘Så tøff du er som tar bussen, pen er du også!’»

Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås er fast spaltist i Aftenposten.

Hatefulle ytringer mot 1 av 3

Funksjonshemmede er en ganske skjult minoritet i dette samfunnet, til tross for at de utgjør 17–18 prosent av befolkningen. Også Regjeringens nye ytringsfrihetskommisjons mandat og sammensetning overser de funksjonshemmede, til tross for at 1 av 3 rapporterer at de opplever hatefulle ytringer, trakassering og mobbing. Det er langt flere enn noen andre minoriteter forteller om.

Generelt er problemet, selv i det relativt likestilte, privilegerte norske samfunnet, at personer med funksjonsnedsettelser blir møtt med så små forventninger. De blir ikke betraktet som frie borgere, men som «brukere» og mer eller mindre hjelpeløse mottagere av omsorg. Å synes synd på, hjelpe i enkeltsituasjoner og ikke minst være «sjenerøs» med å uføretrygde folk blir liksom løsningene på all manglende tilrettelegging både i det fysiske rom, i utdanningene og på arbeidsplassene.

Hvorfor er det sånn? Er «vi» redd for å kreve for mye av «dem»? Er det enklere for profesjonene i den svulmende velferdsstaten å betrakte folk som klienter i stedet for å sørge for at de kan greie seg mest mulig selv, ta utdannelse og jobbe? To av tre med nedsatt funksjonsevne fullfører ikke videregående skole, 85–100.000 som vil ha jobb, får det ikke, og på arbeidsmarkedet har det ikke skjedd noen som helst forbedring fra 2014 til 2019, forteller Statistisk sentralbyrå.

Les også

Tenk om journalistikken kom med løsninger og ikke bare konflikter | Knut Olav Åmås

Sett på som syke

Utenforskap og ekskludering blir da ofte hverdagen og virkeligheten. Norges Handikapforbund spissformulerer det slik i sin likestillingsstrategi: «Vi blir sett på som syke og omsorgstrengende, som personer det er noe feil med. (...) Tidsfrister og finansiering mangler for universell utforming av skoler og transport. (...) Konsekvensene er at vi ikke kan leve frie liv og delta på lik linje med andre i utdanning, arbeid, kultur og samfunn.» Dette er et nederlag for en felles likestillings- og diskrimineringspolitikk.

Er det noe å lære av den siste tidens rasismedebatt når det gjelder funksjonshemmedes mye mindre diskuterte situasjon? Til hverdags er iallfall både negativ oppmerksomhet og trakassering på nett en felles erfaring for begge gruppene, like ens at diskriminering finnes uavhengig av enkeltmenneskers intensjoner. Systemene og kulturen greier bare ikke å levere likestilling. Og funksjonshemmede i Norge har fortsatt et svakere diskrimineringsvern enn andre minoriteter.

Særlig utsatt er personer med dobbel minoritetsstatus, altså funksjonshemmede med etnisk minoritetsbakgrunn. Blant dem sier 3 av 4 at de opplever diskriminering.

Les også

Den store overgangen få forberedes på | Anita Krohn Traaseth

«Ikke mitt problem»

Holdningen vi trenger, er den som Camara Lundestad Joof fronter i en Dagbladet-kommentar 27. juni: «Det er din tur nå. Rasisme er egentlig ikke mitt problem.» Hun forteller om alt hun har gjort for «å mildne reaksjonen og responsen på min kropp, men det har egentlig ikke noe med meg å gjøre. Ingenting. Det er egentlig ikke mitt problem. Jeg bærer konsekvensen av andres problem».

Dette ligner slående på mye av det Marianne Knudsen opplever i hverdagen i rullestol: «Før pleide jeg å tenke at det var meg det var noe galt med. At jeg bare måtte smile litt mer og jobbe litt hardere. (...) Men det var aldri jeg som var problemet i møte med barrierene. Det handler om hvilket samfunn vi vil skape.»

Det står ikke først og fremst på de funksjonshemmede, det står på alle andre, akkurat slik det gjør i kampen mot rasisme.

Det er vår tur nå.

  1. Les også

    Sex er ikke noe som bare hører de «unge» eller «normale» til | Ingeborg Senneset

Les mer om

  1. Aftenposten Lørdag
  2. Lørdagsspaltisten
  3. Knut Olav Åmås
  4. Funksjonsnedsettelse
  5. Diskriminering
  6. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. KULTUR

    En bølge av fortellinger om rasisme preger Norge. Hva vil det føre til?

  2. KRONIKK

    Dette skjer med meg. Kan du tenke deg hvordan mindre privilegerte minoriteter blir behandlet?

  3. KULTUR

    Beskriver rasismen som et større problem for skeive minoriteter enn homofobi

  4. KULTUR

    Identitetspolitikk ligger bak vår tids mest betente debatter. Men hva er det egentlig?

  5. NORGE

    Cechell (31) forteller: Har fått kallenavn som «apekatt» og «asiatisk hore» fordi hun er oppvokst i Filippinene

  6. DEBATT

    Kort sagt, mandag 21. september