Kritisk journalistikk i koronaens tid | Tone Tveøy Strøm-Gundersen

I arbeidet med korona-krisen bestemte Aftenposten seg for å være kritiske fra første dag. Vi lærte mye av arbeidet med 22. juli-terroren.

To store kriser har rammet Norge de siste ni årene. Den ene var 22. juli-terroren. Den andre er korona-krisen. De er helt forskjellige, men de har til felles at myndighetene og forvaltningen igangsetter hele sitt apparat for å håndtere dem.

Det skjer både gjennom inngripende tiltak og kommunikasjon i alle kanaler, uten at det følger med innsikt og åpenhet om beslutningsgrunnlaget.

Vi må stille spørsmål fra første dag

Det er helt avgjørende at mediene er kritiske fra første dag. Det er det flere grunner til.

Vår rolle innebærer at vi skal presse frem mest mulig åpenhet om prosessene som leder frem til avgjørelser og valg som berører mange. Åpenhet og tilgang på informasjon er et av de viktigste premissene for at vi skal kunne levere god journalistikk og kunne ettergå myndighetenes rolle.

Vi opplever ikke at det er stor vilje til å gi oss det nødvendige innsynet. I arbeidet etter 22. juli ble de aller fleste kritiske henvendelser avvist med henvisning til at 22. juli-kommisjonen skulle få innsyn først. Det store problemet med en slik løsning er at offentligheten ikke får den diskusjonen som er høyst nødvendig å ta løpende.

Kritiske stemmer må være en del av samtalen

Kritiske stemmer er en avgjørende del av offentlige diskusjonen. Vi må jobbe for å få dem frem, slik at de også blir en del av den offentlige diskursen. Kritiske stemmer blir både bedre og mer interessante når de har innsyn i helheten og ikke bare deler av grunnlaget for tiltak.

Vi lærte av 22. juli at mediene må være tidlig kritisk i nasjonale kriser. Vi lærte også at mange synes det var vondt at vi er det. Kan dere ikke bare la politiet gjøre jobben sin? Kan dere ikke bare stole på at alle gjør så godt de kan? Vi fikk mange slike reaksjoner da. Folk lurer også på om mediene ikke bare kan heie på helseministeren og de andre som daglig kommuniserer nye tiltak til Norge. Men det er ikke rollen vår.

Slik har vi jobbet

Aftenposten ba om innsyn i grunnlaget da regjeringen tok beslutningen om å lukke ned Norge. Hvem de hadde fått råd fra, hva diskusjonene bestod i, hva fagmyndighetene vektla - alt dette var avgjørende for å kunne ettergå om beslutningen var riktig. I dette tilfellet fikk vi innsyn.

Andre henvendelser har blitt avslått.

Aftenposten har også kjempet for å få komme inn på sykehus og rapportere hva som skjer. Det er stor interesse for hvordan helsemyndighetene løser sitt oppdrag. Vi sendte brev, og vi klaget på avslagene vi fikk. Etter at helsefortakene i forrige uke behandlet henvendelsen vår og besluttet å sende nye signaler til sykehusene, fikk vi komme inn og rapportere fra Lovisenberg sykehus.

Vi har ikke vært nok ute for å rapportere fra rundt i Norge og utenfor. Selv om det er gode grunner til at det er slik, har vi savnet tilstedeværelse slik NRK for eksempel har fått til fra Italia og Frankrike. Nå har vi sendt et reporterteam til Sverige, som er et viktig land å rapportere fra.

Journalistikk som har til hensikt å ettergå beslutninger og stille kritiske spørsmål, er ikke alltid behagelig. Men historien om så store kriser kan ikke skrives utelukkende basert på myndighetenes versjon. Det utspiller seg samtidshistorie nå, og det er usedvanlig stor interesse for hvordan myndighetene løser sine oppdrag.