Kommentar

Revansj for Sigrid Undset | Ingunn Økland

Undset sto lenge lavt i kurs. Pandemien og hennes politiske mot gir Nobelprisvinneren ny aktualitet.

Sigrid Undset (1882–1949). I år er det 100 år siden «Kristin Lavransdatter» kom ut. Undset fikk Nobelprisen i litteratur for verket i 1928. Foto: Anders Beer Wilse / Bjerkebæk

  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sigrid Undset skiftet bleier på min mormor. Det var 19 år mellom de to kusinene, og mormor ble etterhvert en trofast Undset-leser. Det samme ble min mor.

For egen del har forholdet vært mindre inderlig. Riktignok ble jeg oppslukt da jeg som 14-åring leste Kristin Lavransdatter første gang, den dramatiske kjærlighetshistorien mellom Kristin og Erlend sørget for det. Men i studietiden på 1990-tallet ble jeg innlemmet i det som er blitt kalt «den kollektive Lavransdatter-vegringen».

Hverken i akademia eller forfatterstanden har Undset stått høyt i kurs de siste 50 årene. Hun er blitt uglesett særlig for det som er hennes mest berømte sitat – «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Ordene står i en roman fra 1915, men tolkes gjerne som et bevis på forfatterens umoderne og pretensiøse idéverden. Tidlig på 2000-tallet kalte Dag Solstad dette for «den mest løgnaktige sentensen i norsk litteratur».

Her er hun 20 år. Foto: Fra boken «Tause kilders tale»

Ny giv

Stemningen er i ferd med å snu. De siste to-tre årene har det vokst frem en fornyet interesse for Undset. Suzanne Brøgger, Thorvald Steen og Vigdis Hjorth er blant dem som har nylest henne og latt seg begeistre.

Til og med Solstad har i nyere tid måttet innrømme at Kristin Lavransdatter ikke er «så verst». Salongens lesesirkel på NRK P2 nådde langt ut med en maratonpreget podkast der verket ble gjennomgått scene for scene.

Svartelistet i Tyskland

Min interesse ble vekket av striden om den såkalte æresretten i Forfatterforeningen. Som et sidespor til denne to år lange debatten har jeg lest meg opp på Forfatterforeningens historie.

Sigrid Undset var leder for foreningen da Norge ble angrepet 9. april 1940. Hun hadde lenge hatt et konfliktfylt forhold til Nazi-Tyskland, blant annet kritiserte hun raseteoriene og deltok i et hemmelig nettverk for å hjelpe mellomeuropeiske jøder. Undset ble svartelistet av nazistene allerede i 1933, noe hun ifølge biografen Sigrun Slapgard «var fornøyd med».

Forfatterforeningen mistet sin sterke leder da Undset måtte flykte fra landet allerede i mai 1940. Før hun passerte svenskegrensen, stanset hun i Otta og holdt en imponerende radiotale til det norske folk.

Flukten til USA

Undset skildrer flukten i den fascinerende boken Tilbake til fremtiden (1945). I lange partier tar den form av en reiseskildring. Undset måtte følge en rute via Sovjetunionen og Japan før hun nådde sin destinasjon, USA.

Undset omtales i amerikansk avis i 1944 Foto: Faksimile Fra New York Post

Uansett hvor høydramatisk hennes krigshistorie var, beholder hun et syrlig og analytisk tonefall. Den usentimentale stilen gjør hendelsene desto mer rystende.

Undset kan fortelle at hun blir siktet på og «pepret» av tyske fly i Gudbrandsdalen, men kommenterer tørt at kulene spredte seg med for stort mellomrom til å gjøre skade.

I tredje kapittel skildrer hun den tidlige norske motstandsbevegelsen. Undset skriver kun denne ene enkelte setningen om tapet av sin egen sønn: «Og under kampene om broen over elven falt Anders, idet han holdt på å bringe tre maskingeværer i posisjon på elvebakken.»

Den modige Undset

Tilbake til fremtiden tilbyr en alternativ vei inn i Undsets forfatterskap. Boken er løftet frem ikke minst av Morten Strøksnes i ukeavisen Dag og Tid. Og ser man nærmere på nettopp den politiske Undset, og samfunnsdebattanten, så tegner det seg et mønster som stemmer dårlig med bildet av henne som den konservative og katolske forfatteren som svermet for middelalderen.

Eller bør vi kanskje snu på det? Kan det hende at hennes progressive holdninger til samtidens stridsspørsmål sprang ut av den katolske troen? Kanskje var det på grunnlag av disse konservative verdiene at hun eksempelvis ble en tidlig kritiker av eugenikk og raseteorier. At hun forsvarte tildelingen av Nobels fredspris til pasifisten Carl von Ossietzky. Og hva var forholdet mellom kristentroen og hennes fordomsfrie uttalelser om homofili?

Foto: Terje Tønnesen

Kompromissløs

Jeg har lett etter tegn på dette progressive tankegodset i Undsets middelalderlitteratur. Men hennes mål har tydeligvis vært å skildre middelalderen så autentisk som mulig, ikke å drøfte samtidens stridssaker i en gammeldags setting.

Det kompromissløse menneskesynet er likevel det samme uansett hva hun skriver. I Kristin Lavransdatter kommer det særlig til uttrykk i siste del av tredje bind, Korset. Handlingen utspiller seg under svartedauden og er spesiell lesning i lys av koronapandemien.

Kristin har på dette tidspunktet – 1349 – gått i kloster. Søstrene der er frontarbeidere i datidens helsevesen. Kristin og de andre sykesøstrene beskytter seg mot smitte ved å binde en linduk, dyppet i eddik, foran munn og nese.

Sykdomsbeskrivelsene er svært detaljerte. Noen av de syke holder på å kveles av sitt eget blodige spy, hos andre blir tungen helt svart, noen svetter blod, andre får byller.

Kristin Lavransdatter spilt av Herborg Kråkevik i 2018- oppsetningen på Den National Scene i Bergen. Foto: Paul S. Amundsen

Heltemodige Kristin

Kristin går til oppgaven uten å frykte for sitt eget liv. Hun griper inn og redder en guttunge som noen overtroiske menn er i ferd med å «blote til Pestgygren Hel», de håper ofringen skal blidgjøre pestguden.

Deretter bestemmer hun seg for å sikre guttens mor en kristen gravferd. Den prostituerte og utstøtte kvinnen ligger død i et stusslig «bøl». Kristin går dit og henter ut det stinkende liket.

Kristin Lavransdatter ender med en heroisk handling av det kaliberet Sigrid Undset mente menneskene er eslet til – i krig, fred eller pandemier.

TIPS TIL VIDERE LESNING

  • Sigrid Undset:
  • Kristin Lavransdatter (roman)
  • Aschehoug, 2019

Klassikeren

24. november er det hundre år siden utgivelsen av Kransen, det første av tre bind om Kristin Lavransdatter. Sigrid Undset (1882–1949) fikk Nobelprisen i litteratur for verket 1928. Aschehougs versjon fra 2019 er utstyrt med lister som forklarer gamle ord som fotefjed (skritt), frohatt (skum) og hjonelag (ekteskap).

Undset er hovedtema for Norsk litteraturfestival på Lillehammer denne helgen. Det blir foredrag og panelsamtaler med blant andre Marit Eikemo, Thorvald Steen, Morten Strøksnes, Ingunn Økland, Sigrun Slapgard og Tore Skeie.


  • Christine Myrvang:
  • Tause kilders tale (sakprosa)
  • Universitetsforlaget, 2020

Nytolkning

Sigrid Undset brevvekslet i mange år med svenske Dea Hedberg. Korrespondansen ble publisert som bok i 1979 (Kjære Dea). Den hadde imidlertid store hull ettersom mange brev var blitt brent. Nå gjør historikeren Christine Myrvang et dypdykk i disse hullene. Hun spør i boken Tause kilders tale om Dea var Undsets store, uforløste kjærlighet. Myrvang studerer også Undsets vennskap med en rekke andre kvinner. Da hun var i USA (1940–1945) skal Undset ha blitt «nesegrus betatt» av religionsfilosofen Dorothy Day.

Les mer om

  1. Sigrid Undset
  2. Litteratur
  3. Kultur
  4. Aftenposten Lørdag
  5. Forfatterforeningen
  6. Andre verdenskrig

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Yrkesfag er ingen lekeplass for skolelei ungdom

  2. KOMMENTAR

    «Per Marius Weidner-Olsen har skrevet en god bok. De ulykksalige omstendighetene forandrer ikke på det.»

  3. KOMMENTAR

    Bøker om overgrep skaper uro

  4. KOMMENTAR

    Språkekspert om «tisse»-bevis: For bastante konklusjoner på et spinkelt grunnlag

  5. KOMMENTAR

    Storforlagene stirrer en kjempebot i hvitøyet. De skal ha misbrukt makt, men hvordan egentlig?

  6. KOMMENTAR

    «Ingen kan komme ut av det Shabana Rehman er blitt utsatt for, med æren i behold»