Erling Dokk Holm: Sukkerbiten, stakkars liten

De eneste gode arkitektforslagene for Sukkerbiten er de som prioriterer landskap fremfor bygning.

Arkitektkonkurransen for Sukkerbiten har resultert i mange artige forslag til hvordan den rare, lille plassen utenfor operaen kan utformes.

Det er egentlig litt rart at Sukkerbiten skal bebygges med nok et kulturbygg. Konsentrasjonen av kulturbygg langs havnepromenaden i Oslo ligger helt i grenselandet til å være en parodi på hvordan moderne byutvikling skal foregå.

Operaen, den første og mest interessante, er etterfulgt av tre andre, store bygninger.

Astrup Fearnley, Lambda og Nasjonalmuseet

Den ene er Renzo Pianos liggende seil i form av Astrup Fearnley Museet på Tjuvholmen, en bygning som yter landskapet og innseilingen stor sjenerøsitet, men som halter med hensyn til funksjonelle kvaliteter.

Det nye Munchmuseet har vakt stor debatt. Fasaden gjør at alle som måtte ha tvilt på substansen i arkitekt Juan Herreros’ vinnerforslag, har fått oppfylt sine verste anelser.

Mange av dem som var tilhengere av å flytte Munchmuseet fra Tøyen, forteller nå at de blir uvel av å tenke på det hele. Men kan det endre seg? Kanskje kan byggets indre kvaliteter – hvis de er store – smitte over på den allmenne oppfatning.

Det storslagne Nasjonalmuseet på Vestbanen blir en granittkledd gigant, med en etter all sannsynlighet vakker glødende boks på taket. Det kan bli ganske fint, spesielt sett fra Akershus om kvelden.

Samtidig håndterer bygningen veldig dårlig gateløpene rundt. Nasjonalmuseets ignoranse overfor sin egen rolle i byen, er formidabel.

Likevel er vi ikke ferdige. Også et fotomuseum bør legges i vannkanten.

Et sted som skal være usynlig – nesten

Årsaken til at alt som har noe med kunst og kultur å gjøre skal skvulpe i saltvann, er vanskelig å avdekke. Kanskje handler det om en form for forsterkningsregime. Man har gjort det én gang og sett at det ble vellykket – som jo Operaen ble – og derfor gjør man det igjen og igjen.

Sukkerbiten er et populært sted i dag. Lenge representerte det mye av det som ellers ikke finnes i Bjørvika: Litt rufsete kanter, stålcontainere, aktiviteter som minner om levd liv. Sukkerbiten ble et yndet sted for flytende badstuer, spisesteder som ikke er overdesignet. Helt vanlig, god mat, tilberedt av fine folk. Sånne ting.

Det kommunale eiendomsselskapet Hav Eiendom lot Sukkerbiten utvikle seg til en motsetning av de glatteste stedene i Bjørvika. Kom man sjøveien før dagens byggearbeider ble satt i gang, var Sukkerbiten nesten usynlig. Dét er en kvalitet og en mangelvare i dette by- og fjordlandskapet.

Av de 98 forslagene som er kommet inn, er det mange som ikke forstår at Sukkerbiten ligger foran Operaen og Munchmuseet.

Hvis man vil at disse bygningene skal være synlige og sterke bygninger sett fra havet og fra ytterst på Vippetangen og Sørenga, er det feil å bygge stort og dominerende.

Det er verdt å notere seg at reguleringsplanen er ganske stram. En tredjedel av Sukkerbiten-tomten skal dekkes av den nye bygningen. Den skal være maksimalt to etasjer og ikke utgjøre mer enn 3700 kvadratmeter. Et forbløffende stort antall av forslagene sprenger disse begrensningene. Det er diskvalifiserende.

Bare park og en liten bar?

Sukkerbitens venner har sammen med arkitektene i Link laget et vakkert alternativ. Personlig synes jeg det høres fint ut med et åpent parkområde egnet for vital aktivitet.

Men slike tanker vil neppe vinne frem. Det politiske flertallet vil at tomten skal bebygges. Ikke så rart, all den tid Hav Eiendom har i oppgave å sørge for at kommunens tomter i havneområdene blir verdifulle, slik at utviklingen av Oslo Havn sikres rent økonomisk.

Men det er åpenbart at flertallet også må ta hensyn til den virkeligheten som nå er skapt. Sukkerbitens styrke er alt den ikke er. Derfor bør juryen tenke over hvordan denne nesten usynlige plassen kan beholdes, også med 3700 kvadratmeter bygningsmasse.