Kommentar

«Markens grøde» har fått fornyet aktualitet med rasismedebatten | Ingunn Økland

Knut Hamsun mottok nobelprisen for «Markens grøde» i 1920. Hundre år senere egger den til kritikk og nytelse i uskjønn forening.

Marie og Knut Hamsun fotografert på Nørholm i 1930. Hamsun brukte pengene fra nobelprisen til å drive gården på nesten samme måte som Isak i «Markens grøde». Anders Beer Wilse

  • Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder

Hva? Skriver han virkelig dette? Det er en kjent sak at Markens grøde har fordomsfulle skildringer av samene. Men boken har også et tilfelle av rasisme mot svarte, slår det meg når jeg nå leser den på nytt. Om en kvinnelig bifigur heter det at hun resonnerer med «en liten ynkelig negerhjerne».

Det er ekstra tankevekkende å lese Markens grøde mot et bakteppe av sommerens rasismedebatt. Dette er en bok som forfører leseren med språkkunster og fabuleringer. Men så rommer den altså et menneskesyn som vekker vår hoderysting med jevne mellomrom.

Uten sensur

Hvis Hamsun var svensk, kan det hende at hans forlag ville fjernet betente ord og strøket nedsettende karakteristikker av samene. Gyldendal forlag gjorde en forsiktig revisjon av språknormen da samlede verker utkom på nytt i 2009, men unnlot å sensurere forfatteren. Dermed er Markens grøde blitt stående med sin blanding av mesterlig romantikk, ramsalt humor og stygge utfall.

Det er jeg glad for. Vi ville gjort det for enkelt for oss selv dersom vi fjernet de største anstøtsstenene i dette forfatterskapet. Nå må vi ta vår rasistiske nobelprisvinner og landssviker for den han var.

Skapelse uten Gud

Markens grøde utkom i 1917 og ble umiddelbart populær. Salget steg ytterligere etter at forfatteren i 1920 mottok nobelprisen for den.

De første sidene i boken minner mest om en skapelsesberetning, men uten Gud. Hamsun skisser opp et tidløst menneske som vandrer i uberørt natur. «Han bærer en sekk, den første sekk.»

Ikke engang fortelleren gir inntrykk av å vite hvem mannen er: «Han er kanskje kommet fra straff og vil skjule seg, han er kanskje filosof og søker fred.» Det er ikke viktig, og leseren får aldri vite det, Hamsun vil skrive frem dette mennesket som et nullpunkt og en nybygger.

Inger med hareskåret

Fortellingen skyter fart idet mannen finner et egnet sted å slå seg ned. Han får navnet Isak og setter i gang med arbeidet. Deretter introduseres den kvinnelige hovedpersonen, Inger, en av de mest fascinerende skikkelsene i Hamsuns forfatterskap. Han utstyrer henne med en funksjonshemning (leppespalte) som har gjort henne til en outsider, men også til en overlever som tar drastiske valg.

Hamsun bruker Inger til å diskutere store stridsspørsmål i samtiden: I løpet av boken får hun rollen som barnemorder, straffange og dyktig yrkeskvinne. Inger er dessuten skildret som en lidenskapelig person.

Hamsun er utvilsomt en romantiker, men han behøver ikke å gjøre alt vakkert og skjønt av den grunn. I hans forfatterskap kan den stygge ha erotisk utstråling, en lyte kan virke tiltrekkende.

Selvberging i 1920 og 2020

I dag blir Markens grøde ofte lest som en aktuell roman om småbruk og selvberging. I likhet med Hamsun kan samtidsforfattere flytte på landet og skildre det gode kroppsarbeidet der.

Som bymenneske legger jeg like mye merke til bristene i Hamsuns jordbruksevangelium. Den enfoldige Isak er manisk opptatt av å legge marken under seg. «Ingen var mindre astral», som Hamsun skriver. Isak har ingen bevissthet om naturødeleggelsene han indirekte bidrar til ved kjøp og salg av fjell til gruvedrift.

De mislykkede

Forfatteren vil at vi skal le av dem, men jeg får sympati med alle disse som mislykkes med nybyggingen i Markens grøde. Ekteparet som gir opp gårdsdriften og heller starter en kafé med losji nede i bygda. Jentene som vil til byen og ta seg arbeid. Isaks sønn, Eleseus, som liker å reise med dampskip, flanerer sammen med andre menn og mister interessen for kvinner.

Også Isak blir en mer slående karakter når han mot slutten av boken taper kreftene. Et fabelaktig parti skildrer hans kamp med en stor stein:

«Hva var dette, hadde han ikke brutt opp stener før? Var han blitt gammel? Pussig, hehe. Latterlig (...) Det var da en aparte tross og påståelighet hos en sten!»

Fortellingen er full av slike muntlige trekk (hehe, ho!, javel). Hamsun bruker ordtak og talemåter som virker komiske i dag. Alt mulig er «fakta sant» eller «bom konstant».

Poetisk og antisemittisk

Men aldri mister romanen sin poetiske grunntone. Isaks yngste sønn, Sivert, har særegne naturopplevelser som leder tankene til løytnant Glahn i romanen Pan.

Lyden av to ender kan «seile igjennom ham, en sødme, han sto tilbake med en tynn og fin erindring om noe vilt og deilig, noe tidligere opplevet, men utslettet. Han går hjem i stillhet, taler ikke om det, skvaldrer ikke om det, det var ulikt jordiske ord. Det var Sivert på Sellanraa, han gikk ung og alminnelig ut en kveld og opplevet dette».

Hamsun fotografert i 1914. Anders Beer Wilse

Så vakkert og stillferdig kan det sies. Ikke lenge etterpå dukker rasismen opp på nytt. Det holder ikke for Hamsun å hetse samer og svarte, mot slutten av boken legger han inn et sleivspark mot «jøden og yankeen» og peker dermed frem mot den antisemittismen han skulle bli en tydelig talsmann for.

Knut Hamsun egger til kritikk og nytelse i uskjønn forening. Å lese ham i 2020 gir en påminnelse om at rasismen har ynglet også i mesterlige kunstverk. Slik er i alle fall Markens grøde, fakta sant.


Ingunn Øklands liste: «Markens grøde» i tre versjoner


Markens grøde av Gunnar Sommerfeldt

Stumfilm fra 1921

Tilgjengelig på filmrommet.no og Youtube

Som stumfilm

Knut Hamsun var selv til stede da stumfilmen hadde premiere i 1921. Den danske regissøren Gunnar Sommerfeldt har omdannet romanens handling til en serie flotte tablåer. Interessant nok gir filmen et mindre fordomsfullt bilde av samene enn boken, blant annet fremstilles de som fremragende skiløpere som er fortrolig med det terrenget der Isak, ifølge Hamsun, skal ha vært «det første mennesket».

Filmen var forsvunnet i mange år, men ble restaurert i 2009 på bakgrunn av kopier som dukket opp i USA og Nederland.


Markens grøde lest av Karl Erik Harr

Lydbokforlaget, 2002

Tilgjengelig på strømmetjenesten Fabel

Som lydbok

Karl Erik Harr er mest kjent som maler, men han har også lest inn lydbøker. Markens grøde leser han på passende nordnorsk dialekt og med god diksjon. Han gjør en nennsom dramatisering av replikkvekslingene og blåser liv i datidens ordtak og muntlige talemåter.

Lydboken er til utlån som CD på Deichman. Da skulle man tro at den også ville være tilgjengelig på bibliotekenes egen strømmetjeneste, Allbok. Men det er den ikke. Bibliotekene er dårlig rigget for den stigende strømmebruken i befolkningen, blant annet av økonomiske grunner.

Les også

Sommerens strømmeguide for bøker: Utenlandske lydboktjenester vinner


Markens grøde av Knut Hamsun

Pocketbok fra 2009

Gyldendal forlag

Som pocketbok

Markens grøde utkom i 1917 i to bind. Nasjonalbiblioteket har førsteutgaven tilgjengelig i sin digitale bokhylle. Romanen er kommet i mange ulike utgaver gjennom årene, styr unna den utbredte pocketutgaven som kom i fire opplag fra 1969 til 1991, skriften er altfor liten. Jeg vil anbefale Markens grøde slik den står i Samlede verker fra 2009, utgitt i anledning av 150-årsdagen for forfatterens fødsel. Hele forfatterskapet ble da «varsomt revidert». Pocketversjonen kom i nytt opplag så sent som i fjor.

Les mer om

  1. Aftenposten Lørdag
  2. Knut Hamsun
  3. Rasisme
  4. Litteratur
  5. Samer

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Hvorfor feires ikke Hamsun mer i Norge? Svaret er Hamsuns politiske rolle og standpunkt.

  2. KOMMENTAR

    Jeg er ikke hvit. Jeg er pigmentmoderat.

  3. KOMMENTAR

    Den store overgangen få forberedes på | Anita Krohn Traaseth

  4. KOMMENTAR

    En utfordring til, så smeller det

  5. KOMMENTAR

    «Festivalsommeren 2021 finnes kanskje ikke for musikkbransjen»

  6. KOMMENTAR

    Norges største minoritet er også den mest oversette