Kommentar

Norge er en kunstnerisk mellomstasjon | Maren Ørstavik

Farvel, Petrenko og Miskimmon.

Annilese Miskimmon og Vasilij Petrenko trer av som ledere for henholdsvis Den Norske Opera og Oslo-Filharmonien i år. Dan Petter Neegaard / OFO.no

  • Maren Ørstavik

To musikalske toppsjefer forlater Norge denne sommeren, men koronaen snyter oss for avskjedene.

I mai skulle Vasilij Petrenko, sjefdirigent i Oslo-Filharmonien, tatt sitt musikalske farvel. På programmet: intet mindre enn Beethovens niende symfoni. Etter syv år pakker han ned pinner og partiturer og går videre til Royal Philharmonia Orchestra.

I slutten av april skulle Annilese Miskimmon presentert sin siste programnyhet før hun fratrer som operasjef i Bjørvika: Wagner-komedien Mestersangerne i Nürnberg. Etter bare tre år i jobben forlater hun skuten to år før tiden for å innta sjefsstolen ved English National Opera.

Oslo er en kunstnerisk mellomstasjon. Hvordan kom vi dit?

  • Interessert i klassisk musikk? Meld deg på nyhetsbrevet Aftenposten Klassisk for anmeldelser, nyheter og en ny spilleliste annenhver uke.

Oslo i verden

De to store nasjonalinstitusjonene Filharmonien og Operaen har ulike egenskaper som plasserer dem på det globale musikkartet:

Oslo-Filharmonien har kvaliteter som med jevne mellomrom klaffer så godt at de spiller på internasjonalt toppnivå – en bemerkelsesverdig bragd tatt i betraktning hvor svakt den klassiske musikktradisjonen står i Norge i forhold til land som Tyskland, Frankrike og selv Finland.

Operaen på sin side har gode tekniske og økonomiske forhold som legger til rette for å gjøre mer enn bare standardrepertoar på den gamle måten. I tillegg har de en håndfull gode, faste sangere som holder nivået oppe også når man ikke henter inn internasjonale stjerner.

Dette er et utgangspunkt som får mange sultne lederspirer til å se til Oslo. Men ingen av delene er helt nok til å holde de internasjonale topplederne her over lengre tid.

Når vi nå mister Petrenko og Miskimmon samtidig, er det et tegn på at byen er og blir et trappetrinn, i beste fall et springbrett, for ledere som vil opp og frem i verden.

Les også

«Griegs klaverkonsert kunne ikke ha fått en bedre løsning i 2020» | Maren Ørstavik

Halvhjertet innsats

Miskimmons ansettelse i 2017 skulle bli en rolig affære etter at forhenværende sjef Per Boye Hansen ikke fikk forlenget sitt åremål og reagerte høylytt blant annet i Aftenposten. Slik ble det ikke. Miskimmon gikk rett inn i pensjons- og ansattdebattene som gikk (og fortsatt går) på huset, og hun fikk musikksjef Karl-Heinz Steffens’ avskjedsbrev i fanget nærmest før hun hadde begynt.

På scenen roet det seg imidlertid. Miskimmons nye ideer inkluderte et knippe friksjonsfrie bel canto-operaer, (Donizettis Lucia di Lammermoor og Elskovsdrikken), en litt tyktflytende Spar Dame av Tsjajkovskij og tre korte enaktere av Puccini. Fine produksjoner, de fleste innleid av utenlandske kompanier, men ingen av dem styrket Oslo som operadestinasjon.

Det gjorde imidlertid Benjamin Brittens Billy Budd. Forestillingen ble en av Miskimmons få nyproduksjoner, regissert av henne selv. Med flotte stemmer, slående scenografi og en diger ubåt plassert på marmordekket foran inngangen tiltrakk den seg internasjonal oppmerksomhet – om enn av den blandede sorten. Synd det ikke ble flere slike anledninger.

Miskimmons periode – bare to fulle sesonger – er for kort til å ha hatt stor betydning. En halvhjertet satsing på norsk musikk ga konsertantversjoner av Fiflet Bræins Anne Pedersdotter og Irgens-Jensens Heimferd, pluss en varslet årlig festival for ny opera, VoEx, som kunne ha vokst til noe mer. Nå er de løse tråder som påtroppende sjef Randi Stene må velge om hun skal spinne videre på.

Les også

Anmeldelse av konsert med Lise Davidsen: Stor også i småformatene

Urimelige forventninger

Vasilij Petrenko fikk lengre tid med Oslo-Filharmonien, og som en stigende stjerne på dirigenthimmelen har han trukket med seg en del interesse. Høydepunktene inkluderer innspillinger av Skrjabin og Richard Strauss, en større Asia-turné og Proms-opptreden. Enkelte hjemmekonserter har også skapt begeistring.

Oppfatningene om Petrenko som musikalsk leder er likevel delt. Entusiasmen og formidlingsgleden sto i sterk kontrast til forgjengeren Jukka-Pekka Sarastes mer introverte podiestil, men energien hans fant seg liksom ikke alltid til rette i musikken som kom ut. Etter syv år var det musikerne selv som stemte nei til forlengelse av Petrenkos kontrakt.

Er Filharmonien blitt et bedre orkester under hans ledelse? Ikke spesielt. Men de er heller ikke blitt noe dårligere. Og forventningene knyttet til sjefdirigentrollen i Oslo-Filharmonien er bortimot umulige å oppfylle. Den evige letingen etter «en ny Mariss Jansons», sjefdirigent fra 1979 til 2000 og kreditert for nærmest egenhendig å ha løftet orkesteret opp på internasjonalt nivå, gir lite rom for suksess i mindre skala. Det kommer også til å bli påtroppende sjef Klaus Mäkeläs utfordring.

Les også

Mener Filharmonien aldri tok noe oppgjør med sin egen krigshistorie

Global boltreplass

I et globalt musikkmarked er det naturlig at folk flytter på seg. For Oslo-publikumet føles Miskimmons og Petrenkos steg videre til to store London-institusjoner litt som å bli forlatt til fordel for noe bedre – særlig i Miskimmons tilfelle, som knapt ga seg tid til å gi oss en skikkelig sjanse.

Men det vitner også om at Oslo har en rolle som boltreplass for potensielle ledere til institusjoner på enda høyere nivå. Selv legenden Jansons fikk sitt definitive dytt opp i eliteklassen gjennom sitt arbeid i her: Veien hans til topporkesteret Amsterdam Concertgebouw gikk gjennom Oslo. Å være springbrett er heller ikke et dårlig utgangspunkt – tvert imot er det kanskje en ideell situasjon for en litt perifer musikknasjon. Det gir armslag og rom for eksperimentering.

Nyansettelsene Mäkelä og Stene peker i to forskjellige retninger. Mäkelä er et navn som kommer til å tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet, og det vil bli utfordrende å holde ham i Oslo. Stenes ansettelse virker delvis motivert av at en norsk leder som er godt integrert i norsk operamiljø, vil være mer interessert i å bli ved institusjonen over lengre tid. Det er defensivt med tanke på Operaen som en internasjonal kulturspiller, men kan være akkurat hva den kranglete institusjonen trenger nå.

Uansett er det grunn til å ønske at både Mäkelä og Stene jobber mer systematisk med kvalitetene i organisasjonene sine enn hva forgjengerne deres har gjort. Det er fint med ettertraktede sjefer, men det er viktigere at lederen styrker institusjonen, enn at institusjonen styrker lederen.

Les mer om

  1. Oslo-Filharmonien
  2. Operaen
  3. Klassisk musikk
  4. Musikk
  5. Opera
  6. Oslo

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Det føles som et privilegium å tre inn i denne bygningen

  2. KOMMENTAR

    «Festivalsommeren 2021 finnes kanskje ikke for musikkbransjen»

  3. KOMMENTAR

    «Surrete utdeling – men riktig at Sigrid ble Årets Spellemann»

  4. KOMMENTAR

    «Litt tidlig å ta på festdressen, Abid Raja»

  5. KOMMENTAR

    «Dette er det siste en kollapset musikkbransje trenger»

  6. KOMMENTAR

    Cecilie Asker: Det er et sunnhetstegn at en forlagssjef kritiserer en bokanmeldelse i Aftenposten