Kommentar

Anita Krohn Traaseth: Den profesjonelle debattarenaen trenger en Rusken-opprydning

Er vi i ferd med å miste tilgang til samfunnsstemmer der milliarder av skattekroner forvaltes?

Jeg har selv utfordret handlingsrommet for den reelle ytringsfrihet. Det igangsatte krefter jeg inntil da bare hadde hørt om og sett på Netflix, skriver Anita Krohn Traaseth. Åge Peterson (illustrasjon)

  • Anita Krohn Traaseth
    Næringslivsleder og forfatter

Vi har nettopp hatt Norges første Rusken på nett-aksjon. Målet er å bygge opp en grasrotbevegelse som rydder opp i kommentarfeltene, legger til rette for åpne, konstruktive og trygge diskusjoner for alle. Det er bra.

Men det bør også ryddes i den mer profesjonelle samfunnsdebatten. Der søppelet er vanskeligere å se, men lukter like ille.

  • Majja Jansson (17) er en av dem som deltok i aksjonen «Rusken på nett»: På skolen sa ingen noe stygt til henne. Men hjemme tikket hatmeldingene inn.

«Generalen for politikerforakt»

I 2016 fikk generalløytnant Robert Mood utdelt Fritt Ords pris for å ha vist ytringsmot i kritiske debatter om Forsvarets rolle i samfunnet. I pressemeldingen sto det: «Robert Moods mange og debattvekkende bidrag er særlig viktige fordi vi lever i en tid da ytringsmulighetene for ansatte i flere deler av offentlig sektor er under betydelig press».

Flere av landets etablerte rikssynsere og politikere mente derimot at Mood med sin deltagelse i samfunnsdebatten misbrukte sin innflytelse og politiserte embetsmannsrollen. Ingen verdig prisvinner. Og da Mood skrev boken Ansvar i 2017, fikk han en ny tittel av en av landets fremste politiske redaktører: generalen for politikerforakt.

Selvfølgelig kan man være dypt uenig i Fritt Ords valg av prisvinnere og argumentere godt for det.

Men Fritt Ords prisbegrunnelse er en problemstilling som hadde fortjent mer plass, og for andre nivåer enn ledelsen i offentlig sektor.

Les også

Robert Mood: – Det har sikkert vært brysomt med en alternativ stemme.

På grensen til det handlingslammende

Slik jeg leste Moods bok, Ansvar, handlet den ikke om politikerforakt, men en dyp erkjennelse av at det å bære et stort lederansvar også innebærer å kjenne på følelsen av avmakt. Når handlingsrommet for å gjennomføre forbedring og endring blir trangt, på grensen til det handlingslammende, er det en problemstilling flere operative ledere kjenner seg igjen i.

Flere av Moods kritikere har aldri jobbet med operativt lederansvar i offentlig sektor. De er bestillere som politikere, eller observatører som kommentatorer. Dette har i høyeste grad en verdi i seg selv.

Men det er kanskje også derfor det Mood skriver blir så fjernt for dem. Så ubehagelig. Så potensielt farlig. Alternativet tror jeg er enda farligere. At vi ender opp med at ingen øverste ledere i offentlig sektor tør å dele sin innsikt og kritiske observasjoner mens de utøver sitt lederskap.

Kommentarfeltet mellom maktmennesker skjer i lukkede rom. Hvis det når sosiale kanaler, er det som direktemeldinger. Da det ble annonsert at jeg skulle delta på Moods boklansering, ble jeg oppfordret til ikke å stille.

Det minnet meg om filosof Einar Øverengets innlegg i Aftenposten september 2018. Han mente at vi er i ferd med å snu det grunnleggende prinsipp som er tilskrevet Voltaire: «jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det», til «jeg er dypt uenig i det du sier, og vil derfor hindre deg i å si det».

Les også

Det er bekymringsfullt at samfunnsdebatten i økende grad handler om at enkelte bør fratas muligheten til å ytre seg | Einar Øverenget

Må kunne heve stemmen

Som tidligere leder i offentlig sektor har jeg selv utfordret handlingsrommet for den reelle ytringsfrihet. I 2017 skrev jeg en kronikk i Aftenposten om hvorfor det er viktig for Norge å håndtere oljeparadokset annerledes. Det igangsatte krefter jeg inntil da bare hadde hørt om og sett på Netflix.

Anita Krohn Traaseth er lørdagsspaltist i Aftenposten. AFTENPOSTEN

Misnøye med, og bekymringsmeldinger om, innovasjonsdirektørens uttalelse om olje og gassektoren ble hevet opp til departementene, til Stortinget og ble tatt opp på styre- og eiermøte. Noen ønsket at jeg skulle slutte å skrive kronikker, andre mente det var viktig at oljeparadokset ble påpekt, og atter andre mente og jobbet aktivt for at jeg skulle forlate lederansvaret.

Så kan de som har vært lenge i det offentlige ordskiftet si: ja, slik er det, du må lære deg å navigere når du som leder hever stemmen offentlig. Det er jeg enig i. Men er det riktig at man også må være forberedt på å risikere å miste jobben når man mener noe om norsk økonomi og omstilling?

Skal vi akseptere at klimaet og konsekvensene for et kritisk blikk blir så kynisk og hardt at man velger å avstå fra å si hva man virkelig mener er viktig? At man må være generalløytnant, gå politikerskole, bruke millioner av skattepenger på PR- rådgivere, eller må ta et års studium i makt for å klare å delta?

Nei. Da har vi tapt.

Offentligheten mister tilgang

Ja, man skal kunne være dypt uenig med alle avsendere. Og man skal kunne kritisere både innhold og form ytringer presenteres på. Mye skal vi og bør vi tåle, og rolleforståelse må selvsagt kunne diskuteres, spesielt når man er leder med makt.

Men det er faktisk såpass krevende å delta i den norske samfunnsdebatten at mange velger å avstå. Det er ikke sunt for et demokrati at nøkkelpersoner i offentlig sektor, med innsikt de færreste har, som forvalter milliarder av skattepenger, ikke tør å heve stemmen.

At ledere ikke tør å si det de har på hjertet er én ting. At ikke offentligheten får tilgang til de innsikter bare de besitter, er verre. Hvordan skal «folk flest» da kunne ta stilling til det som skjer, og selv bidra til å styre samfunnet, slik demokratiet forutsetter?

Les også

Jo da, det vokser penger på trær | Anita Krohn Traaseth

Ytringsfriheten er under press

Hvor går grensene for offentlige lederes aktive deltagelse i samfunnsdebatten? Hvem setter disse grensene? Er det mulig å ytre noe som helst uten at det blir tolket på en måte andre tar til inntekt for et eller annet politisk ståsted?

Bør ledere i offentlig sektor kun forholde seg til lukkede møter, formelle innspillsrunder og underhånden samtaler som ikke finner sted? Og bør det være en generell regel om at ingen øverste ledere i offentlig sektor bør delta aktivt med refleksjoner, kritikk og undring rundt store samfunnsspørsmål mens de er utøvende ledere?

Rydding i massenes kommentarfelt er avgjørende, men vi kan ikke stoppe der. En Rusken-opprydning på den mer profesjonelle debattarenaen også kunne gjort seg.

For den er slett ikke så åpen og trygg at vi får tilgang på de vurderinger som gjøres der store samfunnsverdier forvaltes. Da får vi ikke kommet Fritt Ords bekymring for at ytringsmulighetene for ansatte i flere deler av offentlig sektor er under betydelig press til livs.

Les mer om

  1. Aftenposten Lørdag
  2. Lørdagsspaltisten
  3. Anita Krohn Traaseth
  4. Ytringsfrihet
  5. Robert Mood
  6. Samfunnsdebatt
  7. Fritt Ord

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Anita Krohn Traaseth: Hvor godt forberedt er en toppleder fra privat sektor på en offentlig lederrolle?

  2. KULTUR

    – Da jeg skrev kronikk i Aftenposten om oljeparadokset, mistet jeg nesten jobben

  3. KOMMENTAR

    Anita Krohn Traaseth: Som arbeidstager har jeg aldri betalt en fagforeningskontingent

  4. DEBATT

    Savnet etter mødre og mangfoldet i livet vi velger å leve

  5. KOMMENTAR

    Knut Olav Åmås: «Folk må rett og slett skjerpe seg»

  6. KOMMENTAR

    Vi er alle sosialdemokrater. Og bør derfor begrense innvandringen.| Kjetil Rolness