Kommentar

Kulturkritikken trenger også kritikk | Cecilie Asker

Det er et sunnhetstegn at en forlagssjef kritiserer en bokanmeldelse i Aftenposten, skriver kulturredaktør Cecilie Asker.

Men vi kommer ikke til å slutte å publisere omstridte anmeldelser.

  • Cecilie Asker
    Cecilie Asker
    Kulturredaktør
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

BAK FORSIDEN: Denne uken gikk Kari Marstein, forlagssjef i Gyldendal, hardt ut mot Aftenpostens anmeldelse av Wencke Mühleisens bok Redd deg selv, lille hjerte. I et debattinnlegg kommer Marstein med sterk kritikk av kvaliteten på anmeldelsen. Hun skriver at anmelderen ikke har forstått boken, og at anmeldelsen er «svakt tenkt og dårlig skrevet» til den grad at den ikke burde stått på trykk.

Det er et sunnhetstegn at en forlagssjef kritiserer en bokanmeldelse i Aftenposten. Det betyr at vi har en pågående debatt om kulturkritikken her til lands. Det er nødvendig for at kulturkritikken ikke skal stivne. Anmelderkorpset i Aftenposten har som oppdrag å felle dommer over andres verker, og det gjør de på en mektig plattform. Derfor må både avisen og anmelderne tåle å få kritikk tilbake, både på form, kvalitet og innhold.

1000 kulturanmeldelser i året

Årlig publiserer Aftenposten rundt 250 bokanmeldelser. Hvis man inkluderer de andre sjangrene, utgjør dette nærmere 1000 kulturanmeldelser i året. Det er derfor ikke uvanlig at det kommer tilbakemeldinger om at anmelderne ikke har forstått kunstens premisser eller kunstnerens intensjoner.

Det er veldig forståelig at en kunster eller utgiver, som har jobbet lenge med et verk, blir skuffet over en anmeldelse som ikke gjenspeiler det de selv opplever å ha skapt. Men det er ikke anmelderens oppgave å godta kunstnerens premisser.

Deres oppgave er å gi kvalifiserte vurderinger av kulturprodukter eller kulturopplevelser slik de fremstår for brukerne, for deretter å formidle dette til leserne.

Kulturkritikken skal bygge på kvalifiserte vurderinger og gjennomtenkte resonnementer, men det er ingen nøyaktig vitenskap. Det vil derfor ofte oppstå uenigheter om kvaliteten på vurderingene, og slik bør det også være. For i motsetning til i nyhetsjournalistikken er avsenderen av en anmeldelse fri til å styre meningsinnholdet selv.

Les også

Kritikken er fortsatt en bærebjelke i kulturjournalistikken

Bidra til en levende kulturdebatt

Som kulturredaktør vil jeg aldri legge føringer for meningsytringene i en anmeldelse. Jeg ville heller ikke gjøre kvalitetsvurderinger av anmelderens meninger eller overprøve deres vurderinger. Det er helt avgjørende for kulturkritikken at anmelderne står fritt til å mene det de vil. Noe annet vil uthule kulturkritikken som institusjon.

Med kulturkritikken ønsker Aftenposten ikke bare å gi en guide til hva som er bra og dårlig kultur, men like mye å bidra til en levende kultur- og samfunnsdebatt. Vi stiller strenge krav til våre anmeldere når det kommer til kunnskap, formidlingsevne og habilitet. Leserne skal være trygge på at anmelderne ikke har noen bindinger eller særinteresser som påvirker det de skriver. Det er ikke et mål at leseren alltid er enig med anmelderen. Man trenger heller ikke engang å like det man leser.

Så for å svare på spørsmålet Marsteins debattinnlegg «Hvordan kunne Aftenposten sette en så dårlig anmeldelse på trykk?»: Vi ønsker kritikk av vår kulturkritikk velkommen. Det er jeg helt sikker på bare bidrar til å gjøre oss bedre. Men vi kommer ikke til å slutte å publisere omstridte anmeldelser.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Debatt
  3. Kulturdebatt