Det er to årsaker til at 1. mai står høyt på min agenda i år
I morgen er det 1. mai igjen. Trenger vi fortsatt markering av arbeidernes internasjonale kampdag i Norge?
Har du lederansvar, er 1. mai også en dag som fortjener din respekt, skriver Anita Krohn Traaseth.
Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.
Hvor interessant blir det med enda en refleksjon rundt dette temaet, tenkte jeg da jeg sendte av gårde en DM på Facebook til kulturredaktøren i Aftenposten. Siden 1890 har vi markert 1. mai i Norge og skrevet om den like lenge. Men det måtte handle om 1. mai denne gangen.
Ikke fordi jeg alltid har hatt et brennende engasjement for arbeidernes kampdag. Det ville være løgn å påstå det. Jeg har til og med ment at den norske markeringen til tider har vært noe ekskluderende og fortidsrettet. At den ikke har vært tilgjengelig for eller inkludert, alle arbeidere. Spesielt ikke kunnskapsarbeidere i privat sektor.
Les hele saken med abonnement
