Sps «bygdevekstavtaler» vil neppe snu strømmen til byene

Senterpartiet har fått monopol på å være mot sentralisering og for en levende landsbygd. Problemet er bare at de forslagene partileder Trygve Slagsvold Vedum fremmer, neppe vil virke.

Vedum vil erstatte dagens byvekstavtaler med «bygdevekstavtaler». En byvekstavtale er i dag et samarbeid mellom staten, kommunen og brukerne om å bygge ut bedre veier, flere sykkel- og gangstier og et bedre kollektivtilbud i byene.

En «bygdevekstavtale» er derimot noe helt annet, den har lite med samferdsel å gjøre.

Fra by til bygd?

Bygdevekstavtalene skal finansieres ved å ta 12 milliarder fra byvekstavtalene, og Senterpartiets leder sier pengene « … skal skape næringsutvikling, arbeidsplasser og befolkningsvekst i kommuner som sliter». Han poengterer at midlene ikke skal gå til « … regulær drift, men støtte til prosjekter som øker sysselsettingen, skaper næringsvirksomhet og bedre infrastruktur».

Dette er med andre ord mer av det som Innovasjon Norge allerede driver med, men nå skal midlene øremerkes de kommunene som har størst problemer. Og det hele skal ha et nytt navn. Dette er i og for seg et interessant forslag, men hva er egentlig diagnosen bak forslaget?

Den mislykkede «Nærpolitireformen» er et eksempel på at Senterpartiets kritikk av sentraliserende tiltak har mye for seg. Men selv om sentralisering i offentlig regi er svært synlig, så er det andre og større krefter som gjør det vanskelig for endel små kommuner å holde på folketallet og skape nye arbeidsplasser.

• Les også: Sp kan havne på vippen i Oslo

Virker distriktspolitikken?

I 1946 bodde halvparten av Norges befolkning i spredtbygde strøk, mens den andre halvparten holdt til i tettsteder og byer. I 1960 var tallene dramatisk endret, 2,1 av landets 3,6 millioner innbyggere holdt til i byer og i tettsteder. Det ble sett på som et problem. Derfor startet Norge med en aktiv distriktspolitikk på 1960-tallet. Men etter 60 år med aktiv distriktspolitikk bor nå 82 prosent i tettsteder og byer. Sagt på en annen måte: Distriktspolitikken får ikke folk til å holde seg i distriktene.

De egentlige årsakene

Så hvorfor fungere distriktspolitikken så dårlig som den gjør? En forklaring er utdanningsrevolusjonen og veksten i kunnskapsarbeidsplasser. I dag tar det store flertall høyere utdanning, og når man først har tatt en grad, ønsker man også å bruke sin kompetanse. De arbeidsplassene finner du i større grad i byene enn på landet. Derfor må vekst i distriktene skje gjennom at det finnes arbeidsplasser som matcher befolkningens utdanningsnivå.

En annen forklaring ligger i omfanget av tjenestetilbud. Hvem vil bo et sted der det ikke finnes svømmehall, kor, helsestudio, kino, bibliotek, kafeer, fysioterapi og legesenter? Dessuten liker de aller fleste mennesker at det finnes folk i gatene. Og ikke minst foregår det en kulturell urbanisering. Spesielt yngre mennesker har det urbane livet som ideal.

Hvis vi godtar disse premissene, hvordan skal da en politikk som kommer distriktene til gode, utformes? En mulighet er å lære av de stedene som får det til, og de er det mange av i Norge. Et eksempel er Ulsteinvik, senter i Ulstein kommune i Møre og Romsdal.

Ulsteinvik er et helt annet sted enn for 30 år siden. Det er blitt en liten småby, med kulturhus, leilighetsbygg, fine offentlige funksjoner, stort tjenestetilbud og mye handel. Den vellykkede maritime næringen – verft og mere til – i kommunen har trengt et urbanisert Ulsteinvik. Det er slik kommunen kan tiltrekke seg arbeidskraft og holde på folk. Ulsteinvik er et eksempel på et sted der veksten er basert på en kompetansekrevende næring som konkurrerer internasjonalt, samt politikere og byråkrater som driver avansert by- og tettstedsutvikling. Det er med andre ord vanskelig å skille byutvikling fra næringsutvikling. Ulsteinvik er bare én av mange norske småsteder som tar slike grep, og som lykkes.

Byene i seg selv skaper arbeidsplasser

I 1969 utga den amerikanske forfattere og aktivisten Jane Jacobs boken «Cities and the Wealth of Nations». Jacobs snudde opp ned på den tradisjonelle samfunnsøkonomiens oppfatning av hva som skaper vekst.

Hennes poeng var at byene i seg selv var forutsetningen for økonomisk utvikling, ikke resultatet av den. I byene oppstår kunnskapsflyt mellom folk, og det dannes miljøer som bidrar til at ulike aktører og næringer gjødsler hverandre. Disse fenomenene er etter hennes oppfatning koblet til byenes tetthet, samt variasjon både i bygningsmasse, funksjoner og folk.

Mye av forskningen innenfor byutvikling de siste tiårene har handlet om å teste Jacobs’ påstander. Det er kommet en strøm av resultater, og i dag virker det temmelig godt fundert at byene er blitt stadig viktigere for nyskapning og nyetableringer.

Studier viser at jo mer kunnskapsintensivt et samfunn blir, desto viktigere blir det at folk med høy kompetanse er fysisk nær hverandre.

Naturressursene er fortsatt ekstremt viktige for norsk velstand og velferd, men som alle de vellykkede distriktsbyene i Norge demonstrerer: Urbaniseringen er en del av løsningen. Ikke problemet. For alle som har reell interesse av at hele landet fungerer godt og gir gode livsvilkår for folk, kan det være en idé å forsøke å løse grunnleggende problemer med noe annet enn mer penger.

Det er der bikkja ligger begravet.

Senterpartiet bør omfavne ideen om den vitale småbyen og ikke holde fast ved ideen om alltid å spre alt. Tetthet er et gode i et skrint befolket land.