Kommentar

Trøste og bære | Finn Skårderud

Selvsagt trenger vi åpenhet. Men åpenhet kan også være en risiko.

Forfatteren Elizabeth Wurtzel døde 7. januar 2020. Hun ble 52 år gammel. Hennes banebrytende bok «Prozac Nation» var et selvportrett med mørke ringer under øynene, et litterært rock & roll-album om å være ung og plaget, mener Finn Skårderud. Dan Callister/REX

  • Finn Skårderud
    Forfatter, psykiater og professor, direktør ved Villa SULT

Det nye tiåret begynte mentalt bratt. Det startet med en direkteoverført begravelse på statskanalens TV.

Finn Skårderud er forfatter, psykiater, professor og stifter av Villa Sult. Han skriver jevnlig for Aftenposten. Trond Isaksen

Det har på veldig mange vis gått fremover med helsen vår. Men ikke med den mentale. Det er lite annet som stjeler så mye god velfungering som dårlige nerver. Det gjelder på hele kloden. Og det gjelder særlig angst og depresjon.

7. januar fikk vi så vite at den amerikanske forfatteren Elizabeth «Lizzie» Wurtzel var død, 52 år gammel. Hun er mest kjent for Prozac Nation fra 1994. Forfatteren ble raskt en internasjonal depressiv stjerne med sin rapport om å være ung og vanskelig. Boken ble svært viktig for mange, et regelrett globalt fenomen.

Les også

«Hvordan forklarer vi selvskading?». Det spør Finn Skårderud og Bente Sommerfeldt.

Åpenheten kan bli grenseløs

Selvsagt trenger vi åpenhet. Sinnene våre har slektskap med fallskjermer. De virker best når de er åpne. Vi er absolutt i ferd med å åpne opp, og mange som led i stillhet, sier nå ifra. Den gode åpenheten handler om motet til å overskride sin egen skamfølelse.

Det er viktig for en selv. Men som rollemodell det er også viktig for andre. Våger én, våger flere.

Men åpenhet må kvalitetssikres. Man trenger ikke være lege for å vite at det som virker også kan ha bivirkninger. Åpenhet fungerer best i trygge rom. Terapi er ment å være et slikt rom. Der er den delte åpenheten selve metoden. Vi er to om det. Men terapi er en meget begrenset ressurs.

Åpenhet kan også være en risiko. Den kan bli vond om den blir grenseløs. I stedet for å bygge ned skammen, kan det bli mer skam. Hensynsløs ærlighet kan også ramme andre. Åpenheten trenger rammer, en hensikt – og gode former – slik at den ikke bare blir en utagering.

Nye sosiale medier byr i slike sammenhenger på det beste og det verste. At vi er skjermet bak skjermer kan senke skamterskler, men også fremme skamløshet. Mennesker har tatt sine liv av både for mye og for lite.

Les også

«Kvinner gråter mer, men hvorfor», spør Nina Kristiansen

Det var mytestoff i henne

Skal vi bære oss selv, trengs også god respons i gode møter. Vi blir ikke oss selv av oss selv, men via møtene med andre. Når vi er genuint interessert i hvordan vi har det inni oss, bør vi ha et særlig fokus på hvordan vi har det mellom oss. Kvaliteten på møteplasser som familie, skole, arbeid og landsbyen er avgjørende for psykisk helse.

Men det behøver ikke alltid å være fysiske møter. Ikke minst blir vi skapt gjennom språket som møteplass. Åpenheten kommer stort sett med en fortelling. Gode litterære tekster kan gi form til psykisk smerte som kan oppleves formløs og språkløs hos oss. De kan bidra til gjenkjennelse – og trøst.

Elizabeth Wurtzel fotografert i 1998. Da var hun 31 år gammel. Claudio Bresciani/FLT-PICA Code

Da er vi tilbake ved Elizabeth Wurtzel. Depresjon er en universell menneskelig erfaring. Men humør tar også form av sin tid. Elizabeth Wurtzel brukte i Prozac Nation sin tidsånds bilder og referanser. Boken er et selvportrett med mørke ringer under øynene, et litterært rock & roll-album om å være ung og plaget.

Det var mytestoff i henne. Vellykket og vanskelig, flinkest og sykest i klassen, Harvard og akuttavdelingen, høy intelligens og selvskade.

Les også

«Vær stolt av vinternettene dine», skriver Kathrine Aspaas

– Depresjon er en narsissistisk greie

Den selvbiografiske memoar-romanen «Prozac nation» kom første gang ut i 1994. Den ble et internasjonalt fenomen. Courtesy of Riverhead via Penguin

Sylvia Plaths The Bell Jar hadde fått en tidsmessig ajourføring. Elisabeth Wurtzel gikk brått over fra å være en trist pike til å bli en stemme andre kunne lene seg mot.

Wurtzel og jeg kjente hverandre gjennom tjue år, og flere av møtene ble til mine intervjuer med henne.

– Jeg ville lage et portrett akkurat slik jeg var midt i en mental krise: vanskelig, krevende, umulig, umettelig, selvsentrert og grådig. Depresjon er en svært narsissistisk greie, en selvopptatthet som gjør at man blir helt stengt inne i seg selv, sa hun til meg ved et jubileum for Prozac Nation.

Hun var meget god med ord – og hun visste det. Skriver man godt, kan man lykkes med å få frem det universelle i det spesielle. Detaljer kan nettopp bidra til å løfte frem det allmenne.

– Jeg har møtt mange som sier at jeg har skrevet deres historie. Så har de fortalt sin historie, og det er slett ikke min historie. Men de har allikevel funnet en gjenklang. Jeg trodde jeg var så spesiell som tenåring. Men så viste det seg at jeg var ganske vanlig. Ungdom og depresjon ligner på hverandre.

Les også

Foreldrene er negative og likegyldige til sønnens liv. Nå vil han bryte all kontakt. Les Frode Thuens svar.

Kunne tåle smerte

De siste gangene vi møttes, sa hun at hun hadde det bra, til tross for vissheten om brystkreft. Jeg har lært meg å tåle smerte, sa hun. Og til forskjell fra det kaotiske mennesket jeg møtte aller første gang, kom hun presis til avtalene.

Den dagen Elizabeth Wurtzel ble født i New York, var Light My Fire øverst på hitlistene i USA. Nummer én i England var All You Need Is Love.

Takk for tekstene Lizzie.

Les mer om

  1. Finn Skårderud
  2. Depresjon
  3. Psykisk helse
  4. Litteratur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Japan satser stort på skogen som folkemedisin

  2. NORGE

    «Jeg var veldig glad i deg. Du var et helt usedvanlig menneske.»

  3. A-MAGASINET

    Gabriella (31) solgte sex og var narkoman. Så tok hun gaten tilbake.

  4. A-MAGASINET

    Da til og med sykepleierne gråt, skjønte hun at det var ille. Men Jorun Skouverøe gjør alt for å leve som før.

  5. KOMMENTAR

    «Matilda Gustavsson gir oss en verdig avslutning på #metoo-bokåret»

  6. KOMMENTAR

    I en tid der «politisk korrekt» er blitt et skjellsord, er det ikke lett å være Anne-Cath. Vestly