Kommentar

Knut Olav Åmås om ytringskultur: «Folk må rett og slett skjerpe seg»

Ytringskulturen i Norge i dag kan bare forbedres nedenfra, ikke ovenfra. Det må gjøres av folk flest, ikke av lover, reguleringer, politi og domstoler.

Åge Peterson (illustrasjon)

  • Knut Olav Åmås
    Spaltist, direktør i Stiftelsen Fritt Ord

Jeg ser to problemer og to løsninger når jeg komprimerer dagens trøblete ytringsdiskusjoner om tilstanden i uredigerte sosiale medier og kommentarfelter i redigerte medier.

Problem 1: Ytringsdebatter handler om ytterligheter

«Ytringsfriheten» blir tatt som et slags gissel, og «debatt»-begrepet ofte brukt om ren sjikane og hets. På den ene siden blir ytringsfriheten misbrukt for å forsvare massiv trakassering som skader ytringskulturen. På den andre siden blir den dessverre, som reaksjon, begrenset av stadig nye ekskluderinger av meninger, ytringer og personer noen forakter.

Men flere og flere orker ikke mer hat på repeat, og for etniske minoriteter er det spesielt ille. Selv som ytringsfrihetsfundamentalist frykter jeg dette debattklimaet, med et så massivt fokus på ytringskulturens ytterkanter, som ikke speiler de aller fleste nordmenns forhold til det frie ord. Grenseoverskridelsene kan føre til juridiske innstramminger. Og når man først begynner å luke blant meninger og ytringer ut fra innholdet i dem, finner man lett stadig nye begrunnelser for hva som bør bort.

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord og fast spaltist i Aftenposten

Les også

Anita Krohn Traaseth: Den profesjonelle debattarenaen trenger en Rusken-opprydning

Problem 2: De viktigste ytringsvilkår belyses for lite

Altfor lite synlig blir samtidig de ytringsfrihetsvilkårene som ligger i systemene og strukturene, og endringene som kommer snikende, gradvis og umerkelig. De siste 12-14 år er ytrings- og pressefriheten blitt innskrenket i flere land, også europeiske demokratier. Like bekymringsfullt er både staters og private selskapers omfattende overvåking, enorme akkumulering av informasjon om borgerne og sterke inngrep i personvernet.

I Norge er varsling blitt et større tema de siste fem år, men det er ikke blitt enklere å være varsler. Tvert imot, varslere opplever mer av represalier. Den allmenne ytringskulturen i arbeidslivet er også presset. Særlig i offentlig sektor er det blitt vanskelig å ytre seg kritisk om egen sektor.

Journalistikkens endrede rammer er òg verdt å nevne. De kraftige nedbemanningene og kostnadskuttene vil føre til at flere tunge stoffområder ikke lenger blir prioritert og mye makt ikke lenger blir gransket. Det truer journalistikkens rolle i samfunnet.

Så til de to løsningene. Jeg er skeptisk til den første, men har tro på den andre, som dessverre er den mest krevende.

Løsning 1: Mer aktiv bruk av lovparagrafer og straff

Paragraf 185 i straffeloven blir mer anvendt i dag. Den retter seg ikke bare mot rasistiske ytringer, men forhånende, ringeaktende og diskriminerende utsagn, som det heter, basert på etnisitet og hudfarge, homofil orientering, religion og nedsatt funksjonsevne.

Konkrete trusler og oppfordringer til vold, personforfølgelse, rikets sikkerhet og privatlivets fred er dekket av andre lovparagrafer. For ytringsfriheten er ikke absolutt, selv om enkelte tror det. Den har noen nødvendige juridiske begrensninger.

Sist uke kom et diskusjonsinnspill om temaet fra 18 samfunnsdebattanter som oppfordrer Stortinget til å oppheve paragraf 185. De mener den er så vag at den fører til selvsensur i ordskifter om kontroversielle temaer fordi «det ikke er mulig å vite hvilke rene meningsytringer som kommer til å bli rammet».

Vel, en del vet vi - den skal ramme det groveste av hatefulle og diskriminerende ytringer. Den 50 år gamle paragrafen har en sterk symboleffekt ved det klare vernet den uttrykker, ikke for individer som har opplevd noe, men faktisk for samfunnet selv og spesielt utsatte grupper. I dagens situasjon er det uklokt og uaktuelt å fjerne den. Og det er umulig å se at den har en kvelende effekt på offentlig debatt, for å si det forsiktig. Noen trenger åpenbart mer selvsensur.

Paragraf 185 trengs, men må brukes med forstand, i de tydeligste sakene - for eksempel når intet politisk budskap finnes, bare utålelig sjikane og forfølgelse. Hatytringsdommene fra de siste årene bør for øvrig snart analyseres under ett - legger de terskelen riktig i et samfunn som er på verdenstoppen i ytringsfrihet?

For hatprat-lover har også diskutable funksjoner og virkninger, som den amerikanske juristen og menneskerettsaktivisten Nadine Strossen gjør rede for. I dag ser vi i tillegg et nytt fenomen vokse frem, kommersielle, globale giganter som Facebooks samarbeid med statsmyndigheter for å bekjempe hatprat. Det er også prinsipielt urovekkende.

Løsning 2: Bred innsats for en bedre ytringskultur

Det er ytringskulturen i praksis som er problemet i dag, ikke ytringsfriheten i lovverket. Men hva hjelper? Handlingsplaner? Neppe. Holdningskampanjer? Nei.

Nylig lanserte en rekke organisasjoner en nettoffensiv med navnet «Rusken på nett». Den har tyngde, men hvorvidt den i motsetning til andre kampanjer vil føre til noe som helst, kommer an på om organisasjonene nå har konkrete planer for oppfølging, i sosiale medier-debattene og i de råeste kommentarfeltene. Det krever mange kunnskapsrike mennesker med mye tid for å gjøre flere nettdebatter meningsfulle. «For å lykkes med dette må hele samfunnet - du og jeg - bruke våre stemmer», hevder «Rusken på nett». Det er banalt, men riktig.

Av alle disse grunnene er en ny offentlig utredning om ytringsfrihet en selvfølge 20 år etter Francis Sejersteds. Spørsmålet er bare hva målene skal være. Måtte den bli like skjellsettende i de prinsipielle drøftingene og begrunnelsene som Sejersteds er. Den bør komme med ideer og forslag, men selv en knallgod og skarp utredning kan ikke i seg selv styrke det vi er så avhengige av for kritisk og saklig å diskutere presserende samfunnsproblemer: en maksimalt åpen og rasjonell ytringskultur.

Dét kan bare en langvarig, kollektiv innsats nedenfra, ikke ovenfra, gjøre. Folk flest som vil ha redigerte offentligheter må ta tyngre ansvar, og reagere overfor de adskillig færre folkene som reduserer ytringskulturen med massiv, forfølgende sjikane og hets. Så konklusjonen er like enkel som vanskelig:

Folk må rett og slett skjerpe seg.

Les mer om

  1. Aftenposten Lørdag
  2. Lørdagsspaltisten

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Kronikk: Språklig søppel er en trussel mot demokratiet

  2. LEDER

    Aftenposten mener: Hatparagrafen bør bestå

  3. KOMMENTAR

    Anita Krohn Traaseth: Det bør ryddes i den profesjonelle samfunnsdebatten

  4. DEBATT

    Sterkt misvisende informasjon i opprop

  5. POLITIKK

    Grande oppnevner ny ytringsfrihetskommisjon

  6. KULTUR

    – For 20 år siden var jeg mot ytringsfrihetskommisjonen, sier kulturminister Abid Raja. I dag la han frem sin egen.