Kommentar

Nei, musikken var ikke mye bedre før

Det finnes sannsynligvis like mange måter å oppsummere det musikalske tiåret på som det finnes musikkskribenter.

Det var masseproduserte megahits før også. Fra min egen oppvekst for eksempel det tyske technobandet Scooter, skriver vår musikkanmelder Eivind August Westad Stuen. Markus Schreiber, AP/NTB scanpix

  • Eivind August Westad Stuen

Ole-Martin Ihle våknet opp etter nyttår med en trang til å peke på hvor mye bedre musikk var før i tiden. Jeg er ikke så sikker på det.

I VG skriver Ihle om den ekstreme standardiseringen av moderne popmusikk: Bander av låtskrivere snekrer sammen hit etter hit basert på nøye beregnede formularer, mens artisten selv poserer på Instagram. Deretter mates produktet til lyttere via digitale kanaler. Låten forbrukes, neste hit er allerede på vei, skåret over samme lest.

Dette er en maskin det er verdt å snakke om, og Ihles argumenter er noe spesielt vi yngre musikkelskere burde ta til oss. «Popmusikk som høres ut som den er skrevet av Westerdals-studenter» er allerede blitt et av mine mitt favorittsitater fra tjuetallet.

I etterpåklokskapens lys er det lett å late som at vi alle bare hørte på Nirvana og Björk. Fredrik Sandberg, NTB scanpix

Kan Ed Sheeran være vår Elvis?

Hvordan denne mekanismen skal underbygge premisset om at musikk var bedre før, er derimot mer uklart. Jeg husker masseproduserte megahits fra N'Sync og Scooter fra min egen oppvekst, uten at de representerer hva jeg tenker på som musikken fra tiåret.

Eldre lesere husker garantert popartister med milliardinntekter og en tvilsom grad av talent fra sin egen ungdom. Men historien har en tendens til å glemme disse, og i etterpåklokskapens lys er det lett å late som at vi alle bare hørte på Nirvana og Björk. Eller Elton John og Madonna, som Ihle bruker som eksempler på god pop fra tiden da musikk tilsynelatende betydde mer.

Ed Sheeran er kanskje ikke vår tids Elton John, men kan han være vår Elvis? Og er det i det hele tatt noen vits med slike historiske sammenligninger hvis det vi vil ha er egenart? Er Sigrid vår tids Nora Brockstedt?

Er Sigrid vår tids Nora Brockstedt? Monica Strømdahl

All musikk må ikke revolusjonere

Ole-Martin Ihle gir skylden til hiphop, som i hans ører tilsynelatende kun handler om posering og repetisjon. Det stikker i brystet. Jeg hører ikke mye rap selv, men jeg fikk jo med meg Kendrick Lamar. Der har du en artist som kan representere et tiår minst like godt som Madonna.

I en tid hvor alt fra toalettbesøk til barneoppdragelse skal effektiviseres og standardiseres, er det ikke overraskende at det samme skjer med popmusikken. Formelen som gir ønsket resultat, er funnet, og det vil nok bli mer og mer merkbart i årene fremover.

Hitmakerne er blitt «flinkere» til å se hva som fenger, slik at man slipper nytenkning.

Likevel har fenomenet alltid vært der. Sett på en hvilken som helst reggae- eller blueslåt, og jeg er sikker på at du vil høre noen fellestrekk. Og det er ikke noe galt i det. All musikk må ikke revolusjonere.

Man kan faktisk ha en dyp og ektefølt lidenskap for Ed Sheeran, tro det eller ei.

Eivind August Westad Stuen. Olav Olsen

Låter snekret sammen på soverommet

Jeg skrev nylig selv en tiårsoppsummering for nettblekka Rapsode. Der endte jeg opp med motsatt konklusjon av Ihle, nemlig at musikk aldri har vært mer variert og mangefasettert.

«10-tallet lød som alle foregående tiår spilt av samtidig,» skrev jeg.

Jeg tror påstanden om at musikk er blitt mer homogen skyldes at det blir produsert så enormt mye. Man kan for all del problematisere hvordan Sheeran og Katy Perry ødelegger musikalsk innovasjon mens Spotifys algoritmer skaper monopoler. Det er kjipt.

Samtidig ser vi at de digitale plattformene ikke bare skaper musikalske ekkokamre, de gir også nye muligheter til uetablerte artister. For meg var det dette forrige tiår handlet om. For aldri har det vært lettere å finne nye artister med spennende ideer, også på hitlistene. De er bare et tastetrykk unna hvis du er villig til å høre.

Musikk betyr fremdeles noe, også for oss unge. Å spekulere i at vi ikke lytter med samme glede og intensitet som tidligere generasjoner, er et dårlig argument.

Ta for eksempel det lille, norske bandet brenn. som har fått flere hundre tusen avspillinger på strømmetjenesten. Peanøtter sammenlignet med gigantene, men ta et skritt tilbake og tenk over at to gutter som så vidt har passert tjue har nådd ut til en hel generasjon med låter de snekret sammen på soverommet.

Det synes jeg er kult.

Det lille, norske bandet brenn. har fått flere hundre tusen avspillinger på Spotify. Isak Jenssen

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Les mer om

  1. Musikk
  2. Generasjon
  3. Ed Sheeran
  4. Elton John
  5. Katy Perry
  6. Madonna

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Ja, popmusikken VAR bedre før

  2. KULTUR

    En pangstart på musikkåret fra Aiming For Enrike

  3. KULTUR

    Anmeldelse av Elton John-biografien: Et hysterisk liv!

  4. KOMMENTAR

    Jahn Teigen: Entertaineren som skinte sterkere enn de andre

  5. KULTUR

    Nytt album fra The Weeknd: Dette var da overraskende fint

  6. KULTUR

    Nytt fra Harry Styles: «Høy klasse»