Kommentar

Ingunn Økland: Vigdis Hjorths litterære metode

Vigdis Hjorth bruker private dokumenter i en utstrekning som er problematisk også for forlaget Cappelen Damm.

Persongalleriet i romanen "Arv og miljø" lar seg enkelt identifisere, skriver Ingunn Økland.
  • Ingunn Økland
    Ingunn Økland
    Kommentator og hovedanmelder
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvor mye må være oppdiktet for at en roman skal fremstå som fiksjon?

I Arv og miljø av Vigdis Hjorth har de fleste karakterene oppdiktede navn. Historien er filtrert gjennom en subjektiv fortellerstemme. Men fiksjonaliseringen ser faktisk ut til å stanse der.

Les også

Les kommentaren som startet debatten: Litteraturen er på villspor

Persongalleriet lar seg enkelt identifisere for lesere som kjenner familien. Man behøver ikke engang kjenne dem for å finne sammenfall på sentrale punkter.

Eksempelvis et det store likhetstrekk mellom yrkesvalget i roman og virkelighet for minst to søsken. Farsfiguren i romanen dør og begraves omtrent samtidig med forfatterens egen far. Hjorth har endret begge datoer med to dager.

Ikke bare persongalleriet er det samme i roman og virkelighet. Forfatteren bruker private dokumenter i utstrakt grad. Jeg mente det var problematisk da Karl Ove Knausgård i sjette bind av Min kamp siterte fra sin e-postkorrespondanse med onkelen Bjørge Knausgård. Sitatpraksisen i Arv og miljø er av en helt annen alvorlighetsgrad.

Hjorth bruker brev, meldinger og e-poster skrevet av andre. Enkelte steder er andres tekster gjenfortalt og fortløpende kommentert av fortelleren.

Foto av faren

Det groveste overtrampet ligger i bruken av seremoniprogrammet fra bisettelsen av forfatterens far.

Les også

Les nyheten: Hjorth bretter ut detaljer fra farens begravelse

Her siterer hun ikke direkte, men gjengir og raljerer over et kjærlighetsdikt moren har skrevet til sin ektemann gjennom et langt liv.

Hvis noen fremdeles skulle være i tvil om at faren identifiseres, så skildrer hun for sikkerhets skyld programmets foto av ham.

Oppgi kilder?

Skjønnlitteraturen er full av sitater. Det har den alltid vært. Spørsmålet er når det blir problematisk.

Vigdis Hjorth har tidligere vært anklaget for plagiat. Professor Bjørn Kvalsvik Nicolaysen mente hun siterte for mye av forfatteren W.G. Sebald i romanen Tredje person entall (2009). Han mente hun burde ha oppgitt kilden.

Hjorth innrømmet umiddelbart gjenbruken. Hun erkjente å være inspirert av Sebald. Det springende punktet, argumenterte Hjorth, er hvor sterkt den nye teksten lener seg på inspirasjonskilden.

Noteapparat

Jeg deler det synspunktet. Forfattere henter setninger, bilder og motiver fra hverandre hele tiden. Bevisst eller ubevisst. Det behøver ikke å være et problem.

I Arv og miljø har Hjorth likevel endret praksis – kanskje fordi hun uansett opplevde anklagene som ubehagelige. Bakerst i boken finner vi et lite noteapparat der forfatteren forklarer hvordan hun siterer eller baserer visse avsnitt på forfattere som Tove Ditlevsen og Rolf Jacobsen.

Forlagets ansvar

Det må bety at forfatter og forlag ønsker å være redelige i bruken av andres materiale. Men de mener tydeligvis at en slik redelighet kun skal gjelde for offentlige tekster. Er tekstene av privat karakter, må Hjorth og Cappelen Damm mene at det er fritt frem for sitering, bruk og misbruk.

Det er en tvilsom posisjon – også i skjønnlitterær sammenheng.

Og det er nettopp denne grenseløse bruken av virkeligheten som har fått meg til å stanse opp ved Arv og miljø. For denne gangen kom virkelighetslitteraturen med en anklage om kriminelle forhold. Der Knausgård beskriver en skremmende far, er farsfiguren en voldtektsmann hos Hjorth. I romanen er det andre familiemedlemmer som bestrider hennes versjon, noe som skaper en dyp splittelse.

Selv vil jeg ikke ta stilling til troverdigheten av den incesthistorien forfatteren skildrer i Arv og miljø. Men hennes litterære metode er ytterst problematisk.

Les mer om

  1. Virkelighetslitteratur
  2. Vigdis Hjorth
  3. Karl Ove Knausgård