Verdig avslutning på #metoo-bokåret

Varslere i ulike #metoo-saker opplevde en backlash i både bøker og rettsvesenet denne høsten. Matilda Gustavssons journalistiske arbeide er et glitrende eksempel på at grundighet varer lengst.

Med omslag i lysende neon-oransje, som en slags fargemessig hyllest til nylig avdøde Sara Danius, er Matilda Gustavssons Klubben. En granskning sist ut av bøkene som man kan plassere i #metoo-seksjonen denne høsten.

Klubben er det man kan kalle litterær reportasje. Her får vi detaljene rundt Gustavssons journalistiske avsløring av en av de største #metoo-sakene i Sverige – de mange anklagene om seksuell trakassering og overgrep fra kulturmannen Jean-Claude Arnault.

Den opprinnelige reportasjen sto på trykk i Dagens Nyheter i 2017 med både åpne og anonyme kilder. Konsekvensene ble alvorlige. Arnault ble senere dømt til to og et halvt års fengsel for voldtekt, og hans kone Katarina Frostenson måtte si fra seg sitt livsvarige sete i Svenska Akademien.

Sjokkerende taushetskultur

Klubben er edruelig, men skarp og dypt sjokkerende. Den viser hvordan Arnault på flere måter misbrukte sin posisjon og sitt nettverk til å skaffe seg goder, og til å ødelegge karrieren til kvinnelige kunstnere etter forgodtbefinnende. Den viser alle som ante at noe var galt, men ikke gjorde noe med mistankene. De som forsøkte å si ifra, ble truet til taushet ved å bli minnet på deres «... prosjekter som får økonomiske bidrag fra Det Svenske Akademiet.»

For en verdig avslutning Klubben ga bokhøsten. Den minnet oss om hva #metoo startet som for to år siden, en kamp mot misbruk og trakassering fra folk som har makt til å ødelegge karrieren til dem under seg. Ikke minst viser den at kombinasjonen sosiale medier og tradisjonell journalistikk kan ha enorm påvirkningskraft – vel å merke hvis journalistikken er grundig og etterrettelig, og ikke kun basert på anonyme kilder.

Journalister i blodtåke?

Etter to år med #metoo-avsløringer både ute og hjemme, har man kunne bli forledet til å tro at alle journalister har svimet rundt i blodtåken og gjort uopprettelige blundere. Mediedekningen av #metoo-saker i Sverige spesielt, har påvirket synet her hjemme. Der ble langt flere menn navngitt, og i etterkant har flere medier blitt felt i den svenske varianten av PFU:

TV-kjendisen Martin Timell saksøkte sin gamle arbeidsgiver TV4 for usaklig oppsigelse etter #metoo-anklager fra kolleger, og skal ha fått en stor erstatningssum i retten nå i desember.

Den svenske teatersjefen Benny Fredriksson tok livet sitt etter at svenske medier gjenga anonyme anklager om utilbørlig behandling av flere ansatte.

En av grunnene til at Klubben står så støtt, er selvsagt at Arnault er blitt dømt for voldtekt i retten. De fleste voldtektsanmeldelser blir som kjent henlagt på grunn av bevisets stilling. Oppmuntret av #metoo-kampanjen har likevel flere kvinner stått frem med overgrepshistorier fra flere år tilbake.

En av disse var Cissi Wallin. Hun anklaget aviskommentator Fredrik Virtanen med navn for å ha voldtatt henne, og anmeldte ham i 2010 på Virtanens egen oppfordring. Saken ble henlagt. I forbindelse med #metoo navnga hun ham igjen i sosiale medier, noe som førte til at han fikk sparken fra jobben sin i Aftonbladet, og opplevde å få hele Sverige på nakken.

Virtanen fikk siden en form for oppreisning i et dokumentarprogram av Uppdrag Granskning (UG), som avslørte at anklagen om at Virtanen spurte en 14-åring som ville ha praksisplass i avisen om sex var falsk. Dette programmet ble senere dømt i svenske PFU (Granskningsnämnden för radio och TV) for brudd på personvernet til Cissi Wallin i dokumentaren, for måten hun ble omtalt på. I Stockholm tingsrätt derimot, var det Cissi Wallin som selv sto på tiltalebenken. Hun ble dømt til betinget fengsel for grov ærekrenking av Fredrik Virtanen for å ha navngitt ham i sosiale medier som «mannen som voldtok henne».

Det må føles som en oppreising for mannen som måtte over grensen og gjøre norsk forlagshandel for å få gitt ut sin selvforsvars-bok Uten Nåde – en ransakelse. Det er en interessant bok, spesielt hans beskrivelser av hvor raskt han fikk sparken. Sjefene hans og medieoffentligheten som sådan får gjennomgå. Med god grunn, kan man si. «#Metoo er det mest lukrative som har hendt pressen siden fotball-VM i 1994 ...», skriver han. Selvransakelse, derimot, kunne Virtanen hatt mer av.

Kampen om troverdighet

I medias fokus på enkeltpersoner i metoo-saker, der ingen juridisk dom har falt, er det troverdigheten til de impliserte som står mot hverandre.

At Cissi Wallin ble dømt for ærekrenkelse på grunn av sine publiseringer i sosiale medier, er juridisk sett ikke noe merkelig, selv om ytringsfriheten hennes, satt opp mot hans krav om vern av privatliv og ære, var en match som kunne gått begge veier. Men i en rettsstat skal tvilen komme den tiltalte til gode.

På et tidspunkt fremsto også #metoo-dekningen i norske medier som en tautrekkingskonkurranse. På den ene siden kjempet varslerne for sin troverdighet og forståelse, og i andre enden av tauet sto de anklagede og trakk med i håp om å få tauet over sympati-midtstreken. Til slutt kom konene løpende til og grep stumpen av tauet.

Både svenske Katarina Frostenson, med sin erindringsroman K, og Haddy Njie med sin Dagbok tok til motmæle på vegne av seg selv og sine ektemenn. Begge ble rost for sin skrivekunst. Analysene deres, derimot, ble trukket i tvil av flere. At de begge har stått i en ekstrem situasjon, og kan eie og beskrive de opplevelsene, er en ærlig sak.

I Klubben forklarer Gustavsson hvorfor avisen bestemte seg for ikke å navngi Arnault, men heller kalle ham «kulturprofilen» i den første avslørende artikkelen.

#Metoo-historien har lært oss at når menns ære og rykte blir utfordret, så vil de slå tilbake, spesielt mot media. Gustavssons journalistiske arbeide er et glitrende eksempel på at grundighet varer lengst. For alt har ikke vært elendig journalistisk håndverk, selv om de anklagede har mye å vinne på en slik virkelighetsoppfatning.

Før jul kunne vi også se Harvey Weinstein med rullator på vei inn i rettssalen for å høre at kausjonsbeløpet mot ham ble hevet fra 1 til 5 millioner dollar.

Det får en til å tenke på ulven ikledd bestemor sine klær. Og det tar oss helt tilbake til der #metoo-saken startet, nemlig med et stykke glimrende reportasjearbeid fra de amerikanske journalistene Jodi Kantor og Megan Twohey i The New York Times. Deres første avsløring om Harvey Weinstein i avisen den 5. oktober var det som ga kraft til #metoo-kampanjen i dets spede begynnelse. Ronan Farrow og hans team publiserte flere avsløringer om filmprodusenten kort tid etter i magasinet The New Yorker. Disse tre reporterne fikk alle Pulitzerprisen for sitt arbeid.

Denne høsten ga Kantor og Twohey ut sakprosaboken She said om sitt arbeid, og Ronan Farrow kom med sakprosathrilleren Catch and kill. Begge er høyst leseverdige, sistnevnte en skikkelig pageturner, og sammen med Gustavssons Klubben klarer de det som man ikke alltid får til i media. Gi et grundig bilde av hele sakskomplekset.

De viser oss også hva god journalistikk kan føre til, og at sosiale medier aldri kan bli hele løsningen på et allment informasjonsbehov.

Så hvor går veien videre for #metoo i bokverdenen? Det er i hvert fall lov å ønske seg at også noen av varslerne kommer på banen med sine versjoner i langformat. For noe skjer mellom to permer, som man fortsatt ikke kan skrolle og like seg til. Og det er som regel verdt å vente på.