Ja, vi elsker denne krigen | Knut Olav Åmås

Det kommer ennå en flom av bøker, TV-serier og filmer om annen verdenskrig. Hvorfor blir vi aldri ferdig med «siste nytt om krigen» – 80 år etter?

Ordskiftene om annen verdenskrig blir stadig like intense og følelsesladede her i landet, skriver Knut Olav Åmås.
  • Knut Olav Åmås
    Knut Olav Åmås

Det finnes en plass i Oslo som jeg kaller «det stilleste sted i Norge». Det er Akershuskaia nede ved fjorden, der slaveskipet Donau 26. november 1942 fraktet 529 norske jøder til konsentrasjons- og utryddelsesleirene. På kaien sto den 21 år gamle forfatteren Gunvor Hofmo. Om bord var hennes 22 år gamle kjæreste, jødiske Ruth Maier fra Wien. «Jeg så min venninne, den eneste, jeg så henne gå for å dø», skrev Hofmo.

«Hva gjorde du under krigen, bestefar?» er et spørsmål barn fortsatt stiller. Historiene de får til svar er av og til sannferdige, noen ganger forstørrer de fakta, andre ganger skjuler de valg som ble dramatisk feil. For også mange norske borgere deltok aktivt i overgrepene mot for eksempel den lille jødiske minoriteten.

Les hele saken med abonnement