Det er en utbredt feiloppfatning at det norske monarkiet oppsto i 1905. I virkeligheten er monarkiet den eldste institusjonen i Norge – statsformen har eksistert sammenhengende i det minste siden 800-tallet.

Den sommeren den framtidige Haakon VII så dagens lys, feiret kongeriket Norge sitt 1000-årsjubileum. Historikeren Rudolf Keyser hadde regnet seg frem til at slaget ved Hafrsfjord sto rundt 872, og slaget ble regnet som sluttsteinen på Harald Hårfagres rikssamling. Det er et syn forskningen senere er gått bort fra.

Trond Norén Isaksen, historiker og forfatter
Øyvind Sten Arntsen/Museum NRK P2

Det drøyde enda en stund før riket virkelig ble samlet, og det var i hovedsak Vestlandet som var Harald Hårfagres rike. I Trøndelag regjerte ladejarlene, mens Viken (områdene rundt Oslofjorden) var underlagt den danske kongen. Oseberggraven fra 834 tyder imidlertid på at det også fantes en lokal herskermakt.

At Harald Hårfagre kunne utvide maktområdet sitt, skyldtes trolig at Danmark på den tiden ble rammet av splittelse og maktoppløsning. Inntil midten av 1200-tallet ble det et fast mønster at norske konger styrket seg når det hersket splid i Danmark og at danskekongene hevdet kravene sine på deler av dagens Norge når de hadde fred i sør.

Den første egentlige rikskongen

Den første egentlige norske rikskongen var trolig Olav den hellige, som riktignok ikke sto like sterkt i alle landsdeler. Opprinnelig tjente han danskekongen Knud den mektige, og han ser ut til å ha dratt til Norge i 1015 for å fungere som Knuds underkonge. I stedet tok han selv makten og fordrev ladejarlen. I første omgang hadde Knud mer prekære utfordringer, men i 1028 dro han med en stor flåte til Norge, hvor folket reiste seg mot den upopulære kristningskongen.

Etter Olavs fall på Stiklestad brøt det med Sigrid Undsets ord «ut en epidemi av helbredelser omkring helgenskrinet».

Knuds nordsjøimperium, som også omfattet England, gikk i oppløsning da han døde i 1035. Olavs venner og fiender gikk sammen om å hente sønnen hans, Magnus den gode, tilbake til Norge. «Hans far var som kjent en hellig mann, og det skaffet også ham selv folkets støtte. De nøyde seg nemlig ikke med å vise hengivenhet overfor faren, men overførte også sin velvilje på sønnen», skrev den danske kronikøren Saxo.

«Norges evige konge»

Fra da av var Olav den helliges slekt fast etablert på den norske tronen. Slektskapet med helgenkongen ble en viktig del av legitimiteten til middelalderens konger. En gang på 1160- eller 1170-tallet tok Magnus Erlingsson riket i len av helgenkongen og gjorde ham til «Norges evige konge». Magnus ble St. Olavs stedfortreder på jorden, mens rivalen kong Sverre hevdet han var St. Olavs rette arvtaker og ideologiske sønn.

Det unge kongeparet Haakon og Maud med sin lille sønn kronprins Olav.
Aftenposten arkivfoto / Scanpix

For å trygge Magnus Erlingssons trone ble han, som den første i norsk historie, kronet og salvet i 1164. Ritualet innførte det sakrale kongedømmet i Norge. Mens kongen tidligere hadde vært så å si først blant likemenn, ble han nå del av det guddommelige.

Magnus var den første som kalte seg konge av guds nåde og også den første som nevnte ordet «Norge» i kongetittelen.

Det var gammel skikk at alle kongssønner hadde lik rett til tronen, enten de var født i eller utenfor ekteskap. Fra Magnus den godes og Harald Hardrådes tid ble dette løst gjennom samkongedømmer, som innebar maktdeling, men ingen formell oppdeling av riket. Det fantes ofte spenninger mellom samkongene, men som regel gjorde dødens tilfeldigheter at samkongedømmene ble kortvarige og at spenningene dermed ikke slo ut i åpen strid.

Tronstrider som ble borgerkriger

Det endret seg da Sigurd Jorsalfare døde i 1130. Korsfarerkongen hadde forsøkt å sikre sønnen sin, Magnus Blinde, makten alene ved å få broren Harald Gille til å sverge at han ikke ville gjøre krav på tronen så lenge Sigurd eller Magnus levde. Men da Sigurd døde, brøt Harald eden og utfordret nevøen.

Slektskapet med helgenkongen ble en viktig del av legitimiteten til middelalderens konger.

Dette var forspillet til en serie tronstrider som ofte kalles borgerkriger og som fullt kan måle seg med Game of Thrones. Den egentlige borgerkrigen brøt ut på 1150/1160-tallet. Fra da av fantes det mer eller mindre faste grupperinger som når de mistet kongene sine, fant seg nye for å kunne fortsette kampen.

Da korstogsideologien ble overført til borgerkrigen, fikk den også preg av en uforsonlig hellig krig, hvor kongsemner enten kunne seire eller dø.

Prins Haralds fødsel i 1937 var den første prinsefødselen på norsk jord siden Olav Håkonssons 567 år tidligere. Her med søstrene, prinsesse Ragnhild (t.v.) og prinsesse Astrid på Skaugum i juni 1937.
Scanpix

I borgerkrigstiden fantes det ofte forskjellige konger i ulike deler av landet. For eksempel var det ikke Sverre, men den tidligere cisterciensermunken Jon Kuvlung som var konge på Østlandet mellom 1185 og 1188. Ved forliket på Kvitsøy i 1208 ble Norge i praksis delt i to ved at baglerne fikk Østlandet. Det varte til 1217, da Håkon Håkonsson ble konge over hele landet.

Verken Jon Kuvlung eller baglerkongene Inge Magnusson, Erling Steinvegg eller Filippus Simonsson er å finne i den offisielle kongerekken på kongehuset.no, som inneholder 64 monarker, pent nummerert fra Harald I til Harald V. Det er birkebeinerversjonen.

Norgesveldets største utstrekning

I Håkon Håkonssons tid tok tronstridene slutt og norgesveldet nådde sin største utstrekning. Men da sønnesønnen hans, Håkon V Magnusson, døde i 1319, gikk Norges krone i arv til hans dattersønn, Magnus Eriksson, som allerede var svensk konge.

Den første norsksvenske unionen var i likhet med den andre en personalunion, men den ble ikke langvarig.

I 1343 ble det bestemt at kongens eldste sønn, Erik, skulle arve Sverige, mens den andre, Håkon, skulle ha Norge. Men da Håkon VI døde i 1380 kom Norge inn i en ny union, denne gangen med Danmark, ettersom Håkons sønn Olav var blitt valgt til dansk konge etter morfaren Valdemar Atterdag. Kongemakten flyttet utenlands.

Kong Haakon VII med dem som skulle bli Norges to påfølgende konger, Olav V og Harald V.
NTB

Kalmarunionen og den mektige Margareta

Ved Olavs død i 1387 grep moren Margareta, en av de betydeligste kvinnene i europeisk middelalderhistorie, makten og skapte den såkalte Kalmarunionen ved også å legge Sverige under seg. Kalmarunionen gikk i oppløsning da kong Christoffer døde i 1448. Mens danskene valgte grev Christian av Oldenburg til konge, valgte svenskene adelsmannen Karl Knutsson (Bonde).

Norge, som nå var for svakt til å stå alene, hadde ikke annet valg enn å følge enten Danmark eller Sverige. Det var dette som var det endelige valget av unionspartner, som kom til å gjelde helt fram til 1814.

Karl hadde sterke støttespillere, men riksrådets flertall gikk inn for Christian, som gikk seirende ut av striden og ble kronet i Nidarosdomen 29. juli 1450.

Straks deretter ble det i Bergenstraktaten bestemt at Danmark og Norge skulle være forent til evig tid, men som separate kongeriker.

Etter at Norge to ganger ikke hadde fulgt danskenes kongevalg, besluttet Christian III i 1536 at Norge «heretter ikke [skal] være eller hete et kongerike for seg, men et medlem av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid».

Dagens tronarving, kronprins Haakon, under 17. mai-feiring på Skaugum.
Erik Berglund

Fra da av ble Norge styrt fra København som en dansk landsdel, men selv om selvstendigheten var gått tapt, ble Norge i strid med Christian IIIs såkalte norgesparagraf fortsatt betegnet som et kongerike.

Unionskongene var ofte i Norge

Unionen med Sverige fra 1814 til 1905 var av en helt annen natur enn riksfellesskapet med Danmark. Norge var aldri en del av Sverige, og i unionstraktatens første paragraf ble det slått fast at Norge skulle være et selvstendig kongerike. Kun kongen og utenrikstjenesten var felles for de to statene.

«Svenskekongen» som «satt i Stockholm» og styrte Norge derfra, er en myte.

Carl Johan kom omtrent hvert tredje år, og etter at jernbanen gjorde reisen mellom Stockholm og Christiania enklere og raskere, forsøkte unionskongene å komme til Norge minst én gang i året. Oscar II tilbrakte mer tid i Norge enn noen konge siden 1300-tallet.

Både gjennom tilstedeværelse og utdanning forsøkte unionskongene å gi tronfølgerne en norsk identitet, men når ting ble satt på spissen viste det seg som regel at unionskongen var først og fremst svensk.

Arveprinsesse Ingrid Alexandra kan bli den første kvinnelige monark i Norge i moderne tid.
Cornelius Poppe / NTB scanpix

Kong Haakon avpolitiserte monarkiet

I 1905 ble det nasjonale kongedømmet gjenreist. Kong Haakon avpolitiserte monarkiet og sørget med det for at en i seg selv udemokratisk institusjon ikke lenger utgjorde noen trussel mot demokratiet.

Med unntak av Christian Frederiks sommerkongedømme var Haakon VII den første norske kongen siden 1380 som ikke også var et annet lands konge.

Prins Haralds fødsel i 1937 var den første prinsefødselen på norsk jord siden Olav Håkonssons 567 år tidligere. Men det var et nytt dynasti Haakon VII grunnla, ikke et nytt monarki.

Trond Norén Isaksen er forfatter av boken Norges krone. Kroninger, signinger og maktkamper fra sagatid til nåtid

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.