Debatt

Kort sagt, onsdag 16. august

DAB-radio, helsetjenesten, KrFs reformpause, kritikk av Aftenpostens « journalistiske knep», fraværsgrensen, tigging og privat kreftomsorg. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

DAB har muliggjort et tilbud som er etterspurt av lytterne

Torleiv Maseng hadde et innlegg i Aftenposten 10. august under tittelen «Var DAB verd prisen» som inneholdt flere påstander som ikke stemmer.

Maseng hevdet at «For å gjennomføre dette teknologiskiftet måtte de kommersielle FM-senderne trues med slukking og subsidieres for å konvertere til DAB.» Fakta er at ønsket om digitalisering kommer fra kommersiell radio og NRK. Stortinget har ikke valgt teknologi for radiobransjen, de har kun lagt til rette for en forutsigbar FM-slukking.

Det er ikke unikt hverken for Norge eller andre land å fase ut gammel teknologi, slik Maseng hevder. Vel er vi først ut når det gjelder FM-slukking, men Norge har tidligere slukket både mobile nett (NMT) og et analogt tv-nett.

Maseng påsto også at DAB har dårligere rekkevidde enn FM fordi det brukes høyere frekvenser. Det stemmer at lavere frekvenser når lengre, men en annen vesentlig forskjell er at DAB kan nyttiggjøre seg signaler fra flere sendere samt refleksjoner i terrenget. På FM skaper dette kun støy. Det er i dag minst like god dekning for alle de 15 NRK-kanalene med ca 1000 DAB-sendere, som NRK P1 alene hadde med ca 1200 FM-sendere.

Hver dag lytter 1,2 millioner nordmenn på kanaler som ikke hadde vært på lufta uten DAB, teknologien har muliggjort et tilbud som er etterspurt av lytterne.

Ole Jørgen Torvmark, daglig leder, Digitalradio Norge


Et samlet ansvar for helsetjenesten?

I en kronikk pekte vi på fordeler med en desentralisert spesialisthelsetjeneste. Faye-Lund tok til orde for en felles organisering av primær- og spesialisthelsetjenesten, mens Christie argumenterer for å opprettholde dagens organisering.

Kommunikasjonen mellom primær- og spesialisthelsetjenesten kan i dag bli bedre, kapasiteten kan bli bedre avstemt og IT-systemene må kunne snakke sammen. Behandling som gir økt kvalitet og lavere kostnader må tas i bruk selv om besvarelsene skjer i kommunene og ikke i sykehusene.

En organisering hvor gevinster og kostnader oppstår i ulike deler av systemet oppmuntrer ikke til gode løsninger. Samling av ansvaret kan være én vei å gå. Det er vanskelig å se hvordan mange små kommuner er i stand til å håndtere faglige utfordringer og økonomisk risiko. Et alternativ er å legge ansvaret på en desentralisert spesialisthelsetjeneste eller inn i en regionsreform.

Arbeiderpartiet har nylig lansert et forslag om forsøk med å legge det samlede budsjettansvaret til spesialisthelsetjenesten. Etter vår oppfatning vil et godt planlagt forsøk kunne gi ny innsikt og vise vei i utformingen av fremtidens helsetjeneste.

Jon Magnussen, professor, NTNU, Jan Frich, professor, Universitetet i Oslo, Pål E. Martinussen, professor, NTNU og Karsten Vrangbæk, professor, Universitetet i København.


Fortsatt reformer med KrF

Aftenposten misforstår bevisst på lederplass når de kritiserer KrFs reformpause. KrF er ikke reformmotstander. Vi har vært med på en rekke reformer, som fritt sykehusvalg, helsereform, veireform, jernbanereform, etc. Og det vil vi fortsette med. Kravet gjaldt en stans for å kvalitetssikre Regjeringens reformer opp mot ensidig sentralisering.

Intensjonen var nok god med både kommunereform og politireform, men summen av disse og andre reformer virker sentraliserende. Dette er ikke nye toner fra KrF. Allerede i 2015, i Klassekampen, advarte jeg Regjeringen mot et distriktsopprør. I min landsmøtetale i vår kom jeg med skarp kritikk mot Regjeringen på dette punktet.

Når vi nå ber om reformpause, betyr det at vi vil sikre at effekten av nye reformer ikke er sentraliserende. Samtidig trykker vi på pauseknappen for de reformene vi har gått imot med samme begrunnelse. Det gjelder bl.a. landbruk og lokalsykehus.

Dette kan nok være vanskelig å forstå for lederskribenter i hovedstaden, men jeg tror ordførere og innbyggere i kommuner som har mistet lensmannskontoret, skattekontoret, kommunesenteret og nærheten til fødetilbud og akuttmedisin, forstår og kjenner seg igjen i det budskapet.

Regionreformen har motsatt fortegn av sentralisering, der flere beslutninger delegeres fra staten og statlig byråkrati til regionene. Regionreformen endte ikke på vårt primæralternativ, men for KrF er det viktig å ha et sterkt regionalt folkevalgt nivå. Det mener vi fortsatt. I Kommune-Norge har frivillige prosesser endt med flere enn 90 sammenslåinger. Men i respekt for lokaldemokratiet vil vi bruke «gulrøtter» og ikke tvang ved gjennomføringen av kommunereformen.

Dette er ikke billig populisme. Det er forskjell på reformpause og Senterpartiets revers. Norge trenger faktisk en rekke reformer i møte med fallende oljeinntekter og aldring av befolkningen, for å styrke verdiskapingen og grunnlaget for velferden. Her vil KrF være på offensiven i tiden fremover.

Knut Arild Hareide, partileder KrF


Tomas overlevde! En serie i tre deler!

Et hjerteskjærende bilde av en 11 år gammel gutt dekket første side mandag 7. august.

Han overlevde «mot alle odds» står det med fete bokstaver.
På side 6 og 7 får vi fortalt en forferdelig historie om gutten som i 2014 ble tatt til fange av IS. Han er ikke alene om disse hinsides overgrepene. I første spalte av denne reportasjen står det: «En av dem var Tomas. Dette er historien om ham, hans familie og dem som reddet ham, i en serie i tre deler i Aftenposten.»

Det er oppsiktsvekkende hvordan journalistikken nå lager føljetong av det mest grusomme man kan forestille seg. Vi som lesere kan nå fra dag til dag, vente oss en ny vending i en tragedie som i utgangspunktet virket uten håp. Vi får vite i siste avsnitt at Tomas, som nå er trygg og får hjelp, dagen etter skal få besøk på sykehuset. I et appendiks gir redaksjonen leseren et løfte: «I morgen. Besøket Tomas får på sykehuset er nesten for godt til å være sant, og det skal snu hele hans verden på hodet igjen. Les om dette i Aftenposten i morgen.»

Jeg reagerte spontant på det journalistiske knepet. Det er velkjent, men ikke fra den seriøse pressen. Er det nødvendig med lokkejournalistikk når det handler om det mest groteske? Jeg føler meg undervurdert som leser. Jeg skjemmes på vegne av Tomas. Hans historie trenger ikke journalistiske triks. Og jeg skammer meg over å måtte vente «i spenning» på hva Aftenposten vil avsløre i to dager fremover. Dette er ikke en hvilken som helst krimserie med et spenningsmoment ved hver avsluttede episode.

Inger-Margrethe Lunde, tidligere anmelder i Aftenposten og forfatter


Fravær og pedagogikk

I sin kronikk i Aftenposten 30. juli skrev mine kolleger Sæverot og Torgersen at «Fraværsregelen fremstår snarere som et middel for at elevene skal ankomme arbeidslivet ferdig kuet fremfor dannet». Nå skriver de i et innlegg i Aftenposten 10. august at «Vi sier heller ikke at oppmøte vil skape kuede vanetenkere, slik Skagen skriver». Det er godt å høre.

Jeg vil fastholde at regelmessig oppmøte er nødvendig for alle elever. For å motivere elevene må de jo først være til stede på skolen. Elevene blir elever ved å gå på skolen, og de lærer seg elevrollen ved å utføre den.

Sæverot og Torgersen påstår at jeg er «tilknyttet den liberalkonservative og borgerlige avisen Minerva», og at det er grunnen til at jeg forsvarer fraværsregelen. Jeg har aldri vært tilknyttet Minerva eller hatt noe oppdrag for denne avisen. Jeg har publisert én artikkel der. Jeg har skrevet flere artikler i Klassekampen, men er ikke tilknyttet den avisen heller.

Kaare Skagen, professor i pedagogikk, Høgskolen i Oslo og Akershus


Fortsatt utnytting av mennesker i nød?

I Aftenposten sier byråd Lan Nguyen Berg at hun ikke synes forbud mot tigging er en god løsning. «Det er feil medisin. Som kommune rår vi ikke over den bakenforliggende årsaken som er fattigdommen i Øst-Europa, men vi skal gjøre det vi kan for å bøte på problemene som innbyggerne opplever …»

Er det hjelp for fattige fra Øst-Europa å reise fra familien til Oslo for å tigge og bo i ulovlige teltleirer, eller bo hos Kirkens Bymisjon? Når tiggingen ikke gir det ønskede resultat, er det dokumentert at de også har solgt narkotika og sex.

Er det riktig å gi penger til de som tigger? Hvor mange kan jeg gi til og hvor mange kan jeg ikke hjelpe? Å gi hjelp til en tigger, slik at vedkommende kan fortsette livet som tigger? Om de som organiserer hjelpen til blant andre rom i Norge, brukte ressursene til å etablere arbeidsplasser i deres hjemland, kunne flere bli arbeidstagere i stedet for å leve som ydmykede tiggere!

Norge er en av verdens rikeste nasjoner. Er det riktig forvaltning av vår rikdom å trekke rom til Norge? Det er en reell fare for at de som gir tiggerne penger – ment som velmente håndslag – vil bidra til fortsatt fattigdom og også underminering av vårt eget samfunn.

Byrådet utfordres til å tenke nytt og inngå et bredt samarbeid med bystyret om å utarbeide retningslinjer for et forbud mot tigging!

Arild Furuseth, bydelspolitiker for Høyre i Gamle Oslo


Har privat kreftomsorg livets rett?

Jeg har med stor interesse fulgt den siste debatten i Aftenposten vedrørende private kreftklinikker.

Mange uttaler seg om behovet for private krefttilbud, både fra faglig og politisk hold. Og det er utvilsomt viktig med en kritisk og objektiv vinkling på dette temaet. Men aller viktigst er det vel at det er pasienten selv som får velge hva som er best?

Tiden der vi leger vet best hva pasienten vil, er historie. Pasienter er ofte godt informerte, selv om denne kunnskapen ofte blir oversett eller ignorert. Kreftpasienter er ofte en svært sårbar pasientgruppe, og det er et etisk og moralsk ansvar å opptre korrekt her. Det burde være en selvfølge at personell som gir informasjon og formidler helsetjenester, selv har kompetanse og erfaring innen kreftbehandling. Dette handler like mye om etikk og pasientrespekt, som selve informasjonsoppgaven.

Selv om man driver privat, bør man kunne vise til blant annet ISO-godkjenning, rutiner rundt pasientforløp og avviksrutiner. Dette er ufravikelige krav ved offentlige sykehus, og bør være like strengt ved private klinikker. På denne måten kan man også lett skille seriøse og useriøse aktører fra hverandre. Et absolutt krav om kvalitet i alle ledd er den viktigste forutsetningen, og på dette området mener jeg at private aktører har noe å tilføre helsetjenesten og morgendagens kreftomsorg i Norge.

Men debatten rundt dette bør heves til å se hvordan man kan samarbeide og bedre tilbudet til kreftpasientene, og fokusere på hvordan vi sammen kan møte de utfordringene som står rundt neste sving.

Roar Johansen, fagansvarlig onkolog ved Volvat Medisinske Senter AS


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt

Kort sagt

  1. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, lørdag 23. januar

  2. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, fredag 22. januar

  3. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, torsdag 21. januar

  4. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, onsdag 20. januar

  5. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, tirsdag 19. januar

  6. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, mandag 18. januar