Hvor er norske bedrifters samfunnsansvar? | Steinar A. Hopland
Kan trekløveret NHO, LO og Innovasjon Norge blåse mer liv i tankegodset fra Corporate Social Responsibility?
Det er 50 år siden Clarence C. Walton ga ut sin kjente bok Corporate Social Responsibilties.
Han var en forkjemper for at næringslivet skulle slåss for samfunnsmessige mål, ikke bare sikre egen fremtid. Det amerikanske senatets næringskomité mente i 1971 at i tillegg til ekspansjon av arbeidsplasser, bør ledelsen observere omgivelsene, se fattigdom, helse, befolkningsspørsmål, utdanning og det sosiale miljøet.
Management-guru Peter Drucker gikk videre: Løft blikket ut over regnskapenes topp og bunnlinjer. Det vil motivere ansatte og lønne seg på sikt. Nå i 2017 peker Reed Bundy og flere på at president Donald Trumps uortodokse agering har vekket bedriftene til å kompensere for uforståelige beslutninger. Hitech-industrien samler seg under CSR-fanen.
Ikke lett å se
Finnes det forventninger til næringslivet i partienes valgprogrammer? Det er ikke lett å se.
Nærings- og fiskeridepartementet snevrer tvert imot inn tolkningen «samfunnsansvar»: «Med samfunnsansvar menes hvilket ansvar selskaper forventes å påta seg for mennesker, samfunn og miljø som påvirkes av virksomheter.»
Slike grenser for begrepet var der ikke tidligere. Vi teller på en hånd de konsern som har en medarbeider dedikert til dette. Den norske organisasjonen CSR Norge døde hen i fjor. Norges Vel tok i mange år på seg en sekretærfunksjon for oss i styret. Vervingen var problematisk og kassen var meget slunken.
«Hva så?» ville nobelprisvinneren Milton Friedman ha sagt. Det eneste formål skulle være å maksimere det finansielle overskuddet. Så kan aksjonærene eventuelt bruke profitten til samfunnets beste. Om de ikke gjorde det, var det grei skuring.
Bedriftsøkonomiske forskere har vist oss storbedriftenes overskudd fra 2016, unntatt er oljesektoren. De meget gode tall kunne potensielt ha ført til mer innlevelse i manglende menneskerettigheter, uverdige arbeidsforhold hos leverandører, et tydeligere nei til uetisk handel og korrupsjonen de ofte møter.
Eller gitt plass til funksjonshemmede som vil jobbe, eller avvikle HR-politikk som setter dem over 60 år på porten ved omstilling. Gode eksempler på sosial bevissthet finnes. Sosialt entreprenørskap, sparebank-stiftelsene og bidrag til medisinsk forskning.
Tenker på seg selv
Tankegangen er likevel på defensiven. Det virker ikke lenger naturlig å bidra utover Barcode-byggets fire glassvegger. Vil vi noen gang høre fra en toppleder: «Når vi nå har nådd våre finansielle mål, ser vi om det finnes et godt samfunnsmessig formål vi også kan satse på»?
Verdiskapningen er i seg selv samfunnsbyggende. Men kunne økende ungdomsledighet, mennesker med redusert arbeidsevne, den bærekraftige tilvirkning og så videre vært adressert direkte? Kan ledelsen la være å kutte den ene stillingen som skal ivareta CSR-arbeidet? Kan trekløveret NHO, LO og Innovasjon Norge blåse mer liv i tankegodset fra Corporate Social Responsibility?
