Debatt

En innvandrerforskers hvite flukt

  • Silje Bringsrud Fekjær, professor, Senter for profesjonsstudier, Høgskolen i Oslo og Akershus

Jeg flyttet til Grorud med en idealistisk overbevisning om at jeg der ville bli kjent med folk med en annen bakgrunn. Da jeg flyttet derfra ni år senere, hadde fremdeles hverken jeg eller mine barn venner med innvandrerbakgrunn, skriver Silje Bringsrud Fekjær. Scanpix

Forskningen jeg selv har gjort viser at det ikke er negativt for barn å gå på skoler hvor mange elever har minoritetsbakgrunn. Men i fjor flyttet jeg mine egne barn fra Grorud.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debatten om hvordan det egentlig er å bo i et område der mange har innvandrerbakgrunn har en tendens til å polariseres mellom dem som mener at det er helt uproblematisk å bo i slike områder, og dem som mener det er forferdelig.

Politikerne og innvandringsforskerne som mener dette er helt uproblematisk, har gjerne én ting felles: De har sine egne barn trygt forvart i de velstående områdene i Oslo.

Silje Bringsrud Fekjær.

Vi som selv har prøvd å bo med barn i områder med høy minoritetsandel, vet at dette hverken er grusomt for barna eller problemfritt.

Gjør det ikke dårligere på skolen

De som går på skoler med høy innvandrerandel, gjør det ikke dårligere på skolen. De har heller ikke mindre sjanse for å ta høyere utdanning senere. Dette viste min egen studie som jeg gjorde sammen med Gunn Elisabeth Birkelund i 2007, og det er senere blitt bekreftet i flere ulike forskningsarbeider. Funnene står i motsetning til funn fra flere andre land, som USA og Sverige.

Det kan være flere årsaker til at det å gå på skoler med mange minoritetselever ikke er negativt for skoleprestasjonene i Norge. Oslo har fremdeles ikke områder med så ghettoaktig preg som du finner i andre land.

Gode lærere og flere ressurser

Norske skoler i områder med høy minoritetsandel får flere ressurser og trolig minst like gode lærere som skoler andre steder.

Forskningen viser også at elever med minoritetsbakgrunn ofte er mer innstilt på å gjøre det godt på skolen og å satse på utdanning. Å gå på skole med høyt motiverte og hardt arbeidende barn av innvandrere, kan vanskelig skade din egen skolegang.

Da min egen førstefødte skulle begynne på skolen i fjor, skrev jeg ham ut av Grorud skole og flyttet til et annet område av byen

Alt tyder på at foreldrenes utdanning er viktigere for hvor godt du gjør det på skolen, enn sammensetningen på den skolen du går på. Forsker Anders Bakken har spissformulert dette presist: Hvis du ønsker at barna dine skal gjøre det godt på skolen, er det mer effektivt å bytte foreldre enn å bytte skole.

Likevel: Da min egen førstefødte skulle begynne på skolen i fjor, skrev jeg ham ut av Grorud skole og flyttet til et annet område av byen. Minoritetsandel og sosial sammensetning på skolen vi sognet til var en medvirkende årsak.

Hvordan kan jeg selv velge å flytte når min egen og andres forskning viser at barna mine ikke ville gjort det dårligere på skolen hvis vi hadde blitt?

Ingen venner etter ni år

Min erfaring etter å ha bodd ni år på Grorud, er at utfordringene knyttet til å bo i områder med høy innvandrerandel ikke handler om skoleprestasjoner og utdanningsvalg, som vi målte.

Når jeg valgte å flytte, har det med å føle seg hjemme å gjøre. Det har å gjøre med hvor man finner folk man opplever at man har mye til felles med.

Jeg ønsket å bo et sted der de andre familiene også slutter opp om foreldremøter, vennegrupper og barnebursdager

Jeg flyttet til Grorud med en idealistisk overbevisning om at jeg der ville bli kjent med folk med en annen bakgrunn, og at det ville være en interessant og nyttig erfaring. Da jeg flyttet derfra ni år senere, hadde fremdeles hverken jeg eller mine barn venner med innvandrerbakgrunn.

Det kan være min egen feil. Men det kan også fortelle oss noe om at de etniske og sosiale skillelinjene er til stede også i områder med en variert befolkning.

Min erfaring var at familier med innvandrerbakgrunn i mindre grad deltok på organiserte aktiviteter. Jeg ønsket å bo et sted der de andre familiene også slutter opp om foreldremøter, vennegrupper og barnebursdager.

Når man inviterer til bursdag, vil man gjerne at ungene i klassen skal komme – eller i hvert fall si ifra om de kommer. Når jeg skal steke vafler med andre foreldre i 15 år fremover, vil jeg gjerne at de andre dukker opp, og at vi kan kommunisere og har noe å snakke om. Det handler om etnisitet, men også om sosial sammensetning.

Gir kunnskap og toleranse

Jeg vokste selv opp utenfor Oslo og møtte knapt en innvandrer før jeg var 16 år. Det ønsker jeg ikke for mine barn.

Å vokse opp i et sammensatt bomiljø og ha venner med ulik bakgrunn gir kunnskap om, og toleranse for, ulike mennesker. I den multikulturelle virkeligheten mine barn skal leve i, tror jeg det er en ressurs.

Jeg valgte bort Grorud skole med et klart flertall elever med minoritetsbakgrunn, men vi valgte også bort helhvite nabolag

Jeg valgte bort Grorud skole med et klart flertall elever med minoritetsbakgrunn, men vi valgte også bort helhvite nabolag hvor barna ikke blir kjent med barn med en annerledes bakgrunn enn dem selv. I dag bor vi fortsatt på østkanten og sogner til en skole der 20 prosent av barna har minoritetsbakgrunn.

Å flytte var ikke et enkelt eller selvsagt valg. Jeg tror fremdeles ikke mine barn hadde blitt kriminelle skoletapere hvis vi hadde blitt på Grorud. Jeg tror ikke det er ille for barn å vokse opp i områder hvor mange har minoritetsbakgrunn.

At folk som oss tar dette valget og flytter før skolestart, skaper nettopp den utviklingen jeg flytter fra. Groruddalsatsingen, hvor flere ressurser tilføres til dette området, merkes tydelig når man bor der. Når jeg hadde muligheten, valgte jeg likevel å flytte. Jeg er ikke den eneste.

Bevisst byutvikling er nødvendig

Skal vi snu utviklingen, er sosial utjevning og en bevisst byutvikling og boligplanlegging en vei å gå.

På Ammerud har det nybygde området Lillogrenda med moderne rekkehus i skogkanten tiltrukket seg grupper som vanligvis flytter ut av Groruddalen, ikke inn. Når over 100 barn fra dette området starter på Ammerud skole, vil det prege skolen i årene fremover.

Dersom man ønsker en tilsvarende utvikling for skolene på Romsås, kan man vurdere tiltak for en mer variert boligmasse. Forslaget om å bygge rekkehus og eneboliger i skogen mellom Romsås og Grorud er omstridt, men kan bidra til et mer variert bomiljø.

Så lenge man ikke utjevner levekårene i Oslo eller sørger for en mindre sosialt og etnisk delt by, blir jeg neppe den siste som tar det vanskelige valget om å flytte.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også:

Nyhetssak: Hvert år tappes Groruddalen for 1.000-2.000 etnisk norske:

Les også

- «Flukten fra Groruddalen» kommer ikke til å ta slutt

Nyhetssak: Kristen privatskole skal hindre familier i å flytte fra Groruddalen:

Les også

«Vi ser at ressurssterke familier busser ungene ut av Groruddalen»

Nyhetssak: Norskpakistanere sender barna på privatskole:

  1. Les også

    «Jeg kunne ikke sette min sønns fremtid på spill»

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Sharma valgte annerledes enn andre innvandrerbarn

  2. LEDER

    Aftenposten mener: Nødvendig å løfte Grønland

  3. OSLOBY

    Åtte rundt dette bordet var Frp-velgere. Nå er det ingen.

  4. OSLOBY

    Oslo blir en mindre segregert by, men her øker forskjellene

  5. OSLOBY

    I disse Oslo-områdene steg boligprisene mest fra 2011 til 2015. Sjekk ditt nabolag.

  6. SID

    Vi er ikke hasjrøykende gjengmedlemmer med pistoler hjemme