Den besværlige filmen Max Manus | Jacobsen og Moland
Er historien om Norges motstandskamp i årene 1940 til 1945 foreldet? Det må være lov å spørre når dette i tilfelle skjedde?
Filmjournalist Einar Aarvig har fått to sider i Aftenposten 14. januar for å klage sin nød over norske krigsfilmer. Særlig er Max Manus et sårt punkt og har vært det for en viss menighet siden planene om en filmatisering ble kjent.
Dagbladet satte en slags rekord sommeren 2008. Da anmeldte en av avisens journalister filmen på grunnlag av en trailer nærmere et halvt år før den kom på kino. Etter hans mening burde Max Manus aldri ha blitt laget.
Les kronikken her: Krig og kontrovers: Diskusjonen om norske okkupasjonsfilmer har rast siden 60-tallet
Publikumsrekord
Dette synet ble i midlertidig ikke delt av filmanmeldere, i Dagbladet og i landets øvrige aviser, da man fikk anledning til å se filmen.
De som presumptivt skal ha greie på film var på linje med befolkningen som stormet til kinoene i et antall på over en million i løpet av få uker fra desember 2008.
Til orientering er filmens innhold og hvor den avviker fra virkeligheten redegjort for i en egen bok Max Manus – film og virkelighet (Orion 2008) skrevet av manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller og Arnfinn Moland.
Det er tydelig at filmjournalisten ikke kjenner litteraturen innenfor et tema han skriver om over to sider i Norges største avis.
Man kan tolke Aarvigs artikkel som om Svik fra 2009 er nærmere hans ideal for en norsk krigsfilm. Han føyer imidlertid til at filmen rett nok aldri ble noe «massefenomen». Det kan man trygt si. Heller ikke ble det noen kritikersuksess.
Kronikk: Den lavmælte helten Jan Karski varslet verden om Holocaust. Ingen trodde ham. Eller forsto de ikke?
En foreldet historie?
Aarvigs støttespiller, historiker Ivo de Figueiredo, hevder at «historien som fortelles i Max Manus er fullstendig anakronistisk. Den kunne like gjerne vært (fortalt) i 1950». Han legger til at om 30 år vil den bli tolket som «et utslag av nordmenns trang til forsinket nasjonsbygging på 2000-tallet». Ifølge SNL er en definisjon av ordet «anakronistisk» det mer lettforståelige «foreldet».
Er historien om Norges motstandskamp i årene 1940 til 1945 foreldet? Det må være lov å spørre når dette i tilfelle skjedde?
Var historien om 1814 foreldet i 2014? Tydeligvis ikke.
Var historien om enkeltmenneskets motstand mot et totalitært diktatur foreldet i 2008? Er det foreldet i dag?
Hva med filmen Dunkirk, som begeistret så mange i fjor, foreldet?
Har det siden 1950 kommet opplysninger som rokker ved hovedfortellingen i Max Manus?
Nei! Det har det ikke.
Blir en historie anakronistisk av å bli fortalt igjen, i samtidens språk? Er det ikke det motsatte som er tilfelle?
«Nasjonsbygging?» Javel, dersom det er resultatet, burde vel kritikerne kunne leve med det.
Harald Stanghelle: Gunnar Sønsteby – den uforsonlige demokrat
Sønstebys nærvær
Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle skriver i sin artikkel «Gunnar Sønsteby – den uforsonlige demokrat» den 11. januar at Sønsteby nok kunne riste på hodet over historieløse historikere og kunnskapssvake journalister som mente de hadde funnet «nye» fortellinger fra krigen.
Han siterer også Sønsteby slik: «Så lenge jeg lever, skal jeg fortelle det som er riktig og viktig. Historikerne kan analysere, men jeg var jo tilstede.» (vår uthevelse).
Det var han. Og han var til stede for dem som laget filmen Max Manus. Han svarte på spørsmål, kommenterte manus, påpekte historiske feil og aksepterte de tilfeller der filmspråkets dramaturgi krevde en annen løsning enn den som var historisk korrekt. Han var også begeistret for sluttresultatet.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
