Debatt

Ørnen har landet. Arbeiderpartiet er oppbrukt | Christian Tybring-Gjedde

  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant (Frp)
Partiet opptrer i dag i Stortinget som et snevert og smålig opposisjonsparti, hvor det viktigste synes å være å påføre regjeringen politiske nederlag. Samfunnskonsekvensene synes underordnet, mener Christian Tybring-Gjedde (Frp).

Konfliktene i Arbeiderpartiet stikker langt dypere enn det vi har fått inntrykk av de siste ukene.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mediekommentatorer har den siste tiden gitt ulike forklaringer og analyser på tilstanden Arbeiderpartiet befinner seg i. Felles for dem alle er at de begrenser seg til enkeltpersoner og personlige og politiske lojalitetsbånd. Det er liten tvil om at disse er reelle, men analysene er allikevel svært overfladiske.

Partiet vil gjøre alle til lags

La det være helt klart; jeg har ingen intensjon eller ønske om å mene noe som helst om de mange varslene om seksuell trakassering. Det har jeg overhodet ingen kunnskap eller formening om. Det er imidlertid min påstand at konfliktene i Arbeiderpartiet stikker langt dypere enn det vi har fått inntrykk av de siste ukene.

Det er min påstand at Arbeiderpartiet har tatt sin ledende rolle i norsk politikk for gitt. I stedet for å utmeisle ny politikk, har partiet latt samfunnsutviklingen sette agendaen, skriver Christian Tybring-Gjedde.

Arbeiderpartiet leter etter partiets raison d’etre. Partiet har mistet eierskap til alle politiske områder, og partiet har ingen politiske løsninger hvor de skiller seg markant fra andre politiske partier. Arbeiderpartiet har ingen hjertesaker.

Partiet vil gjøre alle til lags, samtidig som det ikke tråkker noen på tærne.

Skrint på tiltakssiden

En gjennomgang av partiets partiprogram for perioden 2017 – 2021 åpenbarer en rekke slagord som «alle skal med», «arbeid til alle» og ønske om å «ta hele landet i bruk».

Så vidt meg bekjent er dette målsetninger som deles av samtlige øvrige partier.

På tiltakssiden er det enda mer skrint. Her står det eksempelvis at partiet vil satse på strategisk viktige næringer, at partiet vil at Norge skal benytte naturgitte konkurransefortrinn og at private investorer skal gis bedre muligheter til å investere tidlig i nye bedrifter. Ellers vil partiet kartlegge fremtidige kompetansebehov og arbeide langsiktig for å dekke behovene i arbeidslivet. Og jeg kunne fortsatt.

Justis, innvandring eller skatt ikke nevnt med et ord

Det er også interessant å merke seg at i partiprogrammets kortversjon på 32 sider er ikke områdene justis, innvandring eller skatt nevnt med et eneste ord.

Mediene har beskrevet Arbeiderpartiet som et styringsparti. Partiet er også blitt kalt ørnen i norsk politikk.

Arbeiderpartiet har tatt det for gitt at det naturlig hører hjemme i utøvende nasjonal politikk. Om ikke hele tiden, så vekselvis med ikke-sosialistisk side. Også ledende samfunnsaktører merket seg dette, og svært mange med ønske om makt og innflytelse enten byttet parti, slik partiets leder og partiets byrådsleder i Oslo valgte å gjøre, eller de meldte seg inn i partiet når det var opportunt.

Valget i 2017 skulle åpne veien for en ny periode med utøvende makt. Partiapparatet var klart. Slikt gikk det som kjent ikke.

Har tatt sin ledende rolle for gitt

Det er min påstand at Arbeiderpartiet har tatt sin ledende rolle i norsk politikk for gitt. I stedet for å utmeisle ny politikk, har partiet latt samfunnsutviklingen sette agendaen.

Når sant skal sies, må det påpekes at Arbeiderpartiet har innført mange kloke reformer opp igjennom årene. Partiet har vært fremsynt, og vært ledende. De øvrige partiene har motvillig kommet diltende etter. Utfordringen er at disse reformene i dag forsvares av samtlige partier. Velferdsstaten og høyt offentlig pengebruk har blitt allemannseie.

Arbeiderpartiet har ikke lenger noen politiske prosjekter det ønsker å implementere.

Snevert og smålig opposisjonsparti

Partiet er ikke lenger en samfunnsreformator. Partiet er oppbrukt. Det har gjort sitt.

Derfor blir det mye uklar tale, og partilederen har sogar fått tilnavnet tåkefyrste. Partiet opptrer i dag i Stortinget som et snevert og smålig opposisjonsparti, hvor det viktigste synes å være å påføre regjeringen politiske nederlag. Samfunnskonsekvensene synes underordnet.

Slik fremferd kler partiet svært dårlig og fratar partiet politisk troverdighet.

Når krybben er tom, bites hestene. Valgnederlaget smerter og politikere, ansatte og tillitsvalgte opplever en blåmandag av dimensjoner. Mange er naturlig nok frustrerte, og flere har forlatt sine stillinger. Ytterligere fire år i opposisjon frister ikke. Neppe heller for partilederen. I et slikt farvann åpenbares politiske splittelser.

Entusiasmen forsvinner

Det er helt avgjørende at partiene som utgjør dagens regjering ikke går i den samme fellen som Arbeiderpartiet.

Politikk er ikke en elitistisk tilpasningskonkurranse. Politisk makt skal brukes til å gjennomføre løfter man gikk til valg på.

Da kan man ikke kompromisse seg til det ugjenkjennelige. Gjør man det, forsvinner den interne og eksterne entusiasmen, og ikke minst forsvinner velgerne.

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Arbeiderpartiet (Ap)
  2. Politikk
  3. Christian Tybring-Gjedde