Debatt

Religion ut av skolen

  • Torkel Brekke
Vi kan ikke ha et skolefag som bygger på frykt for tap av norsk identitet i en globalisert tid, skriver Torkel Brekke.

Regjeringen bør overlate mer av identitetsbyggingen til familiene og trossamfunnene selv.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Religionsfaget i norsk skole har skapt problemer siden Pettersen-utvalget la grunnlaget for KRL-faget med NOU 1995: "Identitet og dialog". Utvalget mente at det moderne, norske mennesket er i ferd med å gå i oppløsning, og at kristen kulturarv er det eneste som kan redde barna våre fra marked, medier og teknologi. KRL skapte så sterk konflikt at det endret Norges religions— og livssynlandskap for alltid.

Nye og dype problemer

Religion i skolen ble igjen aktuelt i forbindelse med dannelsen av ny regjering i høst. I regjeringsavtalen inngått mellom de to regjeringspartiene Høyre og Frp og de to støttepartiene Venstre og KrF, heter det at man skal ha et nytt religionsfag (KRLE – kristendom, religion, livssyn og etikk) hvor kristendom skal utgjøre minst 55 prosent av faget. Dette kommer til å skape nye og dype problemer.

Torkel Brekke

Hva er kjernen av problemene? På den ene siden ønsker mange at religionsfaget i skolen skal skape trygg identitet for en oppvoksende generasjon. På den andre siden er det mange som mener at et fag som vektlegger majoritetens behov for identitetsdannelse forankret i kristen kulturarv, bryter med prinsipper om likebehandling. Konfliktene om religionsfaget er betegnende for religionens rolle i vår tid. Kulturell og religiøs identitet er et tema med økende betydning for individer, for samfunn og stater i globaliseringens tidsalder.

Norsk identitet

Intuitivt virker det meningsløst å skulle bruke en viss prosentandel av et fag på en bestemt religion. Skal man gi et representativt antall timer til katolsk kristendom? Skal man bruke mesteparten av tiden på pinsevenner og andre karismatiske bevegelser, som dominerer global religion? Til dette vil KrF svare nei, fordi poenget er å bruke 55 prosent av faget til å presentere kristendommen i Norge og dens bidrag til norsk identitet.

Hvis man skal komme til kjernen av problemene, må man imidlertid se om det er konflikt bygget inn i religionsbegrepet som ligger til grunn for det som skrives og sies om faget. Regjeringsavtalen som krever 55 prosent, viser en bestemt måte å forstå religion på. Det samme religionsbegrepet finner vi i de fleste offentlige dokumenter om religion, også om religion i skolen. Et eksempel: Læreplanen for RLE-faget for alle nivåene i grunnskolen deler verden opp i en rekke forskjellige religioner, nemlig kristendom, jødedom, islam, hinduisme og buddhisme og ikke-religiøs livssynshumanisme. Lærebøker følger samme mønster.

Denne tilnærmingen innebærer en virkelighetsforståelse hvor konkurranse mellom religioner er naturgitt. Wilfred Cantwell Smith, en av de høyest respekterte religionsforskere i nyere tid, skrev i en kjent bok: The term "religion" is confusing, unnecessary, and distorting . Det Cantwell Smith viste (og som mange andre har vist), er at selve ideen om at verden kan inndeles i et begrenset antall religioner, tilslører mer enn det belyser. Det er først etter renessansen og reformasjonen at europeiske forfattere begynner å omtale religioner som ting avgrenset i historien og i samtiden, og det er først mye senere, sannsynligvis langt ut på 1800-tallet, at folk flest begynner å se verden på denne måten. Tanken om at det finnes noe vi kan kalle "verdensreligioner" ble oppfunnet mot slutten av 1800-tallet av europeiske forskere.

Religioner veies og måles

Det er praktisk umulig å kjøre denne historien i revers, men det er likevel grunn til å påpeke at denne måten å se verden på, skaper et bilde av monolittiske religioner som kan stilles opp ved siden av hverandre, og veies og måles når man skal prioritere hva man skal undervise om i skolen. Det skaper også en oppfatning av at religioner konkurrerer med hverandre om vår oppmerksomhet og vår tidsbruk, som om verdens religionshistorie var et historisk langdistanseløp hvor nordmenn heier på kristendommen – hvis man ikke er muslim eller humanetiker, da. (Samme banale religionsbegrep ligger til grunn for hundrevis av politiske tekster om konkurransen mellom religioner i vår tid, men det må vi la ligge.) Det er denne virkelighetsoppfatningen som skaper behov hos blant annet politikere for å sørge for at deres egen religion gis mest tid i skolen. Men formidling av en slik religionsforståelse til barn er hverken konstruktivt eller nyttig.

Hva bør gjøres? På kort sikt må Regjeringen for all del ikke tro at det er mulig å innføre KRLE uten store belastninger. På lang sikt må vi tenke nytt om religion i skolen. Hvis vi skal beholde faget, trenger vi å tenke nytt om hvilken rolle det skal ha i barns identitetsbygging. Vi kan ikke ha et skolefag som bygger på frykt for tap av norsk identitet i en globalisert tid, slik tendensen til dels har vært siden Pettersen-utvalgets markskrikerske NOU. Min mening er at en blå regjering har en gyllen sjanse til å vise et liberalt ansikt ved å overlate mer av identitetsbyggingen til familiene og trossamfunnene selv.

Kortversjon av et lengre notat som utgis av Civita.

Les mer om

  1. Debatt