Tre nøtter til Konkurransetilsynet | Helle Stensbak
Det er jul, bøker er den beste julegave, og de som skal vokte bokbransjen, får tre nøtter her:
Konkurransedirektøren liker å lese bøker. I kronikken Boken og havresekken i Dagbladet advarer han mot bokavtalen, han vil kutte fastprisperioden, håper at lydbøker kan strømmes fra dag én og ønsker lavere bokpriser.
Nøtt 1:
Ved likt antall utgivelser (og gitt alt krøll som redegjøres for under), vil resepten føre til bedre leseropplevelser pr. krone?
Kvaliteten på produksjonsleddet (forfatteren) er avgjørende for leseropplevelsen.
Nøtt 2:
Hvordan sikre produksjonsleddet tilstrekkelig avkastning for gitt investering og gitt risiko, slik at kvaliteten ikke forringes?
Det utgis mer enn én skjønnlitterær bok på norsk pr. dag. Papirboksalget faller, billigboksalget faller mest. Lydboksalget øker, betaling pr. lydbok faller. I fjor solgte norsk skjønnlitteratur i snitt 460 eksemplarer pr. boktittel. I 2013 tjente gjennomsnittsforfatteren 360.000 kroner, der 218.000 stammet fra kunstnerisk virke, 60.000 fra kunsttilknyttet virke og 82.000 fra annet arbeid. Industriarbeideren tjente samme år 420.000.
De mørke bloggerbøkene har hjemsøkt vårt land
Forfatterens risiko
Man tjener stort på en bestselger, men sannsynligheten for at en bok når dit, er svært lav. Som investering er en bokutgivelse ekstremt risikabel. Forfatter og forlag løper samme risiko i den enkelte utgivelse, men forlagene diversifiserer ved å utgi mange, og får lavere risiko på sin samlede portefølje. Forfatteren bærer risikoen gjennom hele perioden, og tallene viser at markedet ikke klarer å prise denne risikoen inn.
Det økonomiske forholdet mellom forfatter og forlag er som et putting-out-system der produsentene er mange og spredte med svak forhandlingsmakt. Overfor forfatterne har forlagene en sterk posisjon, noe som vises av inntektsfordelingen i land etter land.
Den norske modellens adelsmerke
Men bokbransjen i Norge har inngått avtaler som regulerer noe av dette. Reguleringen er ikke perfekt, men den er i tråd med den norske modellens adelsmerke og gir bedre fordeling her enn i andre land.
Strømming flytter markedsmakt over til plattformeiere med flest abonnenter, og plattformer for musikk, litteratur og drama viser trekk av oligopol- og monopolmakt. Etter årtusenskiftet har ny teknologi halvert mine gamle musikerkollegers inntekter.
Konsumet av skjønnlitterære papirbøker holder seg relativt stabilt. Ikke så unaturlig, døgnet har kun 24 timer. Men lydbøker øker tiden det er mulig å konsumere litteratur, og formatet vokser.
Konkurransen
«Erfaring fra andre næringer viser at konkurranse kan bidra til en raskere omstilling til endrede rammebetingelser», skriver konkurransedirektøren. Det er sant. Musikkområdet har nå inntektsnivåer som trepartssamarbeidet jobber hardt for å slippe å ha i norsk økonomi.
Konkurranse er effektivt, men kan fordele fryktelig dårlig. Vi som er samfunnsøkonomer må tenke på både effektivitet og fordeling. Nobelprisvinner Jean Tirole sier at det enkelte marked bør reguleres kyndig etter sin egenart.
Nøtt 3:
Er regulering av strømming kanskje det som haster mest nå?
